Norsk Journalistlag er tilfreds med Statskonsult konklusjon om at pressestøtten er et effektivt virkemiddel for å nå de pressepolitiske
målene om avismangfold. Statskonsult skriver i rapporten at mangfoldet ville vært redusert uten pressestøtten.
Norsk Journalistlag er glad for at gjennomgangen av dette kulturpolitiske støttesystemet konkluderer med at ordningen fungerer etter intensjonen. Men når resultatet av Statskonsults forslag til endringer blir at rundt 30 norske lokalaviser mister pressestøtten, er vi redd for at den opprydding i ordningen som foreslås, faktisk betyr at mangfoldet innsnevres og at intensjonen med ordningen nettopp ikke innfris.
Rapporten konkluderer med at undersøkelser nasjonalt og lokalt viser at det ikke har foregått vesentlige endringer i befolkningens medievaner, som er forskjellig fra det som gjaldt da Dagspresseutvalgets innstilling og stortingsmelding 32:1992-1993 "Media i tida" ble lagt fram. Heller ikke har oppkjøp og konsentrasjon etter 1994 gitt et vesentlig mindre mangfoldig avisbilde.
Statskonsults mandat for undersøkelsen gikk blant annet ut på å vurdere om endringer i medie- og avismarkedet kan eller bør ha betydning for pressepolitikken og for pressestøttens innretning og utforming. Konklusjonene peker i retning av at det ikke har foregått slike endringer. Likevel konkluderer Statskonsult med at dilemmaer og uklarheter hemmer mulighetene for å lykkes med støtteordningen. Hvis den tiltakslisten på et titalls punkter faktisk blir gjennomført, frykter Norsk Journalistlag at ordningen ikke lenger tilfredsstiller sine kulturpolitiske mål.
Vi har vanskelig for å se at en omlegging som i dagens virkelighet vil føre til at rundt 30 norske lokalaviser mister pressestøtten til fordel for store, riksdekkende og meningsbærende aviser i Oslo og Bergen, vil være en forbedring av ordningen, at den vil bidra til fortsatt høyt aviskonsum, bidra til at det fortsatt vil komme aviser flest steder hvor det er grunnlag for det og at det også eksisterer lokal konkurranse flest steder.
Vi frykter at hvis forslagene blir satt ut i livet, vil avismangfoldet i Norge blir betydelig svekket. Selv om flere av disse om lag 30 avisene trolig er blant dem som "oppnår god lønnsomhet etter støtte" , er det grunn til å frykte at de ikke vil overleve uten støtten. Statskonsult skriver selv at pressestøtten treffer de avisene som også har svak økonomi. 5 Mange av disse avisene har overlevd takket være pressestøtten. Det faktum at vi nå er inne i en periode da norsk økonomi går bra, betyr ikke at disse avisene vil greie seg hvis det kommer dårlige tider.
Reaksjonene fra de ulike avisene etter at forslagene i konsulentrapporten ble offentliggjort, tyder på at konsekvensen vil være kroken på døra for flere av dem.
Rapporten konkluderer med at støtteordningen har fungert etter intensjonene. Da er det paradoksalt at rapportens forslag til løse dilemmaer og uklarheter i praksis vil kunne uthule ordningen drastisk. Det er gjennomgående lokalavisene som ofres i de forslagene til tiltak som Statskonsult legger fram. Dermed fungerer forslagene som en undergraving av pressestøtten og ordningens suksess.
Pressestøtten er et bevisst kulturpolitisk virkemiddel. "Rettferdighet" i ordets rette forstand er et begrep som ikke passer inn i denne sammenheng. Ordningen hadde et selektivt preg da den ble innført i 1969. Slik er den fortsatt. Det betyr ikke at det ikke er mulig å ha et prinsipp om objektive tildelingskriterier.
Den gjennomgående tankegangen i Statskonsults rapport er økonomisk, og bygger på en logikk som kolliderer med de kulturpolitiske målsetninger med ordningen. Det er ikke mulig å måle mangfold og meningsbredde ved å måle opplagstall for enkeltmedier. Mangfold kan ikke måles i graden av økonomisk konkurranse. Det skaper ikke større mangfold og bredde i norsk avisverden ved å vri pressestøtten vekk fra lokalavisene over på de store.
Kriteriene er blitt endret underveis, for å sikre at midlene går til de avisene som virkelig trenger det og at pengene ikke kanaliseres direkte eller indirekte til overskudd for eierne.
Norsk Journalistlag støtter intensjonen om å endre reglene for å hindre at aviser som går med store overskudd har krav på pressestøtte. Forskriftene inneholder allerede i dag bestemmelser som har til hensikt å sikre at pressestøtten går til avisdrift og ikke eierne. Dette gjelder spesielt reglene om utbytte/konsernbidrag, krav om aksjeselskapsform og regnskapsmessig utskillelse av tilleggsvirksomhet.
Den foreslåtte endringen som ble innført for 1998, har til hensikt å sikre at pressestøtten ikke går til oppbygging av kapital i bedrifter som går godt. Men avisbedrifter vil være avhengig av en viss egenkapital for å foreta nødvendig produktutvikling og investeringer i for eksempel trykkeriutstyr eller annet produksjonsverktøy. Dette forutsetter egenkapital av en viss størrelse.
For Norsk Journalistlag er det viktig i en tid med stadig økende kommersialisering og internasjonal påvirkning og press, ikke å undergrave eksisterende støtteordninger som garanterer mangfold og sikrer folks ytringsmuligheter i hele landet .
Samtidig viser bekymringsfulle tall at presset på ORDET, på det skrevne, norske språk øker sterkt, og at leseferdigheten er på tilbakegang. Avismangfold og aviskonsum er et virkemiddel for å forsvare det norske språk. Før det er for sent.
Lokalavisa er for mange barn og unge inngangsdøra til avislesingen. I lokalavisa får de stoff som ligger nært dem selv, og som gir en vane som avisleser for livet. Slik er lokalavisene i en meget spesiell rolle.
Det er åpenbart at noen får pressestøtte som strengt tatt ikke skulle hatt den. Derfor er pressens organisasjoner positive til endringer som kan sikre at midlene tildeles etter intensjonen. Alle offentlige støtteordninger vil bli utnyttet av dem som kvalifiserer til den, selv om det i bunn og grunn ikke eksisterer noe behov. Det er viktig at bruken med slike tilskudd kontrolleres, og som Statskonsult understreker ? at rapporteringsrutinene er tilfredsstillende. Norsk Journalistlag tror likevel at graden av misbruk av denne ordningen ikke er stor, at vi kan leve med dilemmaene og uklarhetene.
Statskonsult har vært pålagt å vurdere konkurranseelementet i pressestøtten og har særlig sett på hensynet til lokal konkurranse. For Norsk Journalistlags vedkommende er det viktig å understreke den journalistiske verdien av konkurranse. Kvaliteten på det redaksjonelle produkt, på journalistikken blir etter alt å dømme langt bedre når en avis er i et konkurranseforhold. Det betyr ikke at journalistikken som driver på de steder i Norge der aviser er enerådende, nødvendigvis er dårligere enn på steder med konkurranse, men faktum er at mange redaksjoner med monopol savner noen å måle seg mot og å kappes med. Mangfold skaper mangfold.
Norsk Journalistlag vil minne om at statsannonsene er en faktisk betaling for en vare, og ikke pressestøtte i den forstand.
Som det framgår av rapporten har statsannonsene i dag to funksjoner: Den tilsiktede, som er å informere befolkningen om rettigheter, plikter, ledige stillinger osv., og den noe mer utilsiktede; å sikre avisene annonseinntekter og i enkelte tilfeller et eksistensgrunnlag.
Dagens regler sørger for at statsannonsene når ut til en betydelig andel av folket, jfr. tabell 10.1 og 10.2 . Dette er helt i tråd med målsettingene for ordningen og målet om størst mulig offentlighet, som står sentralt for Norsk Journalistlag. I denne sammenhengen slutter vi oss til NAL?s påpeking om at stillingsannonsene ikke bare er et spørsmål om å finne beste søker, "men også et spørsmål om å informere befolkningen om den ledige stillingen, hvilke kompetansekrav som stilles, hvilke oppgaver som prioriteres osv."
Rapporten har ingen analyse av konsekvensene dersom de statlige organene stilles fritt i forhold til annonsering. Erfaringene fra Telenor, Posten, osv. tyder imidlertid på at de kan bli til dels dramatiske når det gjelder dekningsgraden i befolkningen. I følge rapporten begrenser etatene som har endret tilknytningsform seg til å annonsere i Aftenpostens morgenutgave og et fagtidsskrift, noe som sikkert er rasjonelt i forhold til budsjetter og jakten på kvalifiserte søkere, men som i vesentlig grad bryter med målet om størst mulig offentlighet.
Selv om statsannonsene som nevnt aldri har vært ment å være en del av pressestøtten, er realiteten at mange aviser henter en betydelig del av annonseinntektene fra disse annonsene. Som det går frem av tabell 10.5 henter de riksdekkende meningsbærende avisene 24 prosent av sine annonseinntekter nettopp her. Også en del mindre aviser har årlige inntekter fra statsannonsene på flere hundre tusen kroner.
Det sier seg selv at et bortfall av disse annonsene vil ha store konsekvenser og til dels slå bena vekk under pressepolitikken som ellers føres. Spesielt dersom annonsemarkedet skulle oppleve en ny lavkonjunktur tilsvarende den vi hadde ved inngangen av 1990-tallet.
Det er også grunn til å gjøre oppmerksom på at et bortfall av statsannonsene i vesentlig grad vil ramme de samme avisene som fikk svekket økonomien som følge av at pressestøtten ble redusert med 15 millioner kroner for inneværende år. Som kjent rammet denne reduksjonen i sterkere grad lokalavisene enn de riksdekkende meningsbærende avisene. Vi er redd for at en kompensasjon i tråd med modell 2 i rapporten ikke løser problemene disse avisene blir stående ovenfor.
I denne sammenheng vil vi spesielt advare mot alternativet som skisseres, om å vri pressestøtten innenfor eksisterende rammer for å kompensere for bortfallet av statsannonser. Dette må nødvendigvis ramme småavisene relativt tungt.
Diis Bøhn
leder Norsk Journalistlag
Norsk Journalistlag er glad for at gjennomgangen av dette kulturpolitiske støttesystemet konkluderer med at ordningen fungerer etter intensjonen. Men når resultatet av Statskonsults forslag til endringer blir at rundt 30 norske lokalaviser mister pressestøtten, er vi redd for at den opprydding i ordningen som foreslås, faktisk betyr at mangfoldet innsnevres og at intensjonen med ordningen nettopp ikke innfris.
Rapporten konkluderer med at undersøkelser nasjonalt og lokalt viser at det ikke har foregått vesentlige endringer i befolkningens medievaner, som er forskjellig fra det som gjaldt da Dagspresseutvalgets innstilling og stortingsmelding 32:1992-1993 "Media i tida" ble lagt fram. Heller ikke har oppkjøp og konsentrasjon etter 1994 gitt et vesentlig mindre mangfoldig avisbilde.
Statskonsults mandat for undersøkelsen gikk blant annet ut på å vurdere om endringer i medie- og avismarkedet kan eller bør ha betydning for pressepolitikken og for pressestøttens innretning og utforming. Konklusjonene peker i retning av at det ikke har foregått slike endringer. Likevel konkluderer Statskonsult med at dilemmaer og uklarheter hemmer mulighetene for å lykkes med støtteordningen. Hvis den tiltakslisten på et titalls punkter faktisk blir gjennomført, frykter Norsk Journalistlag at ordningen ikke lenger tilfredsstiller sine kulturpolitiske mål.
Vi har vanskelig for å se at en omlegging som i dagens virkelighet vil føre til at rundt 30 norske lokalaviser mister pressestøtten til fordel for store, riksdekkende og meningsbærende aviser i Oslo og Bergen, vil være en forbedring av ordningen, at den vil bidra til fortsatt høyt aviskonsum, bidra til at det fortsatt vil komme aviser flest steder hvor det er grunnlag for det og at det også eksisterer lokal konkurranse flest steder.
Vi frykter at hvis forslagene blir satt ut i livet, vil avismangfoldet i Norge blir betydelig svekket. Selv om flere av disse om lag 30 avisene trolig er blant dem som "oppnår god lønnsomhet etter støtte" , er det grunn til å frykte at de ikke vil overleve uten støtten. Statskonsult skriver selv at pressestøtten treffer de avisene som også har svak økonomi. 5 Mange av disse avisene har overlevd takket være pressestøtten. Det faktum at vi nå er inne i en periode da norsk økonomi går bra, betyr ikke at disse avisene vil greie seg hvis det kommer dårlige tider.
Reaksjonene fra de ulike avisene etter at forslagene i konsulentrapporten ble offentliggjort, tyder på at konsekvensen vil være kroken på døra for flere av dem.
Rapporten konkluderer med at støtteordningen har fungert etter intensjonene. Da er det paradoksalt at rapportens forslag til løse dilemmaer og uklarheter i praksis vil kunne uthule ordningen drastisk. Det er gjennomgående lokalavisene som ofres i de forslagene til tiltak som Statskonsult legger fram. Dermed fungerer forslagene som en undergraving av pressestøtten og ordningens suksess.
Kulturpolitisk virkemiddel ? ingen rettferdig brøk
Pressestøtten er et bevisst kulturpolitisk virkemiddel. "Rettferdighet" i ordets rette forstand er et begrep som ikke passer inn i denne sammenheng. Ordningen hadde et selektivt preg da den ble innført i 1969. Slik er den fortsatt. Det betyr ikke at det ikke er mulig å ha et prinsipp om objektive tildelingskriterier.
Den gjennomgående tankegangen i Statskonsults rapport er økonomisk, og bygger på en logikk som kolliderer med de kulturpolitiske målsetninger med ordningen. Det er ikke mulig å måle mangfold og meningsbredde ved å måle opplagstall for enkeltmedier. Mangfold kan ikke måles i graden av økonomisk konkurranse. Det skaper ikke større mangfold og bredde i norsk avisverden ved å vri pressestøtten vekk fra lokalavisene over på de store.
Kriteriene er blitt endret underveis, for å sikre at midlene går til de avisene som virkelig trenger det og at pengene ikke kanaliseres direkte eller indirekte til overskudd for eierne.
Norsk Journalistlag støtter intensjonen om å endre reglene for å hindre at aviser som går med store overskudd har krav på pressestøtte. Forskriftene inneholder allerede i dag bestemmelser som har til hensikt å sikre at pressestøtten går til avisdrift og ikke eierne. Dette gjelder spesielt reglene om utbytte/konsernbidrag, krav om aksjeselskapsform og regnskapsmessig utskillelse av tilleggsvirksomhet.
Den foreslåtte endringen som ble innført for 1998, har til hensikt å sikre at pressestøtten ikke går til oppbygging av kapital i bedrifter som går godt. Men avisbedrifter vil være avhengig av en viss egenkapital for å foreta nødvendig produktutvikling og investeringer i for eksempel trykkeriutstyr eller annet produksjonsverktøy. Dette forutsetter egenkapital av en viss størrelse.
Mot det kommersielle presset
For Norsk Journalistlag er det viktig i en tid med stadig økende kommersialisering og internasjonal påvirkning og press, ikke å undergrave eksisterende støtteordninger som garanterer mangfold og sikrer folks ytringsmuligheter i hele landet .
Samtidig viser bekymringsfulle tall at presset på ORDET, på det skrevne, norske språk øker sterkt, og at leseferdigheten er på tilbakegang. Avismangfold og aviskonsum er et virkemiddel for å forsvare det norske språk. Før det er for sent.
Lokalavisa er for mange barn og unge inngangsdøra til avislesingen. I lokalavisa får de stoff som ligger nært dem selv, og som gir en vane som avisleser for livet. Slik er lokalavisene i en meget spesiell rolle.
Misbruk og skivebom?
Det er åpenbart at noen får pressestøtte som strengt tatt ikke skulle hatt den. Derfor er pressens organisasjoner positive til endringer som kan sikre at midlene tildeles etter intensjonen. Alle offentlige støtteordninger vil bli utnyttet av dem som kvalifiserer til den, selv om det i bunn og grunn ikke eksisterer noe behov. Det er viktig at bruken med slike tilskudd kontrolleres, og som Statskonsult understreker ? at rapporteringsrutinene er tilfredsstillende. Norsk Journalistlag tror likevel at graden av misbruk av denne ordningen ikke er stor, at vi kan leve med dilemmaene og uklarhetene.
Statskonsult har vært pålagt å vurdere konkurranseelementet i pressestøtten og har særlig sett på hensynet til lokal konkurranse. For Norsk Journalistlags vedkommende er det viktig å understreke den journalistiske verdien av konkurranse. Kvaliteten på det redaksjonelle produkt, på journalistikken blir etter alt å dømme langt bedre når en avis er i et konkurranseforhold. Det betyr ikke at journalistikken som driver på de steder i Norge der aviser er enerådende, nødvendigvis er dårligere enn på steder med konkurranse, men faktum er at mange redaksjoner med monopol savner noen å måle seg mot og å kappes med. Mangfold skaper mangfold.
Statsannonsene
Norsk Journalistlag vil minne om at statsannonsene er en faktisk betaling for en vare, og ikke pressestøtte i den forstand.
Som det framgår av rapporten har statsannonsene i dag to funksjoner: Den tilsiktede, som er å informere befolkningen om rettigheter, plikter, ledige stillinger osv., og den noe mer utilsiktede; å sikre avisene annonseinntekter og i enkelte tilfeller et eksistensgrunnlag.
Dagens regler sørger for at statsannonsene når ut til en betydelig andel av folket, jfr. tabell 10.1 og 10.2 . Dette er helt i tråd med målsettingene for ordningen og målet om størst mulig offentlighet, som står sentralt for Norsk Journalistlag. I denne sammenhengen slutter vi oss til NAL?s påpeking om at stillingsannonsene ikke bare er et spørsmål om å finne beste søker, "men også et spørsmål om å informere befolkningen om den ledige stillingen, hvilke kompetansekrav som stilles, hvilke oppgaver som prioriteres osv."
Rapporten har ingen analyse av konsekvensene dersom de statlige organene stilles fritt i forhold til annonsering. Erfaringene fra Telenor, Posten, osv. tyder imidlertid på at de kan bli til dels dramatiske når det gjelder dekningsgraden i befolkningen. I følge rapporten begrenser etatene som har endret tilknytningsform seg til å annonsere i Aftenpostens morgenutgave og et fagtidsskrift, noe som sikkert er rasjonelt i forhold til budsjetter og jakten på kvalifiserte søkere, men som i vesentlig grad bryter med målet om størst mulig offentlighet.
Selv om statsannonsene som nevnt aldri har vært ment å være en del av pressestøtten, er realiteten at mange aviser henter en betydelig del av annonseinntektene fra disse annonsene. Som det går frem av tabell 10.5 henter de riksdekkende meningsbærende avisene 24 prosent av sine annonseinntekter nettopp her. Også en del mindre aviser har årlige inntekter fra statsannonsene på flere hundre tusen kroner.
Det sier seg selv at et bortfall av disse annonsene vil ha store konsekvenser og til dels slå bena vekk under pressepolitikken som ellers føres. Spesielt dersom annonsemarkedet skulle oppleve en ny lavkonjunktur tilsvarende den vi hadde ved inngangen av 1990-tallet.
Det er også grunn til å gjøre oppmerksom på at et bortfall av statsannonsene i vesentlig grad vil ramme de samme avisene som fikk svekket økonomien som følge av at pressestøtten ble redusert med 15 millioner kroner for inneværende år. Som kjent rammet denne reduksjonen i sterkere grad lokalavisene enn de riksdekkende meningsbærende avisene. Vi er redd for at en kompensasjon i tråd med modell 2 i rapporten ikke løser problemene disse avisene blir stående ovenfor.
I denne sammenheng vil vi spesielt advare mot alternativet som skisseres, om å vri pressestøtten innenfor eksisterende rammer for å kompensere for bortfallet av statsannonser. Dette må nødvendigvis ramme småavisene relativt tungt.
Diis Bøhn
leder Norsk Journalistlag
