Minoriteter i fokus under årets nordiske frilansseminar på Åland

 

Av Åshild Eliassen

 

Ett av temaene på årets frilansseminar var minoriteter i Norden, der Ålandsøyenes særegne status i Finland dannet et naturlig utgangspunkt.  Ålandsøyenes skjebne under Sverige, Russland og Finland til dagens selvstyrte, demilitariserte, svensktalende samfunn fant en klangbunn i filmene om minoriteter, deriblant Elina – som om jag inte fanns (2003).
   Filmen utspilles i Tornedalen i Sverige på 50-tallet. Hovedpersonen er finske Elina. Hun gleder seg voldsomt til å begynne på skolen, men blir møtt med forbudet mot å snakke finsk på skolen.  
   Den autoritære kvinnelige læreren ser det som sin oppgave å skape ordning i ødemarken og få finnungene til å bli en del av det moderne, svenske samfunnet. Læreren utøver sin oppgave nådeløst, men Elina nekter å innordne seg. Elinas kamp blir et bilde på nordkalottens mangfold, ulike kulturer og språk, men også undertrykkingen og overgrep som har vært utøvd av så vel myndigheter som enkeltpersoner.

   Det understreket regissør Klaus Härö, selv finsk- svensk, på seminaret.

   Også Anna-Kristiina Jusoo, skuespiller og journalist, fortalte om sin oppvekst som finsk same og sitt møte med norsk, finsk, samisk og russisk kultur gjennom blant annet sine hovedroller i  Kautokeino-opprøret og i den russiske filmen Kukushka . 

Kort sagt, et flerkulturelt møte i et nordisk minoritetssamfunn.  

 

 

Fornøyde norske seminardeltakere: Ellen Ørnes, Tore Sjølie (NJ), Åshild Eliassen og Ann-Magrit Berge.

 

Refleksjoner 

 

Av Paul R. Bieker

 

At frilansjournalistenes kår var et sentralt tema på seminaret var vel ingen overraskelse. Selv om det er slik at aviser og tidsskrifter i stadig større grad velger å benytte seg av frilanserere framfor å ansette flere journalister i fast stilling, betyr ikke dette at honorarene øker. Snarere tvert om.

For de fleste av oss er likevel det å være frittstående et bevisst valg vi en gang har tatt. At Klaus Härö tok dette valget allerede som 16-åring forklarte han med at han var filmnerd. At han i årene etter måtte kjempe en hård kamp for å få det til, var av mindre betydning:

- I blant har jeg lykkes og noen ganger gikk det galt. Hva jeg likevel har forsøkt på i alle prosjekter har vært å la det gå en rød tråd i gjennomføringen, fastslo rgisøren.

Hva som likevel overrasket Härö var at 70 prosent av jobben besto i å skrive ned tekster.

- Det dreier seg om er å formulere en ide og kunne dele denne med andre kunstnere. Deretter er det som å legge sammen brikkene i et puslespill. Jeg lar skuepillerne komme med egne forslag til hvorledes de vil opptre.

Som eksempel fra produksjonen viste Härö klipp fra en film han hadde laget om skjebnen til finske barn som ble sendt til Sverige under krigen. For å forsterke bildene hadde han benyttet en loddrett linjeføring i Finland. I Skåne var det de horisontale linjene som dominerte.

- Målet har vært å forenkle hele tiden. Det å la bildene fortelle historien er det som får publikum til å huske hva de har sett. Det er det som skiller kvalitetsfilm fra en såpeserie hvor ordene er mer fremtredende.

I klippet fra scenen der den finske gutten for første gang møtte sine fosterforeldre ble det hele presisert ved hjelp av et megetsigende kropsspråk og svært så enkle formuleringer som vi neppe glemmer.

Slik sett er vel også dette essensen i god journalistikk: - Det å få leserne til å tenke selv. Ikke bare å pådytte dem våre egne meninger.

 

 

Filmregissøren Klaus Härö: Att beretta en historia i bild.

 

 

Fra båtreisen med Vikingline.

 

 

 Åland.

 

Arto Nieminen.

 

 

Bomarsund.

 

 

 Fra brennballturneringen.

 

 

Käringsund.

 

 

 Pommern 1.