Frilanssatsene er veiledende, ment som et utgangspunkt for forhandlinger om betaling. Slik frilanssatsene fremstår i dag vil de ikke passe ethvert oppdrag, de vil måtte tilpasses hver enkelt journalists erfaring og kompetanse, og lønns- og honorarnivået til den enkelte oppdragsgiver.
Som frilanser vil du stadig måtte forhandle om pris. I forhandlingene vil flere aspekter være relevante, her er noen spørsmål du bør ha tenkt gjennom (listen er ikke utfyllende);
- Hvem er oppdragsgiver? (er de en liten lokalavis, et stort magasin, et konsern, vil ditt stoff bli publisert på flere plattformer, eventuelt i flere publikasjoner?).
- Hvilken betalingsevne har de? (du kan for eksempel sjekke ut NJs lønnsstatisikk og finne ut hva de ansatte i bedriften tjener, og samtidig se hvor i lanskapet av mediehus oppdragsgiver befinner seg lønnsmessig).
- Hvordan er ditt forhold til oppdragsgiver (er du et nytt fjes for dem? kjenner de arbeidet ditt og har bedt deg ta på deg oppdrag fordi de liker det du gjør?).
- Har du lang journalistisk/foto erfaring eller spesialkompetanse? Eller er du ny i gamet?
- Hva har du funnet ut at du trenger for å overleve som frilanser?
Om måleenhetene:
- En standard artikkel i èn publikasjon er ikke alltid samme lengde/omfang som en standard artikkel i en annen publikasjon. Hva som er standard i den avisa du skriver for kan være et godt utganspunkt i diskusjonen om artikkelen hører inn i kategorien stor, standard eller liten.
- Timeprisene er beregnet ut fra at frilanseren ikke kan fakturere 37,5 timer i uka alle uker i året, men at en frilanser har andre oppgaver som for ansatte utføres av administrasjon og stab for øvrig. Frilanseren skal som alle andre ha ferie og faglig påfyll, og må kompensere for dette i timeprisen. Frilansere har blant annet ansvar for eget regnskap og må sette av tid til dette utenom de journalistiske oppdragene.
