Av Tine Holm

– Jeg er ingen god metodeskriver, sier Dagblad/Magasinet-journalist Bernt Jakob Oksnes som vant Den store journalistprisen i 2010 for historien Den usynlige.

Lavmælt forteller journalist Bernt Jakob Oksnes hvordan historien Den usynlige ble til. Om hvordan han jaktet på sannheten om mannen som døde ensom og uten en eneste venn tilstede i begravelsen.

Lavmælt er også artikkelen.

Bernt Jakob Oksnes. Foto: Tine Holm

– Lang og lavmælt, slik en av de 19 fremmøte frilanserne på Litteraturhuset i Oslo karakteriserer den.

Vi er på foredrag for å høre Oksnes fortelle om hvordan han skriver for å berøre. Oksnes har i flere år skrevet dyptpløyende human touch, melodramatiske historier om mennesker det ikke har gått så bra med.

– Fallet har blitt min nisje, forklarer han selv.

Og det var ikke helt tilfeldig at han snublet over Jan Erik Fosshaug, en ensom mann på 63 som døde på en sykkeltur i Oslo i oktober 2009.

Oksnes hadde lenge ønsket å skrive en reportasje om en person som begraves på kommunens regning fordi det ikke finnes etterlatte. Han var inspirert av en artikkel han hadde lest i Aftenposten, om kommunale begravelser.

Kveldens publikum. Foto: Tine Holm

Ironisk nok inviterer kommunen til begravelse for disse ensomme sjelene ”På vegne av venner”, selv om saken er den at de ikke har noen venner,  i hvertfall ikke noen man har funnet.

Oksnes fant flere mulige kasus, og da han hørte om Jan Erik Fosshaug, følte han at det var ham han skulle skrive om.

Flere måneders research

Tre og en halv måned og 550 telefoner skulle  til før Oksnes fikk hull på historien. Mannen døde navnløs, politiet hadde funnet en nøkkel på ham som de omsider hadde fått til å passe i en kommunal leilighet. Der, i leiligheten fant de papirer på hvem mannen var. Men noen pårørende eller venner fant de ikke.

Oksnes var tilstede i begravelsen alene sammen med presten – og forteller at han der felte et par tårer for første gang i sin 13 år gamle karriere som journalist.

Men historien stopper ikke der. Ved Oslo byarkiv fant Oksnes ut at det ikke stemte at mannen var familieløs, han hadde to stesøstre fra farens tidligere ekteskap. Den yngste var død, men den eldste levde. Han varslet politiet om dette, og fikk selv kontakt med søsteren. Hun hadde ikke maktet å holde kontakten med den tilbakestående broren og visste ikke at han var død. Oksnes fikk god kontakt med henne og de dro på graven sammen.

Oksnes fant også etter en god tids leting Jan Erik Fosshaugs eneste venn, en mann med papegøyer som pleide å ta med Jan Erik på bilturer.

Den største utfordringen til Oksnes etter å ha samlet inn all faktainformasjon og gjort seg ferdig med intervjuer, var å levendegjøre historien slik at den ikke ble for tung.

Farlig med for mye følelser

– Midtveis i historien følte jeg at rytmen ble stakkato og det haltet. Det ble for mye teknikk og for faktatungt. Jeg la derfor inn noen lettere sekvenser som bygger bro mellom de tunge delene, forklarer Oksnes.

Han forteller at han ”ved siden av å dykke inn i en enkeltskjebne” har brukt litterære grep for å gi leseren små pauser i teksten. Det er en form for New Journalism der han går inn og beskriver scener for å skape nærhet.

 

Han beskriver teksten som et musikkverk, der det trengs rytmeskift underveis.

Han sier han har brukt mye patos – følelser – og at det er et virkningsfullt grep, men også farlig om det overdrives. Man skal passe seg for ikke å gå over streken, slik at det blir for sentimentalt. Han sier han liker å skrive mer subtilt enn emosjonelt, og at det gir sterkere reaksjoner.

– Temaet jeg har valgt er ikke nytt, det er skrevet om før, og jeg har ikke brukt noen revolusjonerende metode. Jeg er ingen god metode-skriver, sier Oksnes beskjedent.

Kanskje handler det mest om å ville fortelle en historie så sterkt at man ikke gir seg, om å være en god skribent og om å skrive med hjertet.

Og ikke minst, å få lov til å skrive langt.

– Jeg hadde aldri vunnet den store journalistprisen for denne historien dersom den hadde blitt strøket ned ytterligere, sier han bestemt. Han mener historien trenger alle de 28.500 tegnene den består av og de ni sidene den er trykket på for at leseren skal bli berørt.

Reportasjen er lengre enn Magasinets vanlige saker, og er også slik blitt en seier for de lange samfunns-sakene: Til tross for at den milevis lenger enn det man anbefaler for nett-saker ble den nemlig Dagbladets mest leste historie på nett med over en halv million lesere.

Redaktøren sa nei

Men saken kunne endt opp med ikke å komme på trykk i det hele tatt. Redaktøren syntes historien var rørende, men for lang, og ville ikke trykke den uten et bilde av hovedpersonen.

Oksnes satte inn alle krefter han hadde for å oppspore et bilde av Jan Erik Fosshaug, men måtte tilslutt gi opp.

Da løsnet det allikevel, og han fikk beskjed om at Dagbladet ville trykke historien uten bilde.

Reaksjonene var enorme og på det meste tikket det inn en e-mail til ham i minuttet.

– Jeg tror historien må ha rørt ved en nerve hos leseren, noe som gjelder frykten for ikke å bli sett, for å bli forlatt og uteglemt. Det er noe alle mennesker kan kjenne på, enten hos seg selv, noen de kjenner, eller en i familien, sier Oksnes.

Noen få kritikere mener at Oksnes ikke hadde noen rett til å grave i en enkeltskjebnes liv på denne måten. Men de fleste har berømmet ham for å ta opp et samfunnskritisk tema på en nøktern og verdig måte, uten å krenke hovedpersonen. Oksnes mener selv tat reportasjen rommer en slags samfunnsdiagnose, belyser ensomhet og forsømmelser mot en utviklingshemmet. Selv hadde ikke  Jan Erik Fosshaug noe ønske om å dø alene og usynlig. Gjennom historien har Oksnes gitt ham et ansikt.

– Jan Eriks eneste venn, mener at han ville likt reportasjen, sier forfatteren selv.

Les hele artikkelen her:

http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/

Se foredraget her:

Film 1: http://www.youtube.com/watch?v=tz-jqiSCejc 


Film 2: http://www.youtube.com/watch?v=Oa1lPdn5aHo 

Film 3: http://www.youtube.com/watch?v=4Wk_HYFYXaA 

Film 4: http://www.youtube.com/watch?v=xgGyuj5ctvk 

Film 5: http://www.youtube.com/watch?v=xr2mvfRERPA 

Retoriske grep

Oksnes nevner i foredraget  de retoriske virkemidlene; etos, patos og logos.

Den greske filosofen Aristoteles (http://no.wikipedia.org/wiki/Aristoteles) regnes som retorikkens far fordi han var den første som beskrev talekunsten, allerede år 330 før Kristus. Aristoteles tok blant annet i bruk begrepene etos, patos og logos for å beskrive viktige overtalelsesgrep i talekunsten: å fremstå med troverdighet (etos),  å bevege mottakerne (patos) og  legge frem et overbevisende saksforhold (logos), det vil si vise frem solid kjennskap til fakta.

Hva er New Journalism?

Et av virkemidlene Oksnes har brukt er New Journalism. Det er et begrep som brukes særlig om gravende journalistikk, hvor forfatteren er hovedkilden for informasjon. Begrepet ble
dannet av Tom Wolfe i 1973 i en samling journalistartikler han utga som The New Journalism. Wolfe nevner fire elementer som nye journalister låner fra fiksjon:

Å fortelle historien ved
å bruke scener fremfor historisk fortellermåte så mye som mulig.

Lang dialog fremfor
sitater og utsagn.

Tredjepersons ståsted; fra
innsiden av en annen karakter.

Skrive om dagligdagse
detaljer, som indikerer personlighet hos karakterene.

New Journalism  holder seg nøye til fakta, og er derved ikke fiksjon. For å få et innsideblikk i en karakter, spør journalisten subjektet gjerne hva det tenkte eller følte i en spesiell situasjon.

Fakta om forfatteren

Bernt Jakob Oksnes, født i 1973 er en norsk featurejournalist i Dagbladet. Han jobber i dag i lørdagsbilaget Magasinet. Oksnes er kjent for dyptpløyende human touch-saker.

Reportasjen Den usynlige, som ble trykket i Magasinet 23. januar 2010, antas å være den mest leste enkeltsaken i hele Dagbladets historie, med over en halv million visninger på nett, i tillegg til oppslaget i papirutgaven av Magasinet. Gravereportasjen begynner i begravelsen til Jan Erik Fosshaug, en ensom mann som døde på en sykkeltur i Oslo i oktober 2009. Ingen kom i begravelsen, og Fosshaug ble ikke meldt savnet. Politiet fant ingen ID-papirer på mannen, og ingen familie.
Reportasjen prøver å finne ut hvem Fosshaug var. Ingressen lyder «Ingen kom i begravelsen hans. Dette er jakten på en død manns liv.»

Etter at reportasjen sto på trykk, opplevde Oksnes en enormt leserrespons i form av flere hundre e-poster, samt 600 spørsmål da han
stilte til nettmøte i Dagbladet.no

En annen kjent Oksnes-artikkel er historien om George Switzer, en lovende Manchester United-stjerne som endte opp som en helt vanlig fyr.