Høring - Rapport fra forstudie om elektroniske pressesider

Last ned pdf av høringsbrevet fra NJ til Domsstolsadministrasjonen her  

1. Innledning

Norsk Journalistlag (NJ) er organisasjonen for redaksjonelle medarbeidere, inkludert frilansere, som har journalistikk som hovedyrke, og som i sitt daglige arbeid foretar frie journalistiske vurderinger. Det er blant annet en forutsetning for medlemskap at med-arbeideren utfører sitt virke på grunnlag av retten til fri informasjon.

Domstoladministrasjonen har invitert til synspunkter på utredningen om muligheten for å etablere passordbeskyttede elektroniske pressesider for domstolene. I sluttrapporten vises det til at hensikten med en slik ordning blant annet skal være å få en bedre og mer enhetlig service for pressen.

NJ arbeider for å verne om ytrings- og informasjonsfriheten, og ønsker derfor et lovverk og en praktisk løsning i domstolene som sikrer våre medlemmer gode arbeidsmuligheter gjennom økt innsyn i rettspleien. Vi støtter derfor sluttrapportens hovedkonklusjon om en etablering av slike elektroniske pressesider for domstolene.

2. Det overordnede regelverket om offentlighet i rettspleien

Etter NJs oppfatning har den sprikende praksisen rundt offentlighet i rettspleien sammenheng med uklare og utdaterte bestemmelser på området. Blant annet bør reglene på det strafferettslige og det sivilrettslige området sees i sammenheng, forskrift om offentlighet i rettspleien av 2001 nr. 757 bør oppdateres i tråd med både tviste-loven og offentleglova, og begrepene "innsyn" og "utskrift" bør oppklares i prosess-lovgivningen.

Vi tiltrer derfor Domstoladministrasjonens ønske om en helhetlig revidering av offentlighetsreglene i rettspleien. I denne sammenheng bør det trekkes paralleller til regelverket i Sverige, som i langt større grad enn norsk lovgivning sikrer journalistenes arbeidsvilkår i forhold til rettsapparatet.

Vi er samtidig overrasket over at sluttrapporten ikke støtter seg til det oppdaterte regelverket på rettsområdet. Merknader til forskrift om offentlighet i rettspleien ble endret 18. januar 2008, men dette har ikke kommet med i arbeidsgruppens rapport. Etter vår mening illustrerer denne mangelen kun hvor uoversiktlig regelverket her er, og signaliserer klart behovet for at også aktører fra presseorganisasjonene bør bli med i arbeidet med en fremtidig revisjon på området.

3. De alternative løsningene

Det sier seg vel egentlig selv at når alternativ 1 legger opp til en automatisert utlegging av elektroniske pressesider, er dette den foretrukne løsningen fra vår side. Vi konstaterer imidlertid at denne optimale ordningen krever et nytt regelverk på enkelte punkter, og innser at vi derfor samtidig bør gå i dialog om andre alternative løsninger frem til nytt regelverk er på plass.

Når de tekniske løsningene i LOVISA-systemet imidlertid ikke forhindrer vårt optimale ønske, er det uheldig at gjeldende rett er i utakt med hverdagens teknologi. Det er tross alt enkle juridiske grep som skal til for at alternativ 1 kan få sin rettslige forankring. Revisjonen av regelverket på området bør derfor snarest settes i gang.

Alternativ 2 er derimot en gjennomførbar ordning etter gjeldende rett, og vil gi våre medlemmer en mer enhetlig løsning enn dagens system. Vi mener likevel at unntakene nevnt i forskrift om offentlighet i rettspleien § 11 ikke forhindrer at domstolene i tillegg pålegges en rutinemessig epostutsendelse til pressen av de avgjørelsene som ifølge bestemmelsen ikke kan legges ut på nettsiden.

Hovedproblemet i tilknytning til alternativ 2 er dessverre at på grunn av nettopp det uklare regelverket på området, er vi uenig med arbeidsgruppen en rekke steder om hvordan gjeldende rett er å forstå. Våre videre bemerkninger er derfor knyttet til disse tolkningssøprsmålene.

4. Hva kan de elektroniske pressesidene inneholde?

Vi støtter høringsbrevets presisering om at det etableres elektroniske pressesider for både avgjørelser, tiltaler og siktelser. Siktelser i tilståelsessaker (straffeprosessloven § 248) og tiltalebeslutninger er blant de dokumentene som redaksjonelle medarbeidere har et særlig behov for å kunne støtte seg til i forbindelse med rettsreportasjer. Spesielt i kompliserte saker er dette et viktig hjelpemiddel for at faktum blir referert korrekt. Kunnskap om hva saken gjelder er også av betydning for journalisters muligheter til å vurdere om de skal være tilstede på rettsmøtet.

Vi minner i denne sammenheng om Riksadvokatens rundskriv av 1981 punkt IV nr. 7 andre setning, der det påpekes at statsadvokater og politimestre også skal vurdere meroffentlighet omkring såkalte "foreløpige siktelser". I den forbindelse gikk Riks-advokaten langt i å understreke et slikt behov for offentlighet i VIP Scandinavia-saken. Samme åpne linje bør da også kunne forventes av domstolene når det gjelder siktelser i tilståelsessaker og tiltalebeslutninger.

5. Skal informasjonen være søkbar?

Vi synes arbeidsgruppens argumentasjon om at fritekstsøk ikke skal være mulig på de lukkede elektroniske pressesidene, er uforståelig. En av de store fordelene med en samlet elektronisk nettside, er jo nettopp den gode muligheten for søkerfunksjonalitet.

Arbeidsgruppen viser i denne sammenheng til personvernhensynet, uten at dette rettsig sett utdypes noe nærmere. Når dette hensynet tradisjonelt knyttes til offentliggjøring på nett, har det ifølge Datatilsynet ingenting med frykten for de profesjonelle mediene å gjøre. Fokus rettes da imidlertid mot misbruk fra andre aktører enn pressen. Når de elektroniske nettsidene er lukket for en profesjonell yrkesgruppe, er det derfor meningsløst å opprette en søkesperre på nettsiden. Frisøk er tross alt et svært viktig journalistisk verktøy.

6. Hvor lenge skal informasjon være tilgjengelig på internett?

NJ er kritisk til at informasjonen på de lukkede elektroniske pressesidene kun skal være tilgjengelige i tre måneder. Vi tolker ikke den uklare bestemmelsen i forskriftens § 11 siste ledd så omfattende som arbeidsgruppen, og registrer i tillegg at sluttrapporten overhode ikke inneholder noen drøftelse av bestemmelsens siste setning om unntak for avgjørelser i sivile saker som ikke berører forhold av særlig sensitiv karakter i denne sammenheng.

Vi mener det ikke kan oppstilles så absolutte frister om innsyn som arbeidsgruppen forslår, og trekker paralleller til fristen som settes i straffe-prosessloven § 28 annet ledd. Her presiseres det i forarbeidene at domstolene bør være tilbakeholdne med å avslå slike begjæringer fra massemediene dersom det gis "akt-verdige grunner" for begjæringen, jf. Innst.O. nr. 28 (1998-99) s. 16. Samme tankegang bør gjelde ved utlegging av informasjon på nett.

Uansett vil vi i tillegg hevde at det journalistiske behovet for kjennskap til informasjon som er eldre enn tre måneder er så sterk, at vi vil kjempe mot en slik tidssperre. Det kan for eksempel være at man ønsker å sammenligne rettspraksis over tid, eller gå dypere inn i en sak som har en lengre forhistorie. Informasjonens alder er med andre ord i prinsippet ikke avgjørende for redaksjonelle medarbeideres interesse i opplysningene. Utgangspunktet bør være at informasjon som én gang er elektronisk offentliggjort, vedblir å være elektronisk offentlig.

7. Hvor skal avgjørelsene publiseres?

Vi ønsker en løsning som organiseres via ett samlet nettsted styrt av Domstol-administrasjonen. Det vil være det mest brukervennlige arbeidsverktøyet for våre medlemmer. Tolkningen og praktiseringen av någjeldende retningslinjer om offentlighet i rettspleien varierer som kjent fra dommerembete til dommerembete. Vi anser dette som et betydelig problem, som i praksis innebærer en fare for ulik rettssikkerhet og ulikheter i informasjon til publikum fra rettssalene. Ved en sentralisering av informasjonen vil dette forhåpentligvis bety at det skapes større klarhet og sikrere metoder om hvordan offentlighetsprinsippet skal praktiseres. Likeledes vil journalister med et stort dekningsområde slippe å forholde seg til flere passord.

8. Hvordan gi adgang til den elektroniske pressesiden?

Arbeidsgruppen problematiserer hvordan "presse" i denne sammenhengen skal forstås. NJ mener det sentrale bør være at domstolenes tjenesten skal forbeholdes den profesjonelle mediestanden, og at dermed de som er medlemmer av NJ får tilgang til basen.