Utvalgets mandat har vært å ”beskrive og vurdere den situasjon og de utfordringer redaktører og

journalister står ovenfor”, samt å gi målformuleringer og prosjektplan for et hovedprosjekt.

 

Utvalgets arbeid er underveis i prosessen blitt endret og utvidet i forhold til den opprinnelige

forutsetningen. Særlig den første av de to undersøkelsene vi gjennomførte ( se kap. tre og fire) ble

vesentlig mer omfattende enn først antatt. Behovet for et hovedprosjekt er derfor redusert, og utvalget

vil derfor ikke fremme forslag om et slikt oppfølgingsprosjekt. Vi mener det materialet som nå

foreligger er tilstrekkelig til at våre foreninger (NJ og NR) kan foreta separate vurderinger til bruk i

sine respektive utdanningspolitiske satsinger.

 

Samtidig mener vi at materialet er av en slik karakter at det også for andre organisasjoner og institusjoner innenfor pressen og utdanningssystemet, kan gjøre seg nytte av det og bruke det som referanse i sitt videre arbeide på sektoren.

 

Utvalget har imidlertid i dette kapitlet funnet det riktig å gjøre sine egne vurderinger og komme med

noen anbefalinger som forhåpentligvis vil være våre organisasjoner til hjelp i det videre arbeidet med

utdanningspolitiske spørsmål, enten dette skjer enkeltvis eller i fellesskap. Også uavhengig av våre

anbefalinger forutsetter vi at det samarbeidet som har utviklet seg omkring utdanningsspørsmål i

pressens organisasjoner, vil fortsette – og at alle presseorganisasjonene vil gå inn i en nærmere analyse

av det rikholdige materialet som nå legges fram. Foruten de påpekninger utvalget gjør her, vises det til

mer utfyllende kommentarer i kap. 9.

 

Innledningsvis ønsker utvalget å sette sitt arbeide inn i et noe videre perspektiv. Vi vil i den

forbindelse påpeke noen åpenbare forhold det kan være grunn til å ta med seg:

 

Pressen tilhører det vi kan kalle kunnskapsindustrien - og vi utfører vårt arbeide som journalister og

redaktører i et kunnskapssamfunn. All tilgjengelig statistikk over utviklingstrekk, viser at

befolkningens generelle kunnskapsnivå er økende. Andelen av befolkningen med utdanning på

videregående nivå er økende, og en stadig større andel av de unge utdanner seg utover dette ved

universiteter og høyskoler.

 

Dette påvirker pressemedarbeiderne på flere plan; for det første vil kravene til deres egen kompetanse

øke. For det andre vil kravene til at de vedlikeholder og utvikler sin kompetanse minst i takt med den

utviklingen som skjer blant dem pressen er satt til å betjene, bli stadig sterkere. For det tredje vil den

enkeltes kompetansenivå og -utvikling ha betydning for deres mestringsevne og trivsel i arbeidet.

 

Utdanning har dessuten direkte konsekvenser og betydning for forholdene innad i den enkelte bedrift.

Dette er dokumentert i Arbeidsmiljøundersøkelsen fra 1992, der professor Bjørg Aase Sørensen

påviser sammenhengen mellom utdanning på den ene siden og samarbeidsklima, konfliktnivå og

effektivitet på arbeidsplassen på den andre siden.

 

Investering i utdanning og kompetanse er med andre ord en investering som treffer både individet og

bedriften. Men det er også en investering på et mer overordnet plan, knyttet til pressens

samfunnsrolle, pressens troverdighet og publikums tillit til oss som institusjon og yrkesutøvere. Dette

har også med vår posisjon som uavhengig samfunnsinstitusjon å gjøre.

 

Dette er et perspektiv Ytringsfrihetskommisjonen tegner med bred penn i sin nylig fremlagte innstilling

"Ytringsfrihed bør finde Sted" (NOU 1999:27). Kommisjonen peker på at pressen ivaretar helt

nødvendige oppgaver i et demokratisk samfunn, ved å utvikle kommunikasjonen mellom de mange

ulike offentlighetene som eksisterer. Vi skal ”oversette” og utvikle et språk mellom disse

offentlighetene. Dette er nødvendig for å legge en basis for en konstruktiv politikk, det bidrar til å

skape motoffentligheter som hindrer at det etableres hegemoniske institusjoner og det bidrar til å

ivareta den enkelte borgers krav på å få delta i den tilgjengelige informasjonen i samfunnet som legger

rammebetingelser for hans/hennes liv.

 

Ytringsfrihetskommisjonen rubriserer journalister i gruppen "intellektuelle" og stiller krav til at

journalistene skal ivareta sin uavhengige og samfunnskritiske rolle sammen med andre intellektuelle.

Kommisjonen skriver at samfunnet er avhengig av kvaliteten på det kommunikative fellesskapet, ja at

samfunnet konstituerer seg gjennom dette.

 

For vår del vil vi peke på at kvaliteten på den enkelte journalist og redaktør derfor i et visst monn kan

måles i deres generelle utdannings- og kompetansenivå - og at en utvikling av dette derfor er av vital

betydning for at vi kan opprettholde pressen og det pressesystemet som gradvis har utviklet seg i vårt

samfunn.

 

Med dette som bakteppe vil utvalget henlede våre oppdragsgiveres oppmerksomhet på følgende

forhold eller hovedkonklusjoner i vår undersøkelse/vårt prosjekt:

• Utdanningsnivået i norske redaksjoner er blitt vesentlig høyere. For 20 år siden var det bare tre av 10 som hadde utdanning utover artium. I dag er det bare tre av 10 som ikke har utdanning utover dette nivået. I tillegg til den økte formalkompetansen som stadig flere redaksjonelle medarbeidere tar med seg inn i yrket og utvikler mens de er yrkesaktive, kommer den realkompetansen de i stigende grad tilegner seg gjennom arbeidet og i form av ulike bedriftsinterne tiltak.
• Det er i norske redaksjoner en meget stor interesse for utdanningsspørsmål, og dette gjelder uavhengig av den enkeltes egen utdanningsbakgrunn.
• Det er i den enkelte redaksjon et utstrakt ønske om å utvikle redaksjonens kompetanse gjennom eksisterende og nye etter- og videreutdanningstiltak, enten dette gir formell uttelling i form av vekttall eller om det gir uttelling på annen måte. 
• Det er hos den enkelte medarbeider en betydelig vilje til å satse både tid og personlige ressurser på å utvikle sin kompetanse, primært om det har konkret nytte for utøvelsen av arbeidet, men også uavhengig av det. 
• Det er et mangfold av behov hos den enkelte medarbeider så vel som i den enkelte redaksjon som vi trenger et mangfold av utdanningstilbydere for å kunne tilfredsstille. Dette gjelder både de offentlige utdanningsinstitusjoner som private og bransjens egne.
• Vi konstaterer at de eksisterende journalistiske utdanningsinsititusjonene pr. dags dato ikke har tilfredsstillende tilbud på mange av de områdene dagens journalister og redaktører etterspør. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at journalistutdanningene (høgskolene) knapt har tilbud om videreutdanning verken til sine tidligere studenter eller til journalister og redaktører med generell studiekompetanse. 
• Vi konstaterer videre at de offentlige rammebetingelsene på området ser ut til å forverre seg. Dette kommer til uttrykk i at bevilgningene over pressestøtten til etterutdanning i pressen, stagnerer eller går tilbake, og det kommer til uttrykk i at de generelle bevilgningene til universiteter og høyskoler ikke økes i takt med økende behov og høyere antall studenter. Videre konstaterer vi at utdannings- og kompetansespørsmål så langt har hatt en beskjeden plass i diskusjoner om pressens rammevilkår. 
• Så langt utvalget har kunnet registrere i forbindelse med mulige tiltak knyttet til den varslede etter- og videreutdanningsreformen, vil få av de tiltakene som prioriteres ha konkret betydning for pressens redaksjonelle behov. Her vil det ventelig bli satset på å bringe flest mulig opp på et utdanningsnivå tilsvarende videregående skole, mens det i vår bransje er 93 prosent som allerede befinner seg der. 
• Vi peker videre på at det i undersøkelsen går fram at det blant redaksjonelle medarbeidere er en utstrakt vilje til å satse på nye læringsformer (fjernundervisning) og på utdanningsløp av lengre varighet. Det er også et utbredt ønske om at framtidige utdanningstilbud i større grad enn i dag skal være formelt kompetansegivende. Pr. i dag er tilbudene på dette området meget mangelfulle. 
• Når de redaksjonelle medarbeiderne skal beskrive sine faglige behov, legger de hovedvekten på forhold som har direkte relevans til den jobben de utfører i det daglige; altså på journalistfaglig kompetanse i bred forstand pluss redaksjonell ledelse. Utvalget av utdanningsinstitusjoner som har faktisk bakgrunn og kompetanse til å gi denne type tilbud, er meget begrenset. 

På bakgrunn av dette mener vi det avdekker seg noen sentrale områder som våre organisasjoner bør vie oppmerksomhet i sitt videre utdanningspolitiske arbeide. I tillegg til å framstå som utfordringer til våre organisasjoner, framstår dette også som utfordringer til andre bransjeorganisasjoner, til enkeltbedrifter, til bedriftssammenslutninger (konsern) og til den enkelte redaksjonelle  yrkesutøver:

Vi mener det er avgjørende at vi:

• Avklarer vårt forhold til profesjonsproblematikken. Så langt vi har registrert har pressens egne organisasjoner ingen avklart holdning til hva journalistikk er (et fag – et fagområde). 
• Våre organisasjoners holdninger til at journalistikk skal være et åpent yrke, har fortsatt bred støtte. Men vi registerer at et betydelig mindretall er av en annen oppfatning.
• Utvikler en helhetlig utdanningspolitikk. Det er påkrevet å se helheten i utdanningstilbudet: på videregående nivå, på høyskolenivå, på universitetsnivå, og på bransjenivå – og se på hvordan de ulike elementene kan spille sammen på en måte som er tilfredsstillende for både den enkelte medarbeider, for den enkelte bedrift og for pressefellesskapet. 
• Drøfter og søker å avklare hva som er / bør være et offentlig ansvar, hva som er et bransjeansvar og hva som er et personlig ansvar for den enkelte yrkesutøver på utdanningssektoren, og hvilke faglige og økonomiske konsekvenser dette vil ha. En slik avklaring bør også ta sikte på å komme fram til en forpliktende klargjøring av hvilke utdannings- og opplæringstilbud som bør drives av bransjen som helhet. Samtidig vil det kunne beskrive bransjens krav til et variert utdanningstilbud.
• Sikrer at vi har et journalistfaglig sterkt etter- og videreutdanningstilbud i bransjen vår, konsentrert om ett bransjeinstitutt. Det vil i første rekke si at vi må sikre IJs fortsatte drift og eksistens. I undersøkelsen får IJ en evaluering som viser at instituttet har en meget sterk posisjon i det norske pressemiljøet. Denne posisjonen er det en oppgave for NJ og NR, som stiftere og redaksjonelle yrkesfaglige organisasjoner, å hegne om. IJ er presset økonomisk på grunn av reduksjoner i de offentlige bevilgningene, og det bør utredes om det kan etableres andre stabile finansieringsformer i tillegg. Utvalget har imidlertid ikke sett det som sin oppgave å foreslå konkrete tiltak i den forbindelse. 
• Bidrar til å utfordre IJ til å profesjonalisere og utvikle sitt faglige tilbud ved å ta i bruk nye undervisningsformer og ved å gi nye tilbud av formelt kompetansegivende karakter. Dette er en oppgave som også angår instituttets stiftere. En idé kan være at stifterne tar opp hele instituttets virksomhet i form av en "stifterkonferanse" – for eksempel i en årlig bransjekonferanse om utdanning.
• Undersøker om dagens STUP-ordning bør bygges ut. Vi vil peke på at STUP-ordningen er innrettet på en slik måte at den kan ivareta så vel individuelle behov, som ikke lar seg direkte innpasse i bedrifters kompetanseplaner, som behov som inngår i den enkelte bedrifts kompetanseplaner. En videre utbygging av ordningen er derfor også et viktig bransjeanliggende i en helhetlig utdanningspolitikk 
• Vi vil anbefale våre organisasjoner å intensivere sitt arbeide rettet mot de offentlige utdanningsinsitusjonene og mot sentrale myndigheter. På den måten kan vi bidra til å sikre oss at journalistutdanningene og medieinstituttene på universitetene dekker det behovet bransjen har. Arbeidet bør avklare organisasjonenes synspunkter på grunnutdanningens lengde, innhold og grad av spesialisering. Det bør også ha som mål å sikre at institusjonene utvikler fagplaner som inkluderer videreutdanningstilbud av den typen medarbeidere uten gjennomført grunnutdanning, men med generell studiekompetanse, kan benytte seg av. Dette kan bidra til en generell heving av formalkompetansen i norske redaksjoner. 
• Vi anbefaler videre at våre organisasjoner intensiverer sitt arbeide med å synliggjøre utdanning og utdanningspolitikkens betydning som en del av pressens rammevilkår.
• Vi anbefaler at våre organisasjoner bidrar i arbeidet med å etablere smidige ordninger og  systemer der journalistfaglig og annen realkompetanse kan dokumenteres. 
• Vi konstaterer at utdanning i alle bransjer vil bli en viktig del av framtidige tarifforhandlinger, og vil følgelig anta at det også vil bli det i vår bransje. Men det ligger klart utenfor utvalgets mandat og kompetanse å gå nærmere inn på enkeltheter i dette arbeidet. 
• Vi konstaterer også at det i hovedtyngden av norske redaksjoner mangler så vel individuelle som samlede kompetanseutviklingsplaner. Dette er noe våre organisasjoner bare i begrenset grad kan gjøre noe direkte med, utover å bidra til å bevisstgjøre våre medlemmer på behovet og nytten av slike. 
• Vi mener det er behov for en felles bransjepolitikk i forhold til eldre medarbeidere og deres spesielle behov for etter- og videreutdanning. Dette er medarbeidere som generelt sett har lavest utdanning, og den medarbeidergruppen som i stigende grad vil bli “forbigått” av yngre høyt utdannede som rekrutteres inn i journalistikken. 
• Endelig mener vi det er behov for en felles bransjepolitikk i forhold til yngre medarbeidere som går inn i journalistikken uten faglig ballast i form av journalistisk utdanning. En obligatorisk STARTopplæring bør drøftes. Dette vil spesielt kunne ha betydning for nyrekrutterte som går inn i “nye” virksomheter, der det ikke er utviklet noen kultur som setter virksomheten inn i en pressehistorisk, -etisk og –faglig sammenheng.