Av: Else Gro Ommundsen

Utgangspunktet for debatten på Stopp Pressen onsdag 24. mars, var den såkalte Faiza-saken.
Onsdag 3. februar 2010 ringte Faiza Ashraf (26) selv til politiet og fortalte at hun var kidnappet. I tre uker ble det lett etter henne, mens mediene fortalte påståtte hemmeligheter fra hennes liv samtidig som de spekulerte i årsakene til at hun var borte.

”GRAFSET I HENNES LIV”

-         Familien levde med uvissheten om hva som hadde skjedd med deres datter, fortalte advokat Harald Stabell, som er familiens advokat.

-          De visste ikke om hun levde, var død eller ble torturert og mishandlet et sted. I den vanskelige fasen måtte de også leve med at pressen grafset i hennes liv, at media spekulerte i om hun selv hadde stukket av, eller om familien selv hadde vært involvert for å få henne til å forsvinne. Pressen må ha skjønt hvilken tilleggsbelastning dette var for familien, sier Stabell. Han hevder at ingen av disse opplysningene som kom fram var til hjelp for politiets etterforskningsarbeid.

 

IKKE NOK RESPEKT

Sjefsredaktør Bernt Olufsen i VG innrømmer at også han reagerte på deler av medias dekning.

-         Det var flere eksempler på at enkelte medier ikke utviste tilstrekkelig respekt for offerets privatliv. Selv kom jeg tidlig på banen i min redaksjon og sa ifra at de ikke skulle følge de sporene, fortalte Olufsen.

Han mener årsaken til at det ble spekulert så åpent, var at forsvareren til mannen som ble pågrepet etter kort tid, gikk ut i media og kom med påstander om at hun selv eller familien hadde medvirket til forsvinningen.

 

”NESTEN UMENNESKELIG”

Familien til Faiza holdt lenge igjen og ønsket ikke at datteren skulle etterlyses med navn og bilde, av hensyn til henne dersom hun skulle dukke opp igjen.

-         ­Det var nesten umenneskelig for dem å takle da en tidligere polititopp i Oslo gikk ut i media og mistenkeliggjorde den manglende identifiseringen, sier Stabell. Flere andre medier antydet også at dette kunne skyldes at familien selv sto bak forsvinningen.

 

FØLTE SEG FRIERE?

Olufsen understreket at det er medias rolle å skape engasjement blant leserne når det skjer en forsvinningsgåte, fordi publikum er den beste detektiven.

-         ­ ­ Men media har et særlig ansvar for å iverata offerets etterdømme. Det kan være at media i de første dagene etter forsvinningen følte seg friere i sin omtale nettopp fordi hun ikke var identifisert, sier Olufsen.

Camilla Serck-Hanssen understreket også at det er medias oppgave å følge slike saker, men understreker at ikke alt man finner ut trenger å bringes videre.

-         ­ Media trenger ikke være mikrofonstativ for andres antagelser og sladder, sier Serch-Hanssen. Hun mener ofrene har dårligere beskyttelse enn gjerningsmennene i slike saker, fordi deres navn og bilde offentliggjøres tidlig. Men den som er mistenkt som oftest ikke får navn og bilde på trykk før saken er endelig avgjort i retten.