Definisjonen på et godt arbeidsmiljø vil utvilsomt variere fra person til person. I blant vil vi se at arbeidsmiljøet i en bedrift blir karakterisert som veldig godt av noen, og forferdelig dårlig av andre. Det er også et av problemene når man arbeider med arbeidsmiljøspørsmål. Det er klart at det er en del basiskrav som skal være oppfylt, men på en rekke områder er vurderingen av arbeidsmiljøet en subjektiv vurdering. Det tar også arbeidsmiljøloven hensyn til.

Loven baserer seg på arbeidstakerskjønn. Det er den enkeltes opplevelse av egen arbeidssituasjon som legges til grunn. Hva som er akseptabelt for noen er totalt uakseptabel for andre. Derfor behøver ikke et arbeidsmiljø være kollektivt dårlig, selv om det for noen kan oppleves som uakseptabelt. Uansett har arbeidsgiver plikt å utvikle og forbedre arbeidsmiljøet kontinuerlig, og legge arbeidet til rette for den enkelte medarbeider. Arbeidstakernes representanter har også et ansvar. Og de som velges som verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg skal først og fremst ivareta den enkelte arbeidstakers interesser, ikke kollektivets.

Det gir de tillitsvalgte etter arbeidsmiljøloven en litt annen rolle enn de som er tillitsvalgte etter hovedavtalen; klubbstyret og hovedtillitsvalgte. Det behøver ikke være noen motsetning mellom disse rollene, men det kan bli det. For eksempel i saker som gjelder arbeidstidsordninger:

En medarbeider ber seg fritatt fra en tøff vaktplan av helsemessige årsaker. Loven gir medarbeideren en klar rett til å få arbeidsforholdene tilrettelagt ut fra egne forutsetninger. For kollegene innebærer en mindre til å dele på ulempevaktene en klar forverring av forholdene. Her vil hensynet til den enkelte arbeidstakers rettigheter og kollektivets ve og vel kollidere. I slike tilfeller vil det kunne være motstridende interesser mellom klubbhensyn og arbeidsmiljøhensyn, og da er det en fordel om disse spørsmålene håndteres av forskjellige personer, med ulike verv.

I de fine festtalene er alle enige om at et godt arbeidsmiljø er lønnsomt for en bedrift. Et godt arbeidsmiljø reduserer sykefravær og gir mer fornøyde arbeidstakere. En fornøyd arbeidstaker er mer lojal mot bedriften, produserer mer, bidrar til et bedre produkt og sikrer bedriften bedre inntjening. I teorien er dette enkelt og uomstridt, men ikke alltid i praksis. Dessverre ser vi en del dårlige arbeidsmiljøer, og resultatene lar ikke vente på seg:

• Dårlig arbeidsmiljø = mindre trivsel.
• Dårlig arbeidsmiljø = mindre motiverte medarbeidere
• Dårlig arbeidsmiljø = mindre effektivitet
• Dårlig arbeidsmiljø = dårlig helse
• Dårlig arbeidsmiljø = økt sykefravær
• Dårlig arbeidsmiljø = dårlig redaksjonelt produkt

Og det tar lenger tid å bygge opp et godt miljø enn å ødelegge et.

Akio Morita, sjefen for Sony-konsernet har sagt det slik:

Når smartness blir viktigere enn skapende fantasi og produktutvikling.

Når fortjeneste blir viktigere enn mennesker.

Når kvartalets profitt blir bedriftens overordnede mål.

Da er man på vei mot undergangen.

Da skapes ikke noe nytt.

Da har man ingen menneskeverdige mål for sin virksomhet, og da forsvinner næringslivets viktigste kapital, som er de ansattes lojalitet.

Ettersom jeg aldri har besøkt noen Sony-fabrikk vet jeg ikke om han greier å etterleve sine fine teorier i praksis, men de egner seg i hvert fall godt som huskeregel på ethvert sjefskontor. Der har man ofte en tendens til å betrakte arbeidstakere som en brysom utgiftspost.

Hva sier loven?

Arbeidsmiljølovens § 1-1 fastslår lovens målsetting:

• å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,
• å sikre trygge tilsettingsforhold og likebehandling i arbeidslivet,
• å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon
• å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljør i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet.
• å bidra til et inkluderende arbeidsliv

Arbeidsmiljøet skal altså være fullt forsvarlig ut fra det som er teknisk og praktisk mulig til enhver tid. Det betyr at det som var tilfredsstillende i fjor, ikke nødvendigvis er det til neste år. Utviklingen både når det gjelder teknologi og velferd påvirker de kravene vi skal stille til et godt arbeidsmiljø. Det innebærer at alt helse-, miljø-, og sikkerhetsarbeid må være en kontinuerlig prosess.

Loven stiller krav til minstestandarder og minstemål på en rekke områder. Og der hvor loven ikke stiller krav, foreligger det gjerne forskrifter, eller arbeidstilsynet har utarbeidet veiledninger på bakgrunn av praksis. Men ofte vil vi se at mye må baseres på skjønn. I tillegg regulerer både sentrale tariffavtaler og lokale avtaler også arbeidsmiljøet.

Arbeidsmiljøloven er ufravikelig. Det fastslås i § 1-9 at loven ikke kan fravikes til arbeidstakers ugunst. Det innebærer at det vern arbeidstakerne har krav på, ikke kan fravikes på grunn av for eksempel bedriftens dårlige økonomi. Hensynet til arbeidstakernes sikkerhet og helse er ikke noe forhandlingstema. Det er noen få unntak fra ufravikeligheten. Det gjelder blant annet arbeidstidsbestemmelsene. Disse er rammebestemmelser som er grunnlag for forhandlinger.

Det er ikke alltid lett å stille absolutte krav. Det kan også være slik at hver enkelt miljøfaktor isolert sett kan tilfredsstille lovens minstekrav, men at summen av arbeidsmiljøfaktorer blir slik at kravene om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø likevel ikke er tilfredsstilt.

Vi skal i det følgende ta for oss lovens ulike områder og se nærmere på hvilke krav som stilles til arbeidsmiljøet, hva vi kan gjøre for å rette opp feil og mangler, og hvor vi finner lov- og avtalehjemmel for ulike typer tiltak.