9.1. Tendenser

 

Norsk mediebransje har ikke hatt en systematisk gjennomgang av utdannings- og opplæringsbehov.

Både de offentlige og private utdannings- og opplæringstilbudene har mer kommet rekende på ei fjøl

eller som uttrykk for et følt behov enn som et resultat av en bransjepolitikk. Unntaket er kanskje

Institutt for journalistikk. Med etter- og videreutdanningsreformen tvinges bransjen inn i en diskusjon

som bør avklare en del sentrale spørsmål.

 

Her velger vi å beskrive en situasjon og noen av de trendene vi antar vil påvirke kravene til og synet på

kompetanseutviklingen i mediebransjen. Trendene har ulik styrke og ulik vekt, men vi kan likevel med

stor sannsynlighet hevde at de vil være kraftigere motorer for kompetansearbeidet enn den

utviklingen som skjer i det offentlige utdanningsapparatet. De påvirker arbeidsform og økonomiske

resultater i mediebedriftene direkte og til dels smertefullt, og gir langt sterkere motiver for endring enn

de mer ideelle fordringer. Det bør likevel ikke hindre bransjen i å ha et overordnet synspunkt på

hvilke utdanninger som trengs, hvor utdanning og opplæring av ulike slag bør foregå og hva som er et

offentlig ansvar, hva som hører hjemme på bransjenivå og hva som er hver enkelt bedrifts oppgaver.

 

Et utgangspunkt

 

Det som ikke er en trend, men et faktum, er at norske journalister og redaktører har vidt ulik faglig og

journalistfaglig bakgrunn. Mens nesten alle danske journalister har gått den samme skolen, er vi i

Norge velsignet med medarbeidere med og uten journalistutdanning, og de som har det, har gått på

skoler som til dels er temmelig forskjellige.

 

Uavhengig av om man betrakter dette som en styrke eller svakhet, gir det spesielle utfordringer på

kompetanseområdet – man skal lære folk med svært ulike forutsetninger å beherske de samme

redskapene og utføre de samme oppgavene. Både pedagogisk og praktisk peker det mot varierte og

ulike løsninger, for grupper og for personer, men kanskje mest mot at de ”ulærde” får enkel tilgang til

høgskole- og universitetsstudier.

 

Svært mange av de norske journalistene og redaktørene som ikke har journalistfaglig bakgrunn, har

høy journalistfaglig kompetanse. Man må anta at både bransjen og de enkelte er interessert i å få dette

dokumentert dersom det kan gjøres på en smidig måte.

 

I prinsippet kan samme synspunkt gjøres gjeldende for andre relevante fagområder som språk,

økonomi, jus, etc, der mange journalister og redaktører har realkompetansen, men mangler

dokumentasjonen.

 

Et generelt problem som springer ut av det ubestridelige faktum at journalistikk ikke er en profesjon,

er at det ikke nødvendigvis finnes noen felles forståelsesplattform for alminnelige journalistiske

begreper og formater (som reportasje, feature), og heller ingen fellesforståelse av grunnleggende krav

til språk og allmennkunnskap. Det samme gjelder utdanningsinstitusjonene og mediebedriftene.

Generelt burde dette peke mot en gjennomprofesjonalisering av bransjen, og dermed mot en rekke

fellesløsninger på tvers av medietype og arbeidsoppgaver, et slags minste felles utdanningsmultiplum.

 

Det er vanskelig å se hvordan man kan unngå en diskusjon om hva man skal gjøre med

profesjonsspørsmålet når etter- og videreutdanning nå likevel skal drøftes. I dag kan den absurde

situasjonen oppstå at det er på den enkelte arbeidsplassen man definerer de journalistiske

grunnbegrepene og den journalistiske etikken og integriteten, mens utdanningssystemet tar seg av det

faktisk/tekniske.

 

Oppsummering:

• Bransjen vil være tjent med en generell heving av formalkompetansen i form av tilgang til relevantutdanning ved høgskoler og universiteter
• Bransjen og enkeltmedarbeidere vil være tjent med smidige systemer for å kunne dokumentere realkompetanse, både journalistfaglig og generelt 
• Bransjen bør drøfte og ha et synspunkt på om journalistfaget skal profesjonaliseres gjennom en satsing på dokumentasjon av realkompetanse og et minste felles utdanningsmultiplum. Det må også drøftes om dette skal være et krav eller et tilbud. 
• Dersom bransjen ønsker dette, må det finnes et variert utdanningstilbud, som for eksempel kan omfatte høgskole- og universitetsstudier, fjernundervisning, nye tilbud fra IJ, etc. I teorien kan man også tenke seg en bransjehøgskole som har tilbud til flere grupper medieansatte, for eksempel teknisk personale i etermediene, grafisk personale i avisene, etc.
• I tilfelle bransjen ønsker å profesjonalisere journalistfaget, må høgskoleutdanningene sannsynligvis også samordnes på en del sentrale felter.

9.2. Aktørene

Den norske medievirkeligheten er dramatisk endret de siste tjue årene. Overgangen til flerkanalsamfunnet,

framveksten av elektroniske medier, nye aktører, nye medier og en stadig større eierkonsentrasjon

er av de fenomenene som har hatt og vil få betydning for journalisters og redaktørers

arbeidsforhold.

 

Ett av de forholdene som trolig vil få størst betydning for utdanning og opplæring, er trolig de store

endringene i eierforholdene. I Norge har vi fått tre dominerende avisgrupperinger, Schibsted, Orkla og

A-pressen. På radio- og TV-siden regjerer P4, NRK og TV2, mens TV3 er et ledd i et stadig mer

omfattende internasjonalt nettverk. Lokal-TV eies i hovedsak av aviseiere. I elektronisk publisering er

avisene foreløpig sentrale, men nye konkurrenter dukker opp i ett sett, og de fusjonerer og utvider i

formidabelt tempo. På ukeblad- og bladsektoren er det i praksis bare tre-fire aktører det er verd å

nevne i Norden.

 

Det er hevet over enhver tvil at matvareprodusentenes og bilimportørenes inntog i mediebransjen,

sammen med den generelle utviklingen i bransjen, har hatt vesentlige konsekvenser:

• Media oppfattes som et ordinært forretningsområde for eierne.
• Kravene til inntjening øker.
• Jakt på synergier og rasjonaliseringsgevinster, særlig på produksjonssiden og den administrative siden, men også etter hvert redaksjonelt.
• Utvikling av redaksjonelle og andre konsepter som benyttes i en kjede eller et konsern.
• Industrialisering av mediebransjen, redaksjonell samlebåndsproduksjon.

Internasjonalisering, både Orkla, Schibsted og A-pressen har for eksempel betydelige internasjonale engasjementer, mens Sanoma-konsernets inntog i A-pressen og Egmonts eierskap i TV2 og Hjemmet Mortensen viser at Norge også kan være interessant for utenlandske investorer. De store internasjonale mediekonsernene har foreløpig vist liten interesse for vår del av verden, men det tar neppe særlig lang tid før den kommer.

Vi kan tenke oss en del følger av dette:

• Kjedetilknytningen eller konserntilknytningen vil bli oppfattet som mer vesentlig enn bransjetilhørigheten. Vi vet at det allerede i dag blir laget mange (og helt sikkert også gode) utdannings- og opplæringsprogrammer internt i kjedene/konsernene og i institusjoner som NRK og TV2. Disse voktes mer eller mindre som statshemmeligheter. Årsaken er åpenbar – de betraktes som en konkurransefordel. For bransjen gjør dette etter- og videreutdanningslandskapet mer komplisert, og man risikerer å utvikle programmer/kurs etc som ikke søkes av andre enn folk fra de relativt få uavhengige aktørene.
• En slik utvikling vil også føre til at stadig flere kurs og programmer avvikles internt, enten i det enkelte mediet eller i kjeden/konsernet. Dette er for øvrig en generell tendens, uavhengig av kjedetilknytning. En konsekvens er at erfaringsutvekslingen på bransjenivå svekkes og at institusjoner som IJ kan få en helt annen plass i etterutdanningen av journalister enn i dag.

Følgene for lederutviklingsprogrammer er enda mer åpenbar.

• Et påfallende trekk i konserner som publiserer i flere kanaler, er at man ønsker seg bi-mediale eller flermediale journalister, altså at den som dekker en sak både skal være i stand til å skrive saken i avisen, presentere den på TV eller radio og lage den elektroniske varianten. 
• Høyere produktivitetskrav kan i teorien også ha konsekvenser for i hvor stor grad det satses på etterutdanning. Foreløpig kan man ikke hevde at dette har skjedd. De nyere aktørene på mediemarkedet har ofte en ren hardvare-bakgrunn, som for eksempel Sony, Westinghouse og General Electric i USA. Kampen om å eie innhold og den økonomiske verdien som ligger i denne, fører gjerne til at tradisjonelle kanal- og hardvareleverandører går inn i publisistvirksomhet.

I elektroniske media er dette påfallende. Der skapes det dessuten nye publiseringsprodukter

som i dag rett og slett ikke har noe tilbud, verken når det gjelder grunnutdanning eller

videreutdanning. I denne bransjen kan man like gjerne komme til journalistikken gjennom teknologisk

kunnskap og bakgrunn, noe som gir ”profesjonen” journalistikk et tilleggsproblem, mangelen

på sedvanebetraktninger og etiske regelverk i de nye mediene. Generelt fører framveksten av nye

medier til en utvanning av journalistbegrepet, slik det tradisjonelt har vært brukt.

 

Oppsummering 

• Bransjen bør så langt det lar seg gjøre avklare hvilke utdannings- og opplæringstilbud som bør drives av bransjen som helhet.
• Utdannings- og opplæringsinstitusjonene bør både ha generelle tilbud og tilbud til bedriftsintern opplæring.
• Bransjen bør ha et synspunkt på hvem som er ”journalister” og ”redaktører”, og sørge for at disse omfattes av bransjens etiske regelverk, utdannings- og opplæringstilbud.

9.3. Disse kundene

 

Alle leser-, lytter- og seerundersøkelser viser at mediemarkedet blir stadig mer segmentert, at stadig

mindre demografiske grupper krever et tilbud rettet spesielt mot dem for å være fornøyde. For mediebransjen vil dette si et stadig økende krav til spesialisering, og på det området kommer bransjen

kompetansemessig klart til kort.

 

I perioder har man vært i stand til å løse fortløpende problemer ved å

rekruttere nye medarbeidere, men dette er neppe en vei man kan fortsette langs i en tid der nedbemanning er mer aktuelt enn det motsatte. Da er det vanskelig å se andre metoder enn etterutdanning og opplæring. Problemet er at institusjonene som skal tilby slik utdanning og opplæring

heller ikke har tilstrekkelig kompetanse.

 

I samme retning trekker det faktum at lesere, lyttere og seere blir stadig bedre utdannet, og på stadig

flere områder er mer kunnskapsrike enn journalistene. Generelt betyr dette at utdanningsnivået i

media må økes, i praksis peker det mot en storsatsing på kompetanse i hele bransjen.

 

Oppsummering:

• Kravet om spesialisering øker, og med det kravet til dynamisk oppdatering av fagområder og utdannings- og opplæringstilbud. Journalister og redaktører må sikres en fortløpende oppdatering på trender og nye fagområder gjennom opplærings- og utdanningstilbud, trolig internt i bransjen.
• Kravet til utdannings- og kompetansenivå i media øker også generelt, noe som vil kreve en større satsing på kompetanse i hele bransjen. 
• Det er ikke urimelig å tenke seg at redaksjonene i framtiden vil knytte til seg medarbeidere med særlig faglig kompetanse (språk, jus, økonomi, teater, musikk,, etc), og så tilbyr (obligatorisk) journalistopplæring. Dette vil stille spesielle krav til eventuelle start-kurs eller lignende opplæringsformer.
• Bransjen bør ha et synspunkt på om høgskoleutdanningene i journalistikk dekker det behovet bransjen har. Dette gjelder både lengde på studiene, innholdet og graden av spesialisering.

9.4. Rammevilkår

Pressens rammevilkår blir grundig drøftet i dagspresseutvalgets innstilling, som skal leveres i 2000.

Pressestøtte, momsfritak, statsannonsering og distribusjonskostnader (portotakster) er uansett under

kontinuerlig vurdering, og beslektede problemstillinger er ikke ukjente for øvrig i mediebransjen. TV2

skal fornye sin konsesjon, det samme skal P4, NRK frykter for lisensens framtid, de fleste frykter for

reklamekronene sine, opphavsretten er truet og ytringsfriheten skal drøftes.

 

Ett tema som glimrer med sitt fravær i de fleste diskusjoner om rammevilkår, er det offentliges satsing

på utdanning og opplæring i en av landets store vekstbransjer. Man hygger seg med at det er vanskelig

å komme inn på journalistutdanningene mens diskusjonen om hva de inneholder stort sett foregår i

studentkretser. Universitetenes mediekunnskapsfag har knapt bidratt i det virkelige medieliv, Norge

har, trass i sterke fagforeninger, aldri hatt noen grafisk høyskole, det har knapt eksistert noen

utdanning i TV-journalistikk, opplæringen av det tekniske personalet har foregått i NRK og de andre

radio- og TV-kanalene, på elektronisk publisering er det helt blankt. Her har bransjen og mediene

noen oppgaver som venter, særlig i å avklare hva som skal være et offentlig ansvar og hva som hører

hjemme på bransjenivå.

 

Oppsummering:

• Mediebransjen trenger en utdanningspolitikk, der man særlig må avklare hva som er et offentlig ansvar og hva som er bransjens ansvar.
• Mediebransjen bør gjøre utdannings- og kompetansespørsmål til en del av diskusjonen om medias rammevilkår.

9.5. Teknologi

 

Teknologien har de siste 25 årene vært en av de sterkeste drivkreftene for forandring i mediebransjen.

Det gjelder både på redskapsnivå og for arbeidsinnhold. Bransjen er i praksis gjennomdigitalisert, selv

om det står noe igjen på distribusjonsleddet. Teknologien har også lagt grunnlaget for en sammensmelting

av medium og teknologi, noe som gjør det vanskelig å gjøre jobben riktig uten en viss

teknologikunnskap.

 

I dette ligger det en enorm utfordring for bedriftene og bransjen. Det er ikke slik at flertallet av norske journalister og redaktører er spesielt teknologikyndige på de feltene de burde være det. Heller ikke utnyttes de arbeidsredskapene man har tilgjengelig særlig effektivt. Teknologien legger dessuten grunnlaget for utvikling av demografiske og personlige produkter, nye journalistiske formater, nye skrivestrategier, datastøttet journalistikk, glidende overganger mellom journalistikk og redskapsbeherskelse, språkstøttesystemer, ferdigformaterte artikler/sider og programmer, nye redigerings-

og manipuleringsmuligheter, krav til nye ferdigheter (ikke minst i radio/TV), innebygget arbeidsflyt, hybridmedia, og ikke minst nye kommunikasjonsmuligheter.

 

Det er vanskelig å se annet enn at teknologikunnskap må integreres på en helt ny måte i alle former

for journalistisk grunn- og etterutdanning, uten at det går ut over tradisjonell journalistisk fagopplæring.

 

Oppsummering:

• Teknologiforståelse bør bygges inn i den journalistiske grunnutdanningen, både som redskap, som journalistisk hjelpemiddel og som medium. Det må likevel ikke bli slik at ren teknologikunnskap fortrenger tradisjonell journalistopplæring. 
• Behovet for etterutdanning og opplæring på teknologiområdet er enormt, og bør kunne dekkes av tilbud i bransjen og i den enkelte bedrift . Her kreves det trolig også nye former for pedagogikk. 
• Teknologiens påvirkning på journalistikken, både i form av nye formater, sjangrer, nytt språk og  nye media bør være et prioritert forskningsfelt for bransjen.

9.6. Visualitet

 

Ett av de minst påaktede feltene i medieutviklingen, er stadig nye krav til visualitet, i design, grafikk,

bilder og billedbruk, i TV-sendinger og i elektroniske media. På dette området ligger utdannings- og

opplæringstilbudene sørgelig etter. Fotojournalistutdanningen er et framskritt, men dekker langt fra

det totale behovet i bransjen.

 

Oppsummering:

 

• Kravet til visualitet i alle media unntatt radio gjør det påkrevet med en diskusjon om hvilken utdanning/opplæring i visuell journalistikk vi trenger og hvor den skal foregå.

9.7. Utviklingen i faget

 

Faget journalistikk har vært gjennom en revolusjon de siste 20 – 25 årene. Den moderne

nyhetsjournalistikken har befestet seg, sjangrer som referatet er mer eller mindre forsvunnet, mens

gravejournalistikken og dokumentaren har etablert seg.

 

Kravene til kildebruk og kildekritikk er økt dramatisk, ytringsformene er blitt knappere, formatene kjappere, den etiske bevisstheten er på samme tid blitt sterkere og satt under større press, allrounderen som dekket kunstutstillinger den ene timen og brann den neste er stort sett borte, kravene til form er i alle medier endret dramatisk og planlegging og styring er ikke lengre fremmedord i redaksjonene. Dette har skjedd uten noen overordnet plan, men som et resultat av markedsutvikling og initiativ og utvikling i mediene selv, slik det alltid må være. Det reiser likevel noen sentrale problemstillinger:

• Det bør finnes en eller annen form for konsensus i bransjen om hva som er grunnleggende faglige og etiske krav i journalistikken og hva som er tidsbestemt. Dette har direkte betydning for hva journalist- og startutdanningene bør inneholde, hva som er medie- og bedriftsspesifikt og for fordelingen av ansvaret for ulike typer utdanning og opplæring.
• Utviklingstempoet i seg selv peker mot en bevisst utvikling av bransje og bedrifter til kunnskapsbransje og kunnskapsbedrifter, i tillegg til at begrepet livslang læring blir en realitet for medarbeidere, bedrifter og bransje.

Livslang læring - utfordringer for redaksjonene og utdanningsleverandører

 

Arbeid og produksjon endrer seg stadig raskere. Mange bransjer og yrker forsvinner helt, andre endrer

seg mindre dramatisk. Det er mange generasjoner siden arbeidslivet artet seg likt for far og sønn, eller

for mor og datter. Nå må de fleste innstille seg på at det yrket man til slutt går ut av bygger på helt

andre kvalifikasjoner enn dem man hadde når yrkeslivet startet.

 

I vår tid har det særlig vært utviklingen fra enkle datamaskiner til en omsluttende informasjons- og

kommunikasjonsteknologi som har skapt drivkraften og takten i utviklingen, en utvikling som har

akselerert de siste årene. Bare for fem år siden var det få av pressens medarbeidere som benyttet e-post

og internett!

 

Dermed er det definitivt slutt på at utdanning og opplæring i hovedsak ble gitt før yrkeslivets egentlige

start, og at den videre faglige utviklingen i hovedsak innebar stadig dypere erfaring og innsikt i samme

fag. De aller fleste yrkesutøvere må forberede seg på at kompetansekravene endrer seg, for noen

dramatisk, for andre gradvis eller stegvis.

 

”Livslang læring” vil definitivt også bli situasjonen for pressens medarbeidere. Dette innebærer:

For det første at kravene til utdanning og opplæring ikke vil være slutt med førstegangsopplæringen. Alle vil trenge etter- og videreutdanning, og ikke bare én gang. Kravene til faglig oppdatering og utvikling vil trolig fortsette gjennom hele yrkeslivet, muligens også i økende takt.

For det andre vil arenaene for og formene for faglig utvikling endre seg. Skillet mellom ”skole” og ”jobb” vil bli mindre tydelig. Etter- og videreutdanning vil ikke bare tilbys av tradisjonelle kursleverandører og i egne lokaler. Universiteter og høgskoler vil bli mer tilgjengelige også etter førstegangstudiene. Men først og fremst vil arbeidsplassene måtte utvikle seg slik at ”læring” og ”produksjon” i mye høyere grad blir integrert.

Denne tendensen har flere grunner:

• Den mest effektive læringen skjer (oftest) ”som produksjon”.
• Lange opphold på utdanningsinstitusjoner kan riktignok gi ny kunnskap og kompetanse. Men fraværet fra jobben og de læringsmulighetene jobben gir, innebærer også at noe kan gå tapt. Fraværet fra arbeidsplassen må altså ha et fornuftig omfang. 
• Dessuten innebærer utdanningsopphold betydelige kostnader i form av tapt produksjon, vikarkostnader, kurskostnader osv. Når omfanget av kompetanseutvikling samt etter- og videreutdanning øker, vil også kravene til kostnadseffektive løsninger øke. Da vil ”læring i jobben” ofte stå seg spesielt godt, f.eks. gjennom nye oppgaver, prosjektoppgaver, jobbrotasjon o.l.
• IT-basert interaktive opplæringssystemer vil gi helt nye og bedre muligheter for fleksible utdannings- og opplæringstiltak, tilpasset personlige forutsetninger og ulike rammevilkår, enten disse er private eller jobbrelaterte.

Utfordring nr. 1: Dette nye mønsteret mellom EVU og kompetanseutvikling på jobben innebærer et helt nytt krav til pressens bedrifter; de må utvikle seg som ”lærende organisasjoner”. Konkurransen om lønnsomhet, markeder og de beste produktene, men i særlig grad konkurransen om den beste arbeidskraften, vil tvinge redaksjonene og pressens bedrifter til å bli bedre som lærings- og utviklingsarenaer.

Denne utfordringen kan komme til å kreve en kritisk gjennomgang av pressens tradisjoner og

kompetanse på områdene ledelse, organisasjons- og kompetanseutvikling. Både historiske forhold

(bl.a. filmsatsparagrafens betydning) og strukturelle trekk (den korte produksjonsrytmen) kan bidra til

å forklare hvorfor pressens arbeidsorganisasjoner ikke har vært spesielt framskredne som såkalte

lærende organisasjoner, på tross av at virksomheten i seg selv er endringsorientert (journalistikk), at

den krever medarbeidere med initiativ og kreativitet, samt at utdanningsnivået er rimelig høyt.

 

Forskere ved AFI har vært inne på dette problemet i sine arbeidsmiljøstudier fra tidlig på 90-tallet.

Professor Bjørg Aase Sørensen oppsummerer (i et notat til NJ fra 1995) at ”Mediene ser, med noen

unntak, ikke ut til å ha oppdaget hva en arbeidsorganisatorisk utviklingsprosess kan bety for å hente ut potensialet som ligger i å satse på mediene som kunnskapsforetak”. Så gir professoren noen forklaringer på en slik manglende utvikling. Hun framhever ”individualistisk tenkemåte” og ”tidsorganisering som styrende prinsipp” (deadlinens logikk), med det resultat at unnskyldningen ”tidspress” blir brukt til ikke å gjennomføre mer adekvat organisasjonsutvikling i de redaksjonelle organisasjonene.

 

Utfordring nr. 2: ”Tilbydernes” tilpasning til livslang læring: Kurs og opplegg fra bransjeinstitutter,

fra universitet og høgskoler m.m..  Ikke bare vil de nye formene for samspill mellom jobb og utdanning stille krav til bedriftene. Etter- og videreutdanningens ”tilbydere” må også tilpasse seg yrkesutøvernes og bedriftenes behov. Det gjelder både for innholdet i og formene for tilbud.

 

Dette betyr samtidig at pressens organisasjoner og bedrifter må legge arbeid i å kartlegge og analysere

behovene, å formulere ”bestillinger” til hvordan utdannings- eller opplæringstiltak bør være.

Ikke minst innebærer dette en nærmere drøfting av forholdet mellom tiltak på samfunnsnivå (f.eks.

tilbud fra universiteter og høgskoler), bransjenivå (IJ o.a.) og bedriftsnivå, for å finne den beste

arbeidsdelingen mellom nivåene.

 

Utfordring nr. 3: Konsekvenser for den journalistiske grunnutdannelsen

Helt spesielt bør det drøftes hvordan de fire offentlige journalistutdanningene bør utvikles i lys av

livslang læring og en mulig ny arbeidsdeling mellom førstegangsutdanning, videreutdanning og

kompetanseutvikling på arbeidsplassen. Livslang læring innebærer nye pedagogiske mål, bl.a. om å

”lære å lære”, om sosiale kompetanser m.m.. (Utdanningsreformer de siste tiårene har i stor grad

tematisert dette, for grunnskolen, for videregående skole osv.) Det er rimelig at U&H-sektoren på

generelt nivå, og journalistutdanningene for vårt fag, drøfter hvilke konsekvenser dette bør få, for

faginnhold og opplæringsmetoder.

 

Det nye perspektivet kan nemlig bety at grunnutdanningenes oppgaver bør bli mer langsiktige; å gi

grunnleggende fagutdanning for et langt yrkesliv. Som i sin tur kan påvirke rollen som yrkesforberedende

studium; utdanning for din første journalistjobb.

 

Dette innebærer imidlertid også nye utfordringer for pressens bedrifter, samt for dialogen mellom

utdanningene og bransjen. Bedriftene må muligens innstille seg på å forsterke introduksjonsopplæringen

på arbeidsplassen (”slik gjør vi det her”-opplæring), også for nyansatte med lange utdanninger

bak seg. Dette kan være en rasjonell arbeidsdeling; en rekke yrkesmessige ferdigheter læres

mest rasjonelt i en reell jobbsituasjon, selv om arbeidsgiveren helst ønsker seg ”ferdig opplært”

arbeidskraft.

 

Utfordring nr. 4: Ivareta journalistikkens kjerneverdier

Pressens bedrifter vil bli stadig viktigere premissleverandører for journalisters faglige utvikling. Både

fordi redaksjonsledelsene vil bli stadig mer bevisste på hvor behovet er størst, og fordi bedriften selv i

større grad blir læringsarenaen. Dette er en sunn utvikling, som trolig vil skape enda mer interessante

arbeidsplasser i pressen.

 

Samtidig er det rimelig å tro at bedriftsperspektivet kan gjøre noe med fordelingen av kompetanseinnsatsen i betydningen at det næreste prioriteres høyest, for eksempel IT-kunnskap. Det er vel og bra. Men samtidig er det viktig å ikke glemme at også den journalistiske grunnkompetansen skal

vedlikeholdes og utvikles. I bunnen for dette må journalistikkens grunnleggende verdier - knyttet til samfunnsoppdraget - dyrkes, problematiseres og foredles. Dette betyr at journalistisk kompetanseutvikling

også må ha mediepolitiske siktemål. Fagets organisasjoner får her spesielt viktige oppgaver.

 

Utfordring nr. 5: Det personlige ansvaret -- for egen utvikling og for arbeidsfellesskapets

Kompetanseutvikling, opplæring og utdanning kan knapt gjennomføres mot deltakernes vilje. Kompetanseplanlegging vil langt på vei dreie seg om å finne sammenfallet mellom individets ønsker og

bedriftens behov. Skremmebildet av at bedrift og arbeidstaker har motsatte ønsker er lite relevant. Den

personlige motivasjon vil være en viktig innsatsfaktor i kompetansearbeidet. Den lærende organisasjon

vil nettopp utprege seg ved å ikke hemme motivasjonen for videre utvikling. En rekke dogmer og

stereotypier om mennesker manglende ønske om utvikling, viser seg dessuten ikke å stemme. Det er

f.eks. ikke slik at eldre mennesker mister evnen til å lære.

 

På denne bakgrunn er det nyttig å minne om personlige motivasjon som en effektiv, ubyråkratisk og

rimelig planleggingsgrunnlag for kompetanseutvikling. Den gode dialog mellom arbeidstaker og leder

vil oftest gi som resultat gode kompetansemål, fornuftige i begge parters perspektiv.

Dette må innebære at å fremme motivasjonen og å gi innsikt i egne opplærings- og utviklingsbehov

bør bli målsettinger for utdanning og opplæring, enten vi snakker om utdanningsinstitusjonenes

bidrag eller bedriftenes rolle som læringsarenaer. Og fordi læring svært ofte skjer i dialog og samhandling

med nære kolleger, bør denne ”læringskompetansen” også omfatte hvordan arbeidsfellesskapene

kan bli bedre læringsarenaer. Kunnskap om dette er selvsagt særlig viktig for ledere, men vil i

lærende organisasjoner være nødvendig ballast for alle kompetente fagpersoner.

 

Generell oppsummering

• Det må finnes et utdannings- og opplæringshierarki i mediebransjen som definerer hvilke oppgaver som hører til i det offentlige utdanningstilbudet, hva som er bransjens ansvar, hva som er bedriftenes oppgaver og hva som er et personlig ansvar.
• Det må defineres hvilke fagområder som hører til under sekkeposten medieutdanning og hva som betraktes som journalistutdanning. 
• Journalisthøgskolene bør ha et hovedansvar for å tilby journalistisk grunnutdanning i betydningen journalistiske ferdigheter og et solid etisk fundament.
• De offentlige utdanningsinstitusjonene bør ha et tilbud som gjør det enkelt for medarbeidere uten formell utdanning å skaffe seg denne ved å dokumentere sin realkompetanse.
• De offentlige utdanningsinstitusjonene bør åpnes for videre- og etterutdanningstilbud for journalister med og uten journalistisk grunnutdanning. 
• Bransjen må ta ansvar for øvrig bransje- og mediespesifikk opplæring, særlig knyttet til smale fagområder og trend- og utviklingsbaserte tilbud. Det må avklares om bransjen skal ha egne utdanningstilbud og ikke bare tilby opplæring. Dette er ikke minst aktuelt på markedsområdet og når det gjelder ledelse.
• På områder som teknologi, lokalkunnskap, husregler etc. er det naturlig at bedriftene selv tar ansvaret for opplæring (og utdanning). Man bør kunne forutsette at mediebedrifter har kompetanseplaner.
• Det individuelle ansvaret for kompetanseutvikling kan være knyttet til formelle krav (dokumentasjon av realkompetanse), til kompetanseplaner eller uttrykkes generelt.