Kjære kolleger og tillitsvalgte
Akkurat nå gir Norsk Journalistlag bistand til medlemmene i førti mediebedrifter, store som små – som kutter i redaksjonen og blant journalister. Aldri har vi vært inne i så mange bedrifter på samme tid.
Tre milliarder skal spares. Og vi vet ennå ikke om det verste ligger bak oss eller foran oss.
Det vi kan være sikre på er at eierne og tallknuserne bruker dagen på å regne så Excel-arkene gløder. Men de kan ikke regne seg vekk fra alvoret: At kuttene truer journalistene. At kuttene truer journalistikken. Og at kuttene truer selve mangfoldet i bransjen.
Derfor må vi bruke landsmøtet rett.
Fokuset må være på arbeidsplassene våre og om arbeidsbetingelsene våre. Men også om noe mer – om å bevare og utvikle mangfold og kvalitet som leserne, lytterne og seerne vil støtte opp om.
Den kampen utfordrer NJ, alle våre tillitsvalgte og alle medlemmer.
Vi har en lang opptur bak oss. Nå skal vi vise hva vi duger til i dårlige tider.
Vi må rett og slett være fagforening, selv om enkelte redaktører sier de har allergi mot fagforenings-retorikk. Det skal vi heve oss over – for når ble det vulgært å slåss for arbeidsplassene?
Redaktørene liker oss nok langt bedre når vi snakker kvalitet – og der har vi en felles og viktig plattform vi skal bygge videre på. Men NJ står ikke bare på ett ben. Vi har ingen illusjoner om at det går an å skape kvalitetsjournalistikk i et brutalisert arbeidsliv.
NJs klubber og tillitsvalgte tar ansvar i prosessene og finner nye måter å spare på og å jobbe på. Våre folk viker ikke tilbake for de vanskelige valgene. Dere er i tøffe forhandlinger med ledelse om å unngå å kutte så dypt at såret ikke gror når tidene blir bedre. Den jobben dere gjør har allerede reddet mange arbeidsplasser. Dere gjør en formidabel jobb for medlemmene og for bedriftene. Det har vi all grunn til å være stolt av!
NJ inviterer til samarbeid, men stiller også krav til bedriftene. 4 stikkord kan oppsummere dem:
Frivillighet, anstendighet, respekt og midlertidige løsninger.
Da skal de ikke bruke oppsigelser for å kvitte seg med journalister.
NJs tillitsvalgte finner løsninger for kostnadskutt når det er nødvendig. Men vi vi vil kjempe mot bruk av oppsigelser og mot angrep på arbeidsbetingelsene våre. Når vi vet at bedriftene i årevis har tjent svært gode penger finnes det ikke grunn til å bruke tvang.
Når klubben i Nettavisen går med på permitteringer – så er det ut fra en vurdering av at permitteringer er bedre enn oppsigelser. Når Aftenposten redaksjonsklubb tar en ukes ubetalt fri så er det en midlertidig ordning for å kutte kostnader. Og når BTs redaksjonsklubb sier fra seg turnusfri for journalister over 50 – så er det samme. Midlertidig og frivillig.
Vi må samarbeide – og særlig med redaktørene.
Samtidig viser forskning at redaktørene er under sterkt press og at de har mistet makt de siste årene – til fordel for eierne. Det er dårlig nytt for oss, for nå trenger vi sterke redaktører mer enn noen gang. Redaktører som ikke later som om det ikke betyr noe for produktet at det blir færre journalister. Som ser at ikke alt handler om hvor fort eller hvor smart vi jobber, men snarere om behov for dyktige journalister, med høy kompetanse, bred erfaring og kildenett, evne til kildekritikk og tid til research.
Journalister i alle typer medier er bekymret over at det økende produksjonspresset vil gå utover kvaliteten på det vi leverer. Og vi er, for å si det pent, mer bekymret nå enn tidligere. I en undersøkelse Respons har gjort for Nordiske Mediedager, sier 92 prosent av journalistene at de tror kvaliteten blir dårligere. Et stort flertall av spurte stortings- og lokalpolitikere, og over halvparten av publikum sier det samme.
Funnene blir ytterligere bekreftet av undersøkelser i OJ, i NRKJ og i NJ. Der tar vi temperaturen på hvordan journalistene og tillitsvalgte opplever kvaliteten i mediene. Svarene bør bekymre langt flere enn oss, men det er vi som må ta tak i det – sammen med redaktørene.
Vi må gå inn i krevende strategiprosesser, og tørre å gjøre de skarpe prioriteringene. Når redaksjonen ikke lenger kan gjøre alt, må man prioritere det viktigste.
For ikke alle synes vi er så viktige. Hør bare på dette:
Journalister er mindre viktige enn lærere og sykepleiere! Det sto i en pressemelding fra Kunnskapsdepartementet for et par uker siden. Ti yrker var ramset opp – og folk syntes altså at journalistene var minst viktige. En tåpelig undersøkelse fordi det er meningsløst å sette yrker opp mot hverandre på den måten. En LillianB på journalisten.no kommenterte det slik:
”Hvis jeg blir spurt om jeg velger å hogge av meg føttene eller å hogge av meg hodet, så velger jeg føttene. Men det betyr ikke at jeg ikke synes føtter kan være viktige”!
Men uansett tåpelig undersøkelse – så må vi ta det underliggende på alvor. Vi må bli bedre til å fortelle folk hvorfor kvalitetsjournalistikk er viktig for samfunnet. Hva samfunnsoppdraget innebærer. Forklare hva vi mener med vaktbikkja. Vi må tørre å drive offentlig debatt om oss selv, være selvkritiske og innimellom til og med si unnskyld når vi har tråkket på streken – eller over den. Hvis ikke vi gjør det – vil noen andre gjøre det.
Flere redaktører peker på at de viktige valgene er vanskelige å ta, fordi bedriftene ikke har råd til kutte satsinger som gir de største inntektene. Ergo vil annonsebilag som boligsidene få et langt større vern enn gravejournalistikk. Det er en utvikling vi må motvirke – og den beste måten å gjøre det på er å sikre at beslutningene tas i og av redaksjonen, og ikke av noen andre.
Professor Helge Østby sier at for konsernet er redaksjonen kun en utgiftspost. Hvem som eier og hvordan de eier er viktig for NJ. Vår politikk skal definere det gode medieeierskapet, som både skal ta hensyn til at det er attraktivt å eie medier, men der eierne også tør og vil satse på journalistikken.
Vi vil ikke ha eiere som rapper sparepengene. Som tar utbytte eller krever store konsernbidrag. Særlig ikke når de nedbemanner journalister.
Vi trenger eiere som forstår at mediene har et samfunnsoppdrag som handler om noe mer enn det å tjene penger.
Når vi vet at konsernene har levert ni milliarder kroner i overskudd til eierne de siste fem årene, er det ikke ufint å spørre hvor pengene er blitt av. Særlig ikke når enkelte sliter med å betale ut lønn. Det er heller nærliggende å spørre om det er brukt penger som fulle sjøfolk der ute.
Vi må heller ikke glemme at selv i finanskrise-tider er det mange medier som går med pene overskudd. Det er helt reelt at bedrifter som i 2007 leverte femten prosent driftsmargin – nå får på pukkelen fordi de bare leverer ti eller tolv.
2006 og 2007 var toppår for mediene – og sammenligner vi dagens resultater med de to årene kommer de aller fleste veldig dårlig ut. Derfor er grundig økonomisk analyse og felles virkelighetsforståelse viktig før panikken slår inn og kuttforslagene legges på bordet.
Det som gjør dagens situasjon spesiell er at inntektstapet og finanskrisen faller sammen med endringer i mediebruk. Særlig krevende er det å håndtere forflytningen av lesere fra papir til nett, fordi en så stor del av inntektene er knyttet til papiravisene, både gjennom brukerbetaling og annonsering. Nettmediene har ingen god erfaring med brukerbetaling, og det vil være en tung øvelse å innføre det etter femten år med gratis innhold. Kvalitetsjournalistikk koster penger. Derfor er det akutt behov for gode ideer og forretningsmodeller som kan sikre nødvendige inntekter på alle medieplattformer. Det er en utfordring bransjen i fellesskap må møte.
Men god journalistikk handler også om rammebetingelser og støtteordninger. Statsministeren gir oss ikke mye håp.
- Regjeringen vil ikke gå inn med redningspakker til enkelt-bransjer,
Det sa Jens Stoltenberg da han møtte Oslo-journalistene på Stopp Pressen tidligere i vinter.
Kulturministeren treffer etter min mening bedre:
- Jeg er alvorlig bekymret for mulighetene for å opprettholde en presse som fortsatt legger vekt på seriøs journalistikk om politiske og samfunnsmessige spørsmål. Ikke minst er jeg bekymret for den gravende journalistikken,
sa kulturminister Trond Giske til NRs landsmøte i forrige uke.
Det er godt sagt, men han har ikke gjort noe med det. Nå bør han raskt ta støtteordningene til mediene opp til vurdering, og både øke og utvide dem. Pressestøtten består av både momsfritak og produksjonsstøtte, men mange av de som er hardest rammet nå faller utenfor én av eller begge disse ordningene.
I valget til høsten står både pressestøtten og finansieringen av NRK på agendaen til partiene. Vi må være forberedt på å kjempe for det som er – og samtidig argumentere for behovet for økning og utvidelse. Uansett modell som velges er det viktig at støtten brukes til å finansiere journalistikken.
De neste dagene skal vi bruke til å stake ut kursen for hvordan NJ skal håndtere krisen. Krav til myndigheter, eiere og redaktører – og ikke minst til oss selv må stå høyt på dagsorden. Vi må ruste oss for de neste par årene. En konserndirektør sa i forrige uke at finanskrisen er over i februar 2011. Da er det bare to måneder til vårt neste landsmøte – og vi vet hvorvidt vi lykkes med jobben.
Jeg er sikker på at vi klarer det! Godt landsmøte!
