Norsk Journalistlag har behandlet departementets utkast til forskrift om tilskudd til informasjonsvirksomheten i politiske
partier. Vi har en rekke kommentarer til forslaget.
Tankegangen om at grunntilskuddet skal være likt for alle partier som er berettiget, uavhengig størrelse, er god. Størrelsen på de grunnleggende utgifter til informasjon i et parti avhenger ikke av antall medlemmer.
Det er fornuftig at departementet ønsker regler som gjør det vanskelig å mikse og trikse med ordningen. Men resultatet er blitt uheldig på flere områder.
Heretter skal det være mulig for partiet å få bidrag til informasjon utelukkende for partiets egne medlemmer, ettersom det er en øvre begrensing i antall medlemmer det gis støtte for. Hensikten skal være å hindre fiktive opplag. Resultatet er at partiene ikke gis støtte når de bruker sine "tilknyttede" publikasjoner til å nå velgere utenfor partiets egne rekker. Grensen for tilskuddet går når siste medlem er talt. Norsk Journalistlag mener dette ikke fremmer formålet i §1-2 "Støtteordningen skal bidra til meningsbryting og debatt i samfunnet". Tankegangen om å gi partiene mulighet til å informere om sin virksomhet og sine programmer til et bredt publikum utenfor partiets egne rekker undergraves, når begrensningen i ordningen legges på antall medlemmer.
Forslaget inneholder en hel rekke betingelser for at et parti skal kunne motta støtte. Betingelsene er så mange at de forslåtte reglene uten tvil vil tjene de store, sterke og etablerte partiene som fra før har et godt informasjonsapparat. Vilkåret i § 2-1 slår fast at partiet må være representert på Stortinget, ha stilt lister i over halvparten av valgdistriktene og fått minst 2,5 prosent av stemmene ved siste stortingsvalg. Dette forslaget innebærer at ingen mindre partier får informasjonsstøtte før de er blitt store og sterke. Norsk Journalistlag mener det av hensyn til formålet i §1-2 (se forrige avsnitt) er uheldig med en "sperregrense" av denne typen. Dessuten er det inkonsekvent å ha en regel som slår fast at partiet må være på Stortinget for å få støtte ? hvis hensikten er å få til politisk meningsbryting og debatt. Det blir vanskelig for små partier å vokse seg større og få en større velgerandel når informasjonstilskuddet forbeholdes de partiene som allerede er store og sterke. Vi ser likevel at det er behov for noen vilkår for å få støtte, men mener at departementets forslag på dette feltet er uheldig og faktisk virker mot hensikten med hele ordningen. Betingelsene i forslaget kan jo faktisk hindre et parti som er representert på Stortinget i å få informasjonstilskudd, hvis det ikke har fått "nok" stemmer på landsbasis.
Vi vil også sette spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig at definisjonen for vilkår for tilskudd er om publikasjon er "tilknyttet" partiet - i partiets egne øyne. Det vil kunne undergrave mulighetene for støtte til aviser som nå arbeider etter Redaktørplakaten og som ønsker journalistisk uavhengighet fra partiet. Det faktum at støtten nå skal gå direkte til partiet kan føre til mindre uavhengighet og færre muligheter til selvstendige valg for redaksjonene.
Et annet "grep" som departementet har tatt i bruk er å knytte distribusjonsstøtten opp til "eksemplarer distribuert via Posten". Vi har forståelse for intensjonen i forslaget, men stiller spørsmål ved hensiktsmessigheten ved at det er forskriftene som skal slå fast distribusjonsmåte. Postens prispolitikk overfor små og mellomstore medieutgivere de senere årene har vært drastisk. Det bør være mulig å velge andre ? og billigere distribusjonskanaler enn Posten. Monopolet er brutt, og det er andre distribusjonsselskaper som i framtida kan tilby Postens stor konkurranse på pris og effektivitet. Partiene bør stå fritt i om de velger å distribuere publikasjonen gjennom lokale partigrupper, eller egne bud for den saks skyld.
Vennlig hilsen
Norsk Journalistlag
Diis Bøhn, leder
Tankegangen om at grunntilskuddet skal være likt for alle partier som er berettiget, uavhengig størrelse, er god. Størrelsen på de grunnleggende utgifter til informasjon i et parti avhenger ikke av antall medlemmer.
Det er fornuftig at departementet ønsker regler som gjør det vanskelig å mikse og trikse med ordningen. Men resultatet er blitt uheldig på flere områder.
Heretter skal det være mulig for partiet å få bidrag til informasjon utelukkende for partiets egne medlemmer, ettersom det er en øvre begrensing i antall medlemmer det gis støtte for. Hensikten skal være å hindre fiktive opplag. Resultatet er at partiene ikke gis støtte når de bruker sine "tilknyttede" publikasjoner til å nå velgere utenfor partiets egne rekker. Grensen for tilskuddet går når siste medlem er talt. Norsk Journalistlag mener dette ikke fremmer formålet i §1-2 "Støtteordningen skal bidra til meningsbryting og debatt i samfunnet". Tankegangen om å gi partiene mulighet til å informere om sin virksomhet og sine programmer til et bredt publikum utenfor partiets egne rekker undergraves, når begrensningen i ordningen legges på antall medlemmer.
Forslaget inneholder en hel rekke betingelser for at et parti skal kunne motta støtte. Betingelsene er så mange at de forslåtte reglene uten tvil vil tjene de store, sterke og etablerte partiene som fra før har et godt informasjonsapparat. Vilkåret i § 2-1 slår fast at partiet må være representert på Stortinget, ha stilt lister i over halvparten av valgdistriktene og fått minst 2,5 prosent av stemmene ved siste stortingsvalg. Dette forslaget innebærer at ingen mindre partier får informasjonsstøtte før de er blitt store og sterke. Norsk Journalistlag mener det av hensyn til formålet i §1-2 (se forrige avsnitt) er uheldig med en "sperregrense" av denne typen. Dessuten er det inkonsekvent å ha en regel som slår fast at partiet må være på Stortinget for å få støtte ? hvis hensikten er å få til politisk meningsbryting og debatt. Det blir vanskelig for små partier å vokse seg større og få en større velgerandel når informasjonstilskuddet forbeholdes de partiene som allerede er store og sterke. Vi ser likevel at det er behov for noen vilkår for å få støtte, men mener at departementets forslag på dette feltet er uheldig og faktisk virker mot hensikten med hele ordningen. Betingelsene i forslaget kan jo faktisk hindre et parti som er representert på Stortinget i å få informasjonstilskudd, hvis det ikke har fått "nok" stemmer på landsbasis.
Vi vil også sette spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig at definisjonen for vilkår for tilskudd er om publikasjon er "tilknyttet" partiet - i partiets egne øyne. Det vil kunne undergrave mulighetene for støtte til aviser som nå arbeider etter Redaktørplakaten og som ønsker journalistisk uavhengighet fra partiet. Det faktum at støtten nå skal gå direkte til partiet kan føre til mindre uavhengighet og færre muligheter til selvstendige valg for redaksjonene.
Et annet "grep" som departementet har tatt i bruk er å knytte distribusjonsstøtten opp til "eksemplarer distribuert via Posten". Vi har forståelse for intensjonen i forslaget, men stiller spørsmål ved hensiktsmessigheten ved at det er forskriftene som skal slå fast distribusjonsmåte. Postens prispolitikk overfor små og mellomstore medieutgivere de senere årene har vært drastisk. Det bør være mulig å velge andre ? og billigere distribusjonskanaler enn Posten. Monopolet er brutt, og det er andre distribusjonsselskaper som i framtida kan tilby Postens stor konkurranse på pris og effektivitet. Partiene bør stå fritt i om de velger å distribuere publikasjonen gjennom lokale partigrupper, eller egne bud for den saks skyld.
Vennlig hilsen
Norsk Journalistlag
Diis Bøhn, leder
