I Buer-utvalget (NOU 1997:25 Ny Kompetanse) er grunnlaget for etter- og videreutdanningsreformen

beskrevet. Reformen er av mange omtalt som et "spleiselag". I popularisert form går spleiselaget ut på

at de tre partene (staten, bedriftene og de ansatte) hver skal bidra med en andel av kostnadene knyttet

til fremtidig etter- og videreutdanning. De eksakte rammene for dette er ennå ikke lagt - fra noen av

partenes side. Pr. dags dato er det uklart både hvilke konkrete økonomiske rammer som vil

utkrystallisere seg og hvilke rammer for plikter og rettigheter som vil bli lagt til grunn for fremtidig

etter- og videreutdanningstilbud. Vi vet med andre ord ikke hvilke økonomiske rammer det offentlige

vil stille opp med eller hvilke avtaler partene i arbeidslivet vil komme frem til gjennom forhandlinger.

 

8.1 Myndighetenes rammer

 

I Buer-utvalgets innstilling er de økonomiske konsekvensene av etterutdanningsreformen, antydet til å

ligge et sted mellom 1,2 og 1,8 milliarder kroner pr. år for statens vedkommende. Bare en liten del av

dette vil ha direkte konsekvenser for den redaksjonelle etter- og videreutdanningen som forventes å

ville finne sted i norske mediebedrifter. Årsaken til dette er at behovene og ønskene for redaksjonelle

etter- og videreutdanning ligger på et annet og høyere nivå enn det Buer-utvalget skisserer som et

sentralt mål for reformen; nemlig å sørge for at flest mulig av landets voksne befolkning gis muligheter

til å gjennomføre og avlegge eksamen på nivå med den videregående skolen. Vi vet at nær 100 prosent

av landets redaksjonelle medarbeidere har videregående opplæring før de går inn i yrket, og at mer

enn to tredeler av de redaksjonelle medarbeiderne har gjennomført utdanning på universitets- og høyskolenivå.

 

Mer enn halvparten av de offentlige midlene man tenker seg vil måtte bli brukt for å

gjennomføre reformen, vil være rettet mot tilbud i videregående opplæring (mellom 700 og 1000

millioner i året)

 

På redaksjonelle side vil forventningene til staten for reformens vedkommende ligge på et annet plan.

Det gjelder dels i forventninger om at infrastrukturen blir bygget ut og dels i at man kan nyte godt av

de mer generelle støtteordningene Buerutvalget skisserer som et offentlig anliggende.

 

Med infrastruktur tenker vi blant annet på de mest aktuelle utdanningsinstitusjonene på redaksjonelle

side (høyskolene og universitetene) blir tilført ressurser i form av lærerkrefter og i form av tilføring av

ressurser som gjør det mulig for de aktuelle utdanningsinstitusjonene å gi tilbud til yrkesaktive. Staten

vil også ha et ansvar for å tilrettelegge for den enkeltes muligheter til å benytte seg av etter- og

videreutdanningstilbud. Dette kan skje ved at man åpner for å søke støtte fra Statens Lånekasse for

Utdanning eller ved at det blir lovfestet rett til permisjon i forbindelse med etterutdanning (uten at det

dermed blir sagt noe om hvordan en slik permisjon skal finansieres).

 

Med generelle støtteordninger siktes det her til statlige "tilskudd til utvikling av nye undervisningstilbud

og arbeidsmetoder rettet inn mot arbeidslivet", "tilskudd til kompetanseutvikling i

virksomheter" og "program for fjernundervisning". Buer-utvalget mener at de statlige kostnadene til

disse tiltakene vil beløpe seg til et sted mellom 440 og 650 millioner kroner årlig. Fra slike sekkeposter

vil det være mulig å søke om støtte til å utvikle nye utdanningstilbud. Finansieringen av den løpende

driften av slike tilbud, vil imidlertid trolig bli et ansvar for andre enn statlige myndigheter.

 

Ved en forskrift fra Finansdepartementet 30. juni 1999, ble skattefritak for fri utdanning i arbeidsforhold,

innført. Den nye forskriften gjelder arbeidsgiverfinansiert utdanning. Så lenge arbeidstakerens

utdanning dekkes av forskriften, slipper arbeidsgiveren arbeidsgiveravgift og det blir ingen skatt for

arbeidstaker. Skattefriheten gjelder utgifter direkte knyttet til studiet, som studieavgifter, skolebøker

og materiell. Videre kan arbeidsgiver dekke reiseutgifter og merutgifter ved å måtte bo utenfor

hjemmet i studietiden.

 

Under tariffoppgjøret i 1999 mellom LO og NHO var etter- og videreutdanning et sentralt tema. I

forhandlingens sluttfase gikk staten inn med en støtte på 400 millioner kroner fordelt over de

kommende to-tre årene. I forslaget til statsbudsjett for år 2000 står det følgende: "Regjeringen vil satse

videre på en bred oppfølging av kompetansereformen og foreslår å øke bevilgningene med 180 mill.

kroner." Av disse vil Regjeringen "bevilge 50 mill. kroner til kompetanseutviklende samarbeidsprosjekter

mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet". (St.prp.nr.1, s: 15)

 

Midlene er tenkt brukt til ulike prosjekter som f. eks. utvikling av nye læringsmetoder og bruk av ny

teknologi. Ulike bransjer, herunder også mediebransjen, kan søke om tilskudd fra midlene.

Vi kan med andre ord konkludere med at statlige myndigheter forventes å ville bruke store midler til

kompetanseutviklingstiltak i fremtiden, men at disse midlene vil gå til generelle ordninger og ikke til

direkte subsidiering av enkelttiltak i regi av spesielle bransjer eller fag. Statens muligheter til å yte slik

direkte finansiell støtte, vil også kunne være begrenset av EU/EØS-regler.

 

Ser man på eksisterende offentlige støtteordninger til redaksjonelle etter- og videreutdanningstiltak, er

disse først og fremst å finne som en del av pressestøtten. F. eks. mottar Institutt for Journalistikk rundt

ni millioner kroner i året i tilskudd til sin virksomhet. Tidligere har Pressens Lederprogram mottatt

støtte fra samme post. Hele pressestøtteordningen er nå til vurdering av Dagspresseutvalget, som

forventes å legge frem sin innstilling innen sommeren 2000.

 

8.2 Bransjens rammer

 

Innledningsvis kan det slås fast at mediebransjen i Norge bruker betydelige summer på etter- og

videreutdanning, selv om det kan være vanskelig å anslå hvor stor del av dette som brukes direkte på

tiltak rettet inn mot de redaksjonelle medarbeiderne. I en utredning har Norske Avisers landsforening

antydet at norske aviser bruker ca. 100 millioner kroner i året etter- og videreutdanningstiltak. I regnestykket har man tatt med både direkte og indirekte kostnader og for alle yrkesgrupper i avishusene. I

tillegg kommer da de midlene som blir brukt i andre medier som kringkasting, fagpresse og ukepresse.

 

På redaksjonell side innenfor mediebransjen i Norge, eksisterer det en rekke ordninger og tilbud til

redaksjonelle medarbeidere. Det meste av dette er konsentrert rundt virksomheten til Institutt for

Journalistikk. Instituttet har et årlig budsjett på 27-28 millioner kroner, hvorav altså mellom 8 og 9

millioner kommer fra det offentlige (se over). Vel 10 millioner stammer fra "kursvirksomhet". Av dette

kommer 4,6 millioner fra kursavgifter (som regel betalt av arbeidsgiver) og 5,6 millioner som inntekter

fra salg av "bedriftsinterne kurs". Norsk Journalistlag overfører hvert år 40 prosent av sine vederlagsinntekter til IJ. Dette utgjorde i 1998 3,2 millioner kroner. For øvrig har IJ inntekter fra bl a

administrasjon av ulike bransjespesifikke ordninger (se under) og fra forskningsoppdrag.

 

Gjennom tariff- og andre avtaler eksisterer det flere ordninger som direkte er knyttet opp imot

redaksjonell etter- og videreutdanning. Det gjelder blant annet Studiepermisjons-ordningen og Opplysnings- og utviklingsfond (OPP-UT).

 

Studiepermisjonsordningen er etablert for så vel dagspresse, ukepresse, kringkasting, fagpresse og

frilansene. Ordningen tar sikte på å utvikle og gi redaksjonelle medarbeidere etter- og videreutdanningstilbud.

 

Den består i at det hvert år blir betalt inn et fast beløp per redaksjonell medarbeider.

Beløpet varierer mellom 1300 og 1500 kroner. Vel 4500 av landets journalister og redaktører er

omfattet av ordningen som dermed har en direkte kostnadsramme på 5,5 millioner kroner.

 

I tillegg kommer de indirekte kostnadene som følger av at medarbeidere som får støtte fra STUP, vil ha rett på permisjon med lønn mens de gjennomfører kurs eller andre tiltak de har fått støtte til. Gjennom STUP

er det dels etablert noen felles kollektive tiltak som språkkurs, lederopplæringstilbud etc, og dels er

det muligheter for å søke om støtte til individuelle prosjekter. Ordningen administreres av IJ, mens

ledes av et eget styre bestående av representanter for journalister, redaktører og utgivere.

 

Opplysnings- og utviklingsfondet er et tilsvarende tiltak, nedfelt i avtaleverket mellom NJ på den ene

siden og arbeidsgiverorganisasjonene på den annen. Fondets formål er å gjennomføre og støtte tiltak

til fremme av opplysning og utdanning i norsk presse. Den er ikke begrenset til redaksjonelle medarbeidere, men gjelder samtlige ansatte. Det er imidlertid opprettet et eget styre for hvert av fagområdene (redaksjon, teknisk, administrasjon) - og det er dette styret som avgjør hvilke tiltak som skal få støtte.

 

De økonomiske rammene består i at det årlig blir innbetalt et beløp på 1020 kroner pr. ansatt.

 

Fra OPP-UT-fondet blir det blant annet bevilget støtte til de såkalte START-kursene for redaksjonelle

medarbeidere. Dette er et opplæringsprogram over fire uker rettet inn mot nytilsatte redaksjonelle

medarbeidere uten redaksjonell grunnutdanning (Journalist-høyskole). I tillegg har fondet gitt støtte til

driften av Pressens Lederprogram.

 

Redaksjonell etter- og videreutdanning har vært et tema under tariffoppgjørene ikke bare mellom LO

og NHO, mens også mellom NJ og NAL, NRK m.fl. Det er nedsatt arbeidsutvalg bestående av partene

for å arbeide videre med disse spørsmålene, men det har ennå ikke gitt seg utslag i konkrete tiltak som

får anvendelse for mediebransjen.