Ett unntak gjøres imidlertid, og det er "for bedriftens eier, hans kone og hans uformuende børn". Disse kan ta del i bedriftens arbeid for å redusere virkningene av streiken.
Så går tiårene, og det skjer store endringer i måten bedrifter er organisert på. Det blir færre personlig eide bedrifter, og det blir flere aksjeselskaper, hvor eierne er mer eller mindre anonyme. Det ble derfor i juridisk teori diskutert om direktøren og ledere under ham kunne sies å representere eierne, også i en streikesituasjon. Med andre ord: Kan det tillates at lederen eller lederne i en bedrift ikke er nøytrale, at de skal kunne ha samme rett som den tradisjonelle eieren hadde til å redusere virkningen av en streik?
Den mest kjente formuleringen rundt dette stammer fra Arbeidsrettsrådets innstilling fra 1965, og er ført i pennen av daværende dommer i Arbeidsretten, Kristen Andersen. Han skriver der følgende:
«For øvrig synes meget å tale for at man i nærværende relasjon i noen grad faller tilbake på et slags delegasjonssynspunkt, i den forstand at grensene for det vanlige arbeidsområdets omlegging eller utvidelse trekkes under hensyn til hvorvidt de arbeidsoppgaver som skal overtas, naturlig kan sees som delegert fra angjeldende arbeidstaker på det høyeste eller høyere plan.»
Kristen Andersen trekker ingen konklusjon. Han mener at «det fortsatt overlates til rettspraksis å ta stilling til og foreta den rettslige regulering av problemene.» Med andre ord: Han overlater til domstolene å ta stilling til om det finnes et delegasjonsprinsipp, og i tilfelle, hvor langt det strekker seg.
Enkelte juridiske teoretikere har utviklet dette noe videre: De mener at en hver leder har anledning til å overta det arbeidet som hans underordnede utfører. Eksempel: Under en streik kan en sportsredaktør skrive sportsartikler, en nyhetsredaktør kan skrive nyhetsartikler. Men en nyhetsredaktør kan ikke skrive sportsartikler.
Deretter skjer det - ingenting. Delegasjonssynspunktet har ikke blitt tatt stilling til i en eneste dom. Det innebærer at man fortsatt, mer enn 40 år etter at Kristen Andersen skrev Arbeidsrettsrådets innstilling, ikke vet om delegasjonssynspunktet er rettslig holdbart eller ikke.
Dette har imidlertid ikke hindret arbeidsgiverne i å påberope seg delegasjonssynspunktet. Ikke bare det: De trekker det mye lenger enn Kristen Andersen gjorde i 1965. I NRK hevdes det nå f. eks. at alle som har en eller annen lederstilling kan erstatte de streikendes arbeid. Selv gruppeledere, prosjektledere etc. blir forsøkt beordret til å overta streikendes arbeid. Dette må være å trekke selv delegasjonssynpunktet alt for langt.
Vi mener at en forsvarlig juridisk holdning er som følger:
Den absolutte hovedregel er at arbeidstakere som ikke er i streik skal forholde seg nøytrale til streiken. Ledere er også arbeidstakere. Siden delegasjonssynspunktet ikke er bekreftet av norsk rettspraksis kan ikke dette sette hovedregelen til side.
Dersom delegasjonssynspunktet kommer opp for domstolene vil de sannsynligvis føle seg helt ubundne av hva Kristen Andersen og juridiske teoretikere har ment om dette. De vil prøve å lage en regel som er god og forstandig. Vi synes det er mange argumnenter som taler for at delegasjonssynspunktet ikke er en god og forstandig teori:
- Det at ledere overtar streikendes arbeid setter den enkelte leder i en personlig sett svært vanskelig situasjon overfor sine streikende underordnede.
- Det at ledere overtar streikendes arbeid skaper sår som gjør at det tar lenger tid for konflikten leges i etterkant.
- Praktiseringen av denne teorien gjør at streiker blir mer langvarige.
- Teorien gjør at arbeidsgivere innretter seg: Det pekes nå ut en rekke ledere og mellomledere i mediebransjen, ledere som ikke har annen ledelsesfunksjon enn å kunne overta streikendes arbeid dersom bedriften blir rammet i streik.
Alt i alt må det sies at delegasjonssynspunktet er en svært arbeidsgivervennlig teori.
Om du ønsker å¨lese mer om delegasjonssynspunktet: Advokat Einar Stueland har laget en utredning om dette for NJ. Utredningen finner du her.
