Timing

 

Det kan være at det første vi tenker på når vi hører ordet er at det handler om å være på rett sted til rett tid. Men ordet kan bety så uendelig mye mer. For de av oss som var på Møre og Romsdal Journalistlag si samling på Åndalsnes sist helg var det nok de fleste som følte at de var omtrent der de hadde planlagt å være denne helga.

 

Over lunkne kaffekopper ble det diskutert mangt om vår journalisthverdag. Hjertesukk om outsourcing,  høyt tempo og krav til å levere og det raskest mulig, lå tungt over bordene i gamle Grand hotell. Men det var før Arild Hartviksen kom inn i lokalene.

 

Vi hadde akkurat avsluttet et punkt på programmet om politi og journalistikk og hadde så vidt registrert med et halvt øye at det neste punktet het:

 

1620      - Katastrofen råkar - og så kjem journalistane

 

Tv-bilder fra NRK Møre og Romsdal grep fatt i oss alle. Bilder fra trafikkulykka i Tresfjorden 19. februar  der fire unge mistet livet satte i gang prosesser i hodet mitt. Kaffen smakte med ett en tanke mer bittert. Men det skulle bli verre. Når de tre tv-reportasjene var over tok en mann plass bak talerstolen. Han var tydeligvis ikke vant til å forelese og fomlet nervøst med papira sine. Han begynte å fortelle oss om sine opplevelser de siste tre ukene. Mannen het Arild Hartviksen og er far til ei jente som heter Anja. Dattera omkom i bilulykka 19. februar ved Daugstad i Tresfjorden.

 

I detaljer får et tydelig påvirket pressekorps høre hva som skjedde denne søndagen. Faren forteller oss om timing. Vi får høre om nettaviser som publiserer tekst og bilder 20 minutter etter ulykka og om en far som får vite at det er hans datter som er borte 40 minutter senere. Vi får innblikk i tankene til en far som vet at søsken sitter ved datamaskiner. Vi får høre om minuttene da hans verden raser sammen mens nyhetshjulet maler på hans nyhet. Vi får høre om pågangen fra journalister i riksaviser og fra lokale medier.

 

Han forteller om den telefonen fra VG der de informerer om at de vil trykke bilder av Anja uansett om familien gir sitt samtykke eller ei. De ville bare informere om det.  Han viser oss bildet som ble publisert i Tv2 nettavisen og som fortsatt publiseres. Bilder som en lokal freelanser har tatt mens de unge sitter i bilen og hjelpemannskapene prøver å komme til. Bilder som en redaktør må ha gitt sitt samtykke til å publisere.

 

Han forteller om sin reaksjon på at Romsdals Budstikke på dag to etter hendelsen trykker en sak om Tresfjordbrua som de knagger i ulykka. En vantro Hartviksen som selv støtter brusaka kjemper med gråten foran øynene våre. Han deler ut ris og han deler ut ros. Han forteller oss om katastrofeberedskapen i kommunen, om det verdifulle støtteapparatet. Han gir oss historia om et bygdesamfunn som gråter sammen. Han forteller om frykten for å lese aviser, høre radio og se tv tre uker etter ulykka.

 

Arild Hartviksen er fortvilet, men han viser seg å være så reflektert at vi som sitter i salen føler oss 3 cm høye og blodfattig når han er ferdig. På vår stands vegne.

 

Vi som var så heldige å møte denne faren har fått verdifull kunnskap i bagasjen. Jeg vet nå at ting jeg trodde var feil og frekt kan være rett og riktig. Og at ting kan gå så galt, så galt. selv om vi bare ”gjør jobben vår”.

 

Jeg vet i alle fall hva jeg vil gjøre neste gang jeg står med begge beina i hendelsen og med blokk og kamera i hendene. Da skal jeg skjenke pappa Hartvigsen en tanke…

 

Tusen, tusen takk til Møre og Romsdal Journalistlag og til dere i Åndalsnes Avis for denne opplevelsen.

 

Forresten… hvor var de medlemmene jeg ikke møtte på Åndalsnes? Det var ganske glissent i rekkene.

Blir dere med neste gang? Det kan være god timing…

 

Hilsen Pål Kristian Lindseth