Av Frode W. Jørgensen

Blant norske arbeidstakere er det en gruppe som setter seg i en utsatt posisjon, - frilansere. Navnet frilanser stammer fra den tiden enkelte levde av lansen som våpen. I de tider kunne en leve av å tilby sine tjenester til den som betalte best.

I dag har de fleste byttet ut lansen med blyant, og eller kamera. Friheten til å velge hvem en tilbyr sine tjenester er i praksis den samme som før.

Frilanser på dugnad

Det er gunstig for en redaktør å benytte en frilanser. En arbeidsgiver betaler ikke arbeidsgiveravgift for frilansere, slipper en mengde papirarbeid og kan prute til frilanseren bygynner å gråte, for så å legge på en tier for å slippe noe mer mas.

En ansatt koster ekstra om den skal jobbe i helgene, det gjør ikke frilanseren. En frilanser slipper å tenke på timelønn. Frilanseren behøver bare å tenke på at jobben blir gjort, deadline overholdt og fakturaen betalt.

Arbeidsgiveren slipper unna sykepenger. Frilanseren må, om han eller hun blir syk, finne ut hvordan det skal spares inn de første 16 dagene uten lønn. Om det ikke er betalt ekstra forsikring.

Hva sier frilanserene selv om situasjonen, har de opplevd å bli dumpet på pris? Tre stykker som ikke ønsker navnet sitt på trykk svarer.

- Det er ikke alltid jeg får betalt! Sier «Tor», frilansjournalist på tredje året.

- Jeg velge på en måte, om jeg vil ha noe publisert eller ikke. Noen ganger får jeg tilbakemelding på at de kan publisere det jeg har skrevet, men at de ikke kan betale på grunn av nedskjæringer. Men jeg skriver litt nå og da og har dette som en bi-inntekt.

- Jeg oppdaget at de brukte bilder jeg har tatt flere ganger. Når jeg konfronterte dette med redaktøren, at det ikke var avtalt bruk av bilde flere ganger, og ikke kredittert meg som fotograf, ble redaktøren sur og trakk tilbake det nye oppdraget han hadde for meg. Forteller «Turid» som nettopp har startet som frilanser innen foto.

I tillegg forteller hun at redaktøren lar det være opp til frilanserne selv å sjekke om innsendt materiale blir publisert eller ikke.

Turid forteller at hun ikke ønsker slike arbeidsforhold og avslutter samarbeidet.

- Jeg fikk en forespørsel om å dekke en utendørsaktivitet en lørdag for en mindre avis. Jeg var på plassen tok bilder og intervjuet forskjellige objekter i ti timer. Fra start til seremoniavslutning. Artikkelen som avisen ga en helside ble skrevet på litt over en time, redigerte 15 bilder, som avisen brukte, i avisen og på nett. Redigeringen av bildene tok nesten en og en halv time. 12,5 timer jobbet jeg denne dagen, avtalt pris var på 1000 kroner, noe jeg anser som dugnadsarbeide mer enn en jobb.

- Avisen hadde imidlertid forandret noe på teksten og hadde noen kommentarer på noen bilder, men alle bildene ble brukt. Når jeg sendte faktura fikk jeg til svar at den ble nedjustert til 500, «for merarbeid med tekst» Som redaktøren sa.

- Det var flyttet på to avsnitt og gjort noen få endringer. I sånne situasjoner ønsker jeg meg fast stilling igjen, men, det blir allikevel ikke sammenliknbart, å holde en fast stilling opp mot frilanstilværelsen. Forteller «Sturla».

Som syns det er smålig at en redaktør med solid lønn skal ha oss til å jobbe for 50kroner timen, som skal skattes av, betale forsikringer, og i tillegg vil de ha bildene gratis!

Disse tre intervjuene ble til ved å snakke med tre tilfeldig valgte frilansere. Alle tre hadde klare likhetstrekk i historiene, hvor de opplever å bli hardt presset på pris. De velger frilanstilværelsen selv, og de velger hvem de vil jobbe for.

Det overaskende er at enkelte vil ha andre til å jobbe gratis, for å berike seg selv. I andre sammenhenger er det straffbart. Å dumpe nordmenn er så langt greit.

Helt til alle sier stopp samtidig.