Norsk Journalistlag (NJ) er med frist til 1. september invitert til å avgi uttalelse om synspunkter på pressestøtten. Det
setter vi pris på. For Norsk Journalistlag er det viktig i en tid med stadig økende kommersialisering, å ikke undergrave eksisterende
støtteordninger som garanterer mangfold og sikrer befolkningens ytringsmuligheter i hele landet.
Dagspresseutvalget bør etablere et nytt fundament for pressestøtten, som på demokratiets grunnlag forklarer hvorfor det skal gis støtte til mediene. NJ mener at ordningene bidrar til å sikre ytringsmangfold, som er en forutsetning for politisk deltakelse. Utvalget bør foreslå hvordan støtteordningene kan gjøres varige og forutsigbare. Utvalget bør skaffe til veie argumentasjon for å opprettholde lokal, regional og nasjonal journalistikk, som bygger på redaktørinstituttet og Vær Varsom-plakaten - anerkjente idealer der kriteriet om vesentlighet og pressens samfunnsansvar står sentralt. Utvalget bør drøfte om målsettingen om å styrke fri og uavhengig utøvelse av journalistikk oppnås ved dagens ordninger. Produkjonsstøtten er helt nødvendig for å opprettholde et høyt aviskonsum. Ytterligere reduksjoner vil svekke den journalistiske kvalitet og true eksistensen til mange lokalaviser, konkurranseutsatte aviser og meningsbærende aviser. Momsfritaket er positiv forskjellsbehandling av dagspressen, som i motsetning til rene underholdningsorganer ivaretar et viktig samfunnsansvar. Merverdiavgift på aviser vil føre til økte priser, som igjen rammer dem med lavest inntekt og utdannelsenivå. Statsannonsene må betraktes i lys av målet om størst mulig offentlighet. De er betaling for en vare, ingen direkte støtteordning, men samtidig en vesentlig del av inntektsgrunnlaget for mange lokalaviser og meningsbærende aviser. Distribusjonsutgiftene gjennom Posten er økt betydelig for mange utsatte aviser. Som virkemiddel betraktet er portotakstene på vei ut. For at rammevilkårene totalt sett ikke skal forringes, bør dette utlignes over produksjonstilskuddene.
Vi er inne i en tid med synkende samfunnsengasjement, svekket oppslutning om politiske organisasjoner og lav valgdeltakelse. Kommunevalget 13. september blir antakelig nok et valg med svært liten oppslutning. Hvordan det er blitt slik, er et komplisert spørsmål. Men graden av politisk deltakelse blir i hvert fall ikke større, ved ytterligere nedbygging av pressen.
Nyere forskning om politikk og deltakelse viser at det er mediene - ikke partiene - som er velgernes viktigste kilde til informasjon og meningsdannelse. De politiske partiene, som tidligere synliggjorte urett og overgrep i forbindelse med kampen om samfunnsmakt, har mistet sin dagsordensettende funksjon. Rollen er i stor grad overtatt av mediene.
I demokratiet organiseres kampen mellom samfunnsinteressene på en offentlig arena, der alle borgere har ytringsfrihet og kan delta med sine synspunkter. Ideelt sett er det gjennom den levende samfunnsdebatten i presse og kringkasting at befolkningen i dag skal få bakgrunn for å danne seg sine egne meninger og treffe valg som berører egne liv og andres.
Media lykkes ikke alltid i å fylle sin samfunnsrolle. Lavere politisk engasjement kan skyldes at motstridende samfunnsinteresser ikke blir tilstrekkelig belyst i media. Når verdispørsmål ikke fokuseres, substansen i politisk strid ikke dekkes og konflikter mellom næringsliv og samfunnsinteresser ikke omtales, skapes et falskt skinn av ro i samfunnet.
Norsk Journalistlag satser på styrking av journalisters utdanning og kompetanseutvikling og engasjerer medlemmer over hele landet til etisk debatt, nettopp for å skape større bevissthet om pressens samfunnsansvar. Men vi som utøver journalistikk, trenger rammevilkår slik at vi bedre kan bidra til ytringsmangfold og kvalitetsheving og stå mot det kommersielle presset.
Forventninger om politisk redaksjonelt utbytte er nærmest frafalt, men kravet til økonomisk utbytte er sterkere enn noen gang. Pressen har fått nye eiere, som forventer høy avkastning på investert kapital. De dominerer mediemarkedet gjennom kjededannelser. For journalistikken er hovedproblemet blitt at den redaksjonelle kvalitet trues av krav til utbytte.
For å utøve bedre journalistikk, kjemper vi for frihet fra børslogikkens kortsiktige svingninger og kontroll. Eiernes strategi er annerledes: En av dem har uttrykt at det er et mål å komme i monopolsituasjon på utgiverstedene, og vil ha en slutt på produksjonsstøtten. Det var et uttrykk for et ønske om profittmaksimering, ikke et ønske om å øke journalistikkens kvalitet.
Ikke bare eierskap stiller journalister og redaktører overfor store faglige og etiske utfordringer. Journalistikken er i kraftig endring. "Industrialisering" er et ord som kan beskrive det som skjer. Vi ser også at grensene mellom medietyper viskes ut. Større endringer i mediestrukturen er i vente, som følge av den teknologiske og medieøkonomiske utviklingen.
Skal bunnlinjen alene bestemme hvilke redaksjonelle ressurser som skal settes inn, øker kommersialiseringen på bekostning av den grundige og kritiske, informative journalistikk. Skal krav til avkastning og markedet alene avgjøre hvilke mediebedrifter som har livets rett, svekkes ytringsmangfoldet - og derved demokrati og deltakelse.
Det bør være en politisk oppgave å sikre mangfold i norske medier og konkurransen mellom redaksjonene. Virkemidler som kan benyttes er regulering og stimulering. Eierskapstilsynet er nettopp et eksempel på en slik regulering, mens pressestøtten, momsfritaket, statsannonsene og støtten til utdanning og videreutdanning av journalister, kan betraktes som stimulering.
Norsk Journalistlag mener at pressestøtten er et av de viktigste politiske virkemidler for å fremme ytrings- og avismangfold over hele landet. Vi er bekymret for det sterke politiske presset som er rettet mot ordningen. Vi ser at de senere års kraftige kutt i pressestøtten har utarmet redaksjonene i de mest konkurranseutsatte avisene.
Vi vil derfor arbeide for at gjeldende ordninger som pressestøtten representerer, føres videre slik at de overordnede mediepolitiske målsettinger nås. Bare på den måten sikres avisene et bærekraftig grunnlag som styrker mangfoldet. Norsk Journalistlag har derfor et sterkt engasjement knyttet til Dagspresseutvalgets arbeid.
På Landsmøtet våren 1999 ble dette engasjement uttrykt på følgende måte i vår tiltaksplan:
"NJ skal forsvare pressestøtten for å bevare avismangfoldet og forsvare det norske skriftspråket. NJ skal arbeide for fortsatt pressestøtte for samiske aviser. Momsfritaket på det trykte ord skal videreføres."
Ytringsfrihet er fundamentet for vårt samfunn. Retten til å motta fri og uavhengig informasjon og delta i meningsbrytning er like grunnleggende som retten til rent vann og ren luft. Klassisk rettferdighetsteori argumenterer for at retten til fundamentale, universelle tjenester er en forutsetning i et demokrati. Den frie, uavhengige journalistikk er en slik tjeneste. Tilgang på disse tjenestene er en del av borgernes politiske friheter.
Vi forutsetter at Dagspresseutvalgets mandat er knyttet opp til de mediepolitiske målsettinger som er definert av Kulturdepartementet i St prp nr 1 for 1996-97; at ytringsfriheten skal sikres ved et allsidig og godt medietilbud, innenfor de ulike mediegruppene til alle som bor i landet.
Produksjonsstøtten utgjør den største delen av tilskuddene til avisene, og er derfor det viktigste stimuleringsinngrepet. Vi vil i denne sammenheng fremheve følgende sitater fra Statskonsults rapport (Pressestøtten og statens annonseregelverk 1998:2):
"Pressestøtten er på mange måter et effektivt virkemiddel når det gjelder å ivareta pressepolitikkens mål om avismangfold [ ?]. Støtten treffer temmelig presist aviser med svak økonomi." (s. 2) "Det er vanskelig å se at dagens pressepolitiske mål om avismangfold kan ivaretas uten produksjonsstøtten." (s. 2) Pressestøtten treffer nærmest oppsiktsvekkende presist de aviser som har svak økonomi, [..]." (s. 58) "Vi har ikke indikasjoner på at avisene har foretatt tilpasninger til produksjonsstøtten på måter som undergraver eller svekker intensjonene med tilskuddsordningen." (s. 58) "Pressestøtten er på mange måter et effektivt virkemiddel i forhold til å nå de pressepolitiske målene om avismangfold, på den måten at mangfoldet ville vært redusert uten pressestøtten." (s.88)
Pressestøtten har ført til at vi er verdens mest avislesende folk. Vi har en rik flora av mindre aviser, som bidrar til å skape identitet og samhold, meningsutveksling og engasjement i lokalsamfunnet. Lokalavisen er for mange barn og unge inngangsporten til avislesing og samfunnsengasjement. Slik er lokalavisene i en meget spesiell rolle som kulturbærere.
Norsk presse har sannsynligvis lagt gullårene bak seg generelt sett, med 1997 som det beste år noensinne. I dag oppleves sviktende annonsetilgang, og sviktende resultater. Dette er forhold som Dagspresseutvalget må ta i betraktning når ordningen nå gjennomgås.
For det redaksjonelle produkt er konkurranse viktig. Ulike valg av stoffområder, forskjellige vinklinger og presentasjonsform skaper meningsmangfold. Konkurranse om nyheter skjerper journalister til å bli mer årvåkne, kritiske og grundige. Derfor er det viktig ikke bare å bygge opp under lokalaviser, men også støtte de få gjenværende nummer 2-avisene.
Pressestøtten bidrar også til at såkalt meningsbærende aviser og frittstående aviser kan bevare sin uavhengighet. Ved ytterligere reduksjon av produksjonsstøtten er det stor fare for at de frittstående avisene blir overtatt av markedets store medieaktører. Det vil være i strid med Eierskapslovens formål om å sikre reelle ytringsmuligheter og avismangfold.
Norsk Journalistlag har forståelse for at pressestøtten blir satt under offentlig debatt. Men skulle ordningen falle bort eller svekkes enda mer, frykter vi for at ressursknapphet vil forringe det redaksjonelle produkt eller i verste fall føre til nedleggelse av mange aviser. Da vil markedskreftenes monopolsøkende dominans i dagspressen bli total.
Norsk Journalistlag er prinsipielt mot eierkonsentrasjon og for eierbegrensninger i norske medier. Inngrep i pressestøtten vil gi de store mediekonsernene enda større innflytelse over ytringskanalene og de reelle ytringsmuligheter. Hvis markedskreftene får enda større spillerom, frykter vi økt press mot journalistikken og det redaksjonelle produktet.
Vi er imidlertid innstilt på en vurdering av om tildelingskriteriene er rettferdige. NJ er opptatt av at støtten skal treffe dem som har størst behov. Derfor har vi også tidligere sluttet oss til en endring av produksjonsforskriftene for å unngå at aviser med store overskudd får pressestøtte.
Vi er videre for at pressestøtten skal gå til avisdrift, og ikke tilfalle eierne.
Avisdrift stiller imidlertid krav til egenkapital for å kunne videreutvikle avisen redaksjonelt og teknologisk. Bransjen er konjunkturavhengig og tuftet på annonsekroner. I nedgangstider stilles krav til sunn økonomi. Det fordrer fleksibilitet i tildelingskriteriene.
Avisenes hovedoppgave er å bringe nyheter, informasjon og kommentarstoff, skape debatt og
være kritiske mot makten på folkets vegne. Derfor er dagspressen underholdningsindustriens motsats. Og derfor er samfunnet tjent med at avisene gis den positive forskjellsbehandling som et fritak fra merverdiavgift innebærer.
Hvis merverdiavgiftsfritaket oppheves, vil mange aviser måtte utligne dette med høyere abonnements- og løssalgspriser. Blir avisene dyrere, rammes den del av befolkningen som har lavest inntekt og lavest utdanningsnivå. Uheldige følger som fall i avissalget og avislesingen er overhengende sannsynlige konsekvenser.
Ukepressen hevder at merverdiavgiftsfritaket er en uheldig og ulovlig konkurransevridning. Konkurransetilsynet har kommet til samme standpunkt. Dr. juris Bjørn Stordrange har derimot i en betenkning for Norske Avisers Landsforening konkludert slik::
"For det første står avgiftsfritaket for dagsaviser sterkt både hos lovgiveren, i sakkyndige utredninger, og i ulike regjeringers vurderinger, slik disse er fremkommet overfor Stortinget. Avgiftsfritaket har vært og er begrunnet med grunnleggende demokratiske hensyn. Dagspressen har en særskilt funksjon som formidler av politikk og nyheter og som en arena for samfunnsdebatt. Lovgiver har angitt gode grunner for å forskjellsbehandle dagspressen i forhold til ukepressen.
For det annet er det ingen konkurranserettslige vurderinger som tilsier at ukepressen og avisene nødvendigvis må likebehandles m.h.t. merverdiavgiftslovgivningen. Ukepressen kan ikke substituere avisene. Avisene fyller helt andre og flere funksjoner enn ukepressen. Ukepressen spiller ikke den demokratiske, dagsaktuelle funksjon som avisene har.
For det tredje er Konkurransetilsynets uttalelser i spørsmålet basert på en ren rettspolitisk analyse, jf. konkurranselovens § 2-2 litra d. Uttalelsen er med andre ord ikke rettslig bindende; de er heller ikke uttrykk for noe avveiet politisk syn. Konkurransetilsynet bygger sine uttalelser på en utilstrekkelig saksbehandling og utredning bl.a. med manglende kontradiksjon og medvirkning fra berørte parter. Vurderingen fremstår som faktisk overfladiske og omtrentlige.
For det fjerde bygger Konkuransetilsynets uttalelser på en utilstrekkelig analyse av konkurranse og markedsbegrepet, hvor man ikke vurderer det sentrale spørsmål hvorvidt et ukeblad kan erstatte en dagsavis med hensyn til alle de funksjoner en dagsavis har i samfunnet. Antydninger om at løssalgsavisene i alle fall må likebehandles med ukepressen, støter på tunge rettstekniske motforestillinger og er heller ikke prinsipielt fundert."
Det kan følgelig ikke være tvilsomt at merverdiavgiftsfritaket kan videreføres som politisk virkemiddel, hvis viljen er tilstede. Når vi vet at momsfritaket bidrar til høyt aviskonsum, mangfold og reelle ytringsmuligheter, bør ordningen videreføres i dagens form.
Vi er glad for at Regjeringen ikke har tenkt å innføre merverdiavgift på aviser når forslaget til momsreform legges frem våren 2000. Vi viser til hva Sp-leder Odd Roger Enoksen har uttalt om merverdiavgiftsfritaket til Dagspressen nr 9 1999: " Dette spørsmålet har vi brukt mye tid på. Det er ennå et stykke frem til reformen skal presenteres, men noen næringer ønsker vi å skjerme. Det dreier seg om reiselivs og transportnæringen, og om avisene. Det blir neppe foreslått moms på aviser [?]."
NJ vil minne om at statsannonsene er betaling for en vare, og ikke direkte pressestøtte. Som det framgår av Statskonsults rapport har statsannonsene i dag to funksjoner: Den tilsiktede, som er å informere befolkningen om rettigheter, plikter, ledige stillinger osv., og den noe mer utilsiktede; å sikre avisene annonseinntekter og i enkelte tilfeller et eksistensgrunnlag.
Dagens regelverk sørger for at statsannonsene når ut til svært mange, i tråd med målsettingene for ordningen og målet om størst mulig offentlighet. Stillingsannonsene er ikke bare er et spørsmål om å finne beste søker, men også et spørsmål om å informere befolkningen om den ledige stillingen, hvilke kompetansekrav som stilles og hvilke oppgaver som prioriteres.
Rapporten har ingen analyse av konsekvensene, dersom de statlige organene stilles fritt i forhold til annonsering. Erfaringene fra Telenor, Posten, osv. tyder imidlertid på at de kan bli til dels dramatiske når det gjelder dekningsgraden i befolkningen.
Selv om statsannonsene aldri har vært ment å være en del av pressestøtten, er realiteten at de er en betydelig del av annonseinntektene for mange aviser. - for såkalt meningsbærende aviser er andelen 24 prosent. Også en del mindre aviser har årlige inntekter fra statsannonsene på flere hundre tusen kroner.
Det sier seg selv at et bortfall av disse annonsene vil ha store konsekvenser og til dels slå bena vekk under pressepolitikken som ellers føres. Spesielt dersom annonsemarkedet skulle oppleve en ny lavkonjunktur, tilsvarende den vi hadde ved inngangen av 1990-tallet.
Det er også grunn til å gjøre oppmerksom på at et bortfall av statsannonsene i vesentlig grad vil ramme de samme avisene som har fått svekket økonomien ved kutt i pressestøtten. Denne reduksjonen rammet i sterkere grad lokalavisene, enn de riksdekkende, meningsbærende avisene. Pressestøtten kan derfor ikke kompensere for et eventuelt bortfall av statsannonser.
For avisene er distribusjonsutgiftene en betydelig kostnad. Mange distribuerer store deler eller hele opplaget gjennom Posten. Spesielt gjelder dette riksdekkende, meningsbærende aviser og andre som ikke har høy husstandsdekning i noe område. I kraft av sitt distribusjonsmonopol må Posten sikre at avisene når ut til leserne til akseptabel pris og med høyt servicenivå
I dag fastsetter Posten portoen for avisdistribusjon. Av den grunn er prisfastsettelsen en intern sak, utenfor den politiske sfære. Postens mål er å gjøre denne tjenesten regningssvarende. Dette har ført til at portoen for aviser allerede har økt, og sannsynligvis vil øke enda mer. Vi er opptatt av at portotakstene bør ligge på et levelig kostnadsnivå for bransjen sett under ett.
Så lenge det er Posten som bestemmer avisportoen, er det sannsynlig at portosatsene som virkemiddel betraktet, forsvinner som den gode ordning det har vært. I så fall bør det utlignes over produksjonstilskuddene, slik at rammevilkårene totalt sett ikke forringes.
Med vennlig hilsen
Norsk Journalistlag
Olav Njaastad, leder
August Ringvold, faglig sekretær
Slik vil vi sammenfatte vårt syn
Dagspresseutvalget bør etablere et nytt fundament for pressestøtten, som på demokratiets grunnlag forklarer hvorfor det skal gis støtte til mediene. NJ mener at ordningene bidrar til å sikre ytringsmangfold, som er en forutsetning for politisk deltakelse. Utvalget bør foreslå hvordan støtteordningene kan gjøres varige og forutsigbare. Utvalget bør skaffe til veie argumentasjon for å opprettholde lokal, regional og nasjonal journalistikk, som bygger på redaktørinstituttet og Vær Varsom-plakaten - anerkjente idealer der kriteriet om vesentlighet og pressens samfunnsansvar står sentralt. Utvalget bør drøfte om målsettingen om å styrke fri og uavhengig utøvelse av journalistikk oppnås ved dagens ordninger. Produkjonsstøtten er helt nødvendig for å opprettholde et høyt aviskonsum. Ytterligere reduksjoner vil svekke den journalistiske kvalitet og true eksistensen til mange lokalaviser, konkurranseutsatte aviser og meningsbærende aviser. Momsfritaket er positiv forskjellsbehandling av dagspressen, som i motsetning til rene underholdningsorganer ivaretar et viktig samfunnsansvar. Merverdiavgift på aviser vil føre til økte priser, som igjen rammer dem med lavest inntekt og utdannelsenivå. Statsannonsene må betraktes i lys av målet om størst mulig offentlighet. De er betaling for en vare, ingen direkte støtteordning, men samtidig en vesentlig del av inntektsgrunnlaget for mange lokalaviser og meningsbærende aviser. Distribusjonsutgiftene gjennom Posten er økt betydelig for mange utsatte aviser. Som virkemiddel betraktet er portotakstene på vei ut. For at rammevilkårene totalt sett ikke skal forringes, bør dette utlignes over produksjonstilskuddene.
Media - en arena for samfunnskamp
Vi er inne i en tid med synkende samfunnsengasjement, svekket oppslutning om politiske organisasjoner og lav valgdeltakelse. Kommunevalget 13. september blir antakelig nok et valg med svært liten oppslutning. Hvordan det er blitt slik, er et komplisert spørsmål. Men graden av politisk deltakelse blir i hvert fall ikke større, ved ytterligere nedbygging av pressen.
Nyere forskning om politikk og deltakelse viser at det er mediene - ikke partiene - som er velgernes viktigste kilde til informasjon og meningsdannelse. De politiske partiene, som tidligere synliggjorte urett og overgrep i forbindelse med kampen om samfunnsmakt, har mistet sin dagsordensettende funksjon. Rollen er i stor grad overtatt av mediene.
I demokratiet organiseres kampen mellom samfunnsinteressene på en offentlig arena, der alle borgere har ytringsfrihet og kan delta med sine synspunkter. Ideelt sett er det gjennom den levende samfunnsdebatten i presse og kringkasting at befolkningen i dag skal få bakgrunn for å danne seg sine egne meninger og treffe valg som berører egne liv og andres.
Media lykkes ikke alltid i å fylle sin samfunnsrolle. Lavere politisk engasjement kan skyldes at motstridende samfunnsinteresser ikke blir tilstrekkelig belyst i media. Når verdispørsmål ikke fokuseres, substansen i politisk strid ikke dekkes og konflikter mellom næringsliv og samfunnsinteresser ikke omtales, skapes et falskt skinn av ro i samfunnet.
Norsk Journalistlag satser på styrking av journalisters utdanning og kompetanseutvikling og engasjerer medlemmer over hele landet til etisk debatt, nettopp for å skape større bevissthet om pressens samfunnsansvar. Men vi som utøver journalistikk, trenger rammevilkår slik at vi bedre kan bidra til ytringsmangfold og kvalitetsheving og stå mot det kommersielle presset.
Frihet fra børslogikken
Forventninger om politisk redaksjonelt utbytte er nærmest frafalt, men kravet til økonomisk utbytte er sterkere enn noen gang. Pressen har fått nye eiere, som forventer høy avkastning på investert kapital. De dominerer mediemarkedet gjennom kjededannelser. For journalistikken er hovedproblemet blitt at den redaksjonelle kvalitet trues av krav til utbytte.
For å utøve bedre journalistikk, kjemper vi for frihet fra børslogikkens kortsiktige svingninger og kontroll. Eiernes strategi er annerledes: En av dem har uttrykt at det er et mål å komme i monopolsituasjon på utgiverstedene, og vil ha en slutt på produksjonsstøtten. Det var et uttrykk for et ønske om profittmaksimering, ikke et ønske om å øke journalistikkens kvalitet.
Ikke bare eierskap stiller journalister og redaktører overfor store faglige og etiske utfordringer. Journalistikken er i kraftig endring. "Industrialisering" er et ord som kan beskrive det som skjer. Vi ser også at grensene mellom medietyper viskes ut. Større endringer i mediestrukturen er i vente, som følge av den teknologiske og medieøkonomiske utviklingen.
Skal bunnlinjen alene bestemme hvilke redaksjonelle ressurser som skal settes inn, øker kommersialiseringen på bekostning av den grundige og kritiske, informative journalistikk. Skal krav til avkastning og markedet alene avgjøre hvilke mediebedrifter som har livets rett, svekkes ytringsmangfoldet - og derved demokrati og deltakelse.
Mangfold må sikres politisk
Det bør være en politisk oppgave å sikre mangfold i norske medier og konkurransen mellom redaksjonene. Virkemidler som kan benyttes er regulering og stimulering. Eierskapstilsynet er nettopp et eksempel på en slik regulering, mens pressestøtten, momsfritaket, statsannonsene og støtten til utdanning og videreutdanning av journalister, kan betraktes som stimulering.
Norsk Journalistlag mener at pressestøtten er et av de viktigste politiske virkemidler for å fremme ytrings- og avismangfold over hele landet. Vi er bekymret for det sterke politiske presset som er rettet mot ordningen. Vi ser at de senere års kraftige kutt i pressestøtten har utarmet redaksjonene i de mest konkurranseutsatte avisene.
Vi vil derfor arbeide for at gjeldende ordninger som pressestøtten representerer, føres videre slik at de overordnede mediepolitiske målsettinger nås. Bare på den måten sikres avisene et bærekraftig grunnlag som styrker mangfoldet. Norsk Journalistlag har derfor et sterkt engasjement knyttet til Dagspresseutvalgets arbeid.
På Landsmøtet våren 1999 ble dette engasjement uttrykt på følgende måte i vår tiltaksplan:
"NJ skal forsvare pressestøtten for å bevare avismangfoldet og forsvare det norske skriftspråket. NJ skal arbeide for fortsatt pressestøtte for samiske aviser. Momsfritaket på det trykte ord skal videreføres."
Ytringsfrihet er fundamentet for vårt samfunn. Retten til å motta fri og uavhengig informasjon og delta i meningsbrytning er like grunnleggende som retten til rent vann og ren luft. Klassisk rettferdighetsteori argumenterer for at retten til fundamentale, universelle tjenester er en forutsetning i et demokrati. Den frie, uavhengige journalistikk er en slik tjeneste. Tilgang på disse tjenestene er en del av borgernes politiske friheter.
Produksjonsstøtten
Vi forutsetter at Dagspresseutvalgets mandat er knyttet opp til de mediepolitiske målsettinger som er definert av Kulturdepartementet i St prp nr 1 for 1996-97; at ytringsfriheten skal sikres ved et allsidig og godt medietilbud, innenfor de ulike mediegruppene til alle som bor i landet.
Produksjonsstøtten utgjør den største delen av tilskuddene til avisene, og er derfor det viktigste stimuleringsinngrepet. Vi vil i denne sammenheng fremheve følgende sitater fra Statskonsults rapport (Pressestøtten og statens annonseregelverk 1998:2):
"Pressestøtten er på mange måter et effektivt virkemiddel når det gjelder å ivareta pressepolitikkens mål om avismangfold [ ?]. Støtten treffer temmelig presist aviser med svak økonomi." (s. 2) "Det er vanskelig å se at dagens pressepolitiske mål om avismangfold kan ivaretas uten produksjonsstøtten." (s. 2) Pressestøtten treffer nærmest oppsiktsvekkende presist de aviser som har svak økonomi, [..]." (s. 58) "Vi har ikke indikasjoner på at avisene har foretatt tilpasninger til produksjonsstøtten på måter som undergraver eller svekker intensjonene med tilskuddsordningen." (s. 58) "Pressestøtten er på mange måter et effektivt virkemiddel i forhold til å nå de pressepolitiske målene om avismangfold, på den måten at mangfoldet ville vært redusert uten pressestøtten." (s.88)
Pressestøtten har ført til at vi er verdens mest avislesende folk. Vi har en rik flora av mindre aviser, som bidrar til å skape identitet og samhold, meningsutveksling og engasjement i lokalsamfunnet. Lokalavisen er for mange barn og unge inngangsporten til avislesing og samfunnsengasjement. Slik er lokalavisene i en meget spesiell rolle som kulturbærere.
Norsk presse har sannsynligvis lagt gullårene bak seg generelt sett, med 1997 som det beste år noensinne. I dag oppleves sviktende annonsetilgang, og sviktende resultater. Dette er forhold som Dagspresseutvalget må ta i betraktning når ordningen nå gjennomgås.
For det redaksjonelle produkt er konkurranse viktig. Ulike valg av stoffområder, forskjellige vinklinger og presentasjonsform skaper meningsmangfold. Konkurranse om nyheter skjerper journalister til å bli mer årvåkne, kritiske og grundige. Derfor er det viktig ikke bare å bygge opp under lokalaviser, men også støtte de få gjenværende nummer 2-avisene.
Pressestøtten bidrar også til at såkalt meningsbærende aviser og frittstående aviser kan bevare sin uavhengighet. Ved ytterligere reduksjon av produksjonsstøtten er det stor fare for at de frittstående avisene blir overtatt av markedets store medieaktører. Det vil være i strid med Eierskapslovens formål om å sikre reelle ytringsmuligheter og avismangfold.
Norsk Journalistlag har forståelse for at pressestøtten blir satt under offentlig debatt. Men skulle ordningen falle bort eller svekkes enda mer, frykter vi for at ressursknapphet vil forringe det redaksjonelle produkt eller i verste fall føre til nedleggelse av mange aviser. Da vil markedskreftenes monopolsøkende dominans i dagspressen bli total.
Norsk Journalistlag er prinsipielt mot eierkonsentrasjon og for eierbegrensninger i norske medier. Inngrep i pressestøtten vil gi de store mediekonsernene enda større innflytelse over ytringskanalene og de reelle ytringsmuligheter. Hvis markedskreftene får enda større spillerom, frykter vi økt press mot journalistikken og det redaksjonelle produktet.
Vi er imidlertid innstilt på en vurdering av om tildelingskriteriene er rettferdige. NJ er opptatt av at støtten skal treffe dem som har størst behov. Derfor har vi også tidligere sluttet oss til en endring av produksjonsforskriftene for å unngå at aviser med store overskudd får pressestøtte.
Vi er videre for at pressestøtten skal gå til avisdrift, og ikke tilfalle eierne.
Avisdrift stiller imidlertid krav til egenkapital for å kunne videreutvikle avisen redaksjonelt og teknologisk. Bransjen er konjunkturavhengig og tuftet på annonsekroner. I nedgangstider stilles krav til sunn økonomi. Det fordrer fleksibilitet i tildelingskriteriene.
Momsfritaket
Avisenes hovedoppgave er å bringe nyheter, informasjon og kommentarstoff, skape debatt og
være kritiske mot makten på folkets vegne. Derfor er dagspressen underholdningsindustriens motsats. Og derfor er samfunnet tjent med at avisene gis den positive forskjellsbehandling som et fritak fra merverdiavgift innebærer.
Hvis merverdiavgiftsfritaket oppheves, vil mange aviser måtte utligne dette med høyere abonnements- og løssalgspriser. Blir avisene dyrere, rammes den del av befolkningen som har lavest inntekt og lavest utdanningsnivå. Uheldige følger som fall i avissalget og avislesingen er overhengende sannsynlige konsekvenser.
Ukepressen hevder at merverdiavgiftsfritaket er en uheldig og ulovlig konkurransevridning. Konkurransetilsynet har kommet til samme standpunkt. Dr. juris Bjørn Stordrange har derimot i en betenkning for Norske Avisers Landsforening konkludert slik::
"For det første står avgiftsfritaket for dagsaviser sterkt både hos lovgiveren, i sakkyndige utredninger, og i ulike regjeringers vurderinger, slik disse er fremkommet overfor Stortinget. Avgiftsfritaket har vært og er begrunnet med grunnleggende demokratiske hensyn. Dagspressen har en særskilt funksjon som formidler av politikk og nyheter og som en arena for samfunnsdebatt. Lovgiver har angitt gode grunner for å forskjellsbehandle dagspressen i forhold til ukepressen.
For det annet er det ingen konkurranserettslige vurderinger som tilsier at ukepressen og avisene nødvendigvis må likebehandles m.h.t. merverdiavgiftslovgivningen. Ukepressen kan ikke substituere avisene. Avisene fyller helt andre og flere funksjoner enn ukepressen. Ukepressen spiller ikke den demokratiske, dagsaktuelle funksjon som avisene har.
For det tredje er Konkurransetilsynets uttalelser i spørsmålet basert på en ren rettspolitisk analyse, jf. konkurranselovens § 2-2 litra d. Uttalelsen er med andre ord ikke rettslig bindende; de er heller ikke uttrykk for noe avveiet politisk syn. Konkurransetilsynet bygger sine uttalelser på en utilstrekkelig saksbehandling og utredning bl.a. med manglende kontradiksjon og medvirkning fra berørte parter. Vurderingen fremstår som faktisk overfladiske og omtrentlige.
For det fjerde bygger Konkuransetilsynets uttalelser på en utilstrekkelig analyse av konkurranse og markedsbegrepet, hvor man ikke vurderer det sentrale spørsmål hvorvidt et ukeblad kan erstatte en dagsavis med hensyn til alle de funksjoner en dagsavis har i samfunnet. Antydninger om at løssalgsavisene i alle fall må likebehandles med ukepressen, støter på tunge rettstekniske motforestillinger og er heller ikke prinsipielt fundert."
Det kan følgelig ikke være tvilsomt at merverdiavgiftsfritaket kan videreføres som politisk virkemiddel, hvis viljen er tilstede. Når vi vet at momsfritaket bidrar til høyt aviskonsum, mangfold og reelle ytringsmuligheter, bør ordningen videreføres i dagens form.
Vi er glad for at Regjeringen ikke har tenkt å innføre merverdiavgift på aviser når forslaget til momsreform legges frem våren 2000. Vi viser til hva Sp-leder Odd Roger Enoksen har uttalt om merverdiavgiftsfritaket til Dagspressen nr 9 1999: " Dette spørsmålet har vi brukt mye tid på. Det er ennå et stykke frem til reformen skal presenteres, men noen næringer ønsker vi å skjerme. Det dreier seg om reiselivs og transportnæringen, og om avisene. Det blir neppe foreslått moms på aviser [?]."
Statsannonsene
NJ vil minne om at statsannonsene er betaling for en vare, og ikke direkte pressestøtte. Som det framgår av Statskonsults rapport har statsannonsene i dag to funksjoner: Den tilsiktede, som er å informere befolkningen om rettigheter, plikter, ledige stillinger osv., og den noe mer utilsiktede; å sikre avisene annonseinntekter og i enkelte tilfeller et eksistensgrunnlag.
Dagens regelverk sørger for at statsannonsene når ut til svært mange, i tråd med målsettingene for ordningen og målet om størst mulig offentlighet. Stillingsannonsene er ikke bare er et spørsmål om å finne beste søker, men også et spørsmål om å informere befolkningen om den ledige stillingen, hvilke kompetansekrav som stilles og hvilke oppgaver som prioriteres.
Rapporten har ingen analyse av konsekvensene, dersom de statlige organene stilles fritt i forhold til annonsering. Erfaringene fra Telenor, Posten, osv. tyder imidlertid på at de kan bli til dels dramatiske når det gjelder dekningsgraden i befolkningen.
Selv om statsannonsene aldri har vært ment å være en del av pressestøtten, er realiteten at de er en betydelig del av annonseinntektene for mange aviser. - for såkalt meningsbærende aviser er andelen 24 prosent. Også en del mindre aviser har årlige inntekter fra statsannonsene på flere hundre tusen kroner.
Det sier seg selv at et bortfall av disse annonsene vil ha store konsekvenser og til dels slå bena vekk under pressepolitikken som ellers føres. Spesielt dersom annonsemarkedet skulle oppleve en ny lavkonjunktur, tilsvarende den vi hadde ved inngangen av 1990-tallet.
Det er også grunn til å gjøre oppmerksom på at et bortfall av statsannonsene i vesentlig grad vil ramme de samme avisene som har fått svekket økonomien ved kutt i pressestøtten. Denne reduksjonen rammet i sterkere grad lokalavisene, enn de riksdekkende, meningsbærende avisene. Pressestøtten kan derfor ikke kompensere for et eventuelt bortfall av statsannonser.
Portotakstene
For avisene er distribusjonsutgiftene en betydelig kostnad. Mange distribuerer store deler eller hele opplaget gjennom Posten. Spesielt gjelder dette riksdekkende, meningsbærende aviser og andre som ikke har høy husstandsdekning i noe område. I kraft av sitt distribusjonsmonopol må Posten sikre at avisene når ut til leserne til akseptabel pris og med høyt servicenivå
I dag fastsetter Posten portoen for avisdistribusjon. Av den grunn er prisfastsettelsen en intern sak, utenfor den politiske sfære. Postens mål er å gjøre denne tjenesten regningssvarende. Dette har ført til at portoen for aviser allerede har økt, og sannsynligvis vil øke enda mer. Vi er opptatt av at portotakstene bør ligge på et levelig kostnadsnivå for bransjen sett under ett.
Så lenge det er Posten som bestemmer avisportoen, er det sannsynlig at portosatsene som virkemiddel betraktet, forsvinner som den gode ordning det har vært. I så fall bør det utlignes over produksjonstilskuddene, slik at rammevilkårene totalt sett ikke forringes.
Med vennlig hilsen
Norsk Journalistlag
Olav Njaastad, leder
August Ringvold, faglig sekretær
