Av Thomas Spence, nestleder i Norsk Journalistlag

"Jeg er ikke så opptatt av mediereaksjonene, de fleste vet at norske medier i stadig større grad opererer unyansert, på overflaten og i forenklede bilder av skurker, helter og ofre", skrev Stein Erik Hagen i DN i sommer.

Norske journalister mener kvaliteten er svekket, og at den vil ytterligere svekkes de neste årene. Det er et varsko som langt flere enn journalistene bør ta på alvor.

Det finnes ingen almen definisjon av journalistisk kvalitet. En som forsøkte sammenlignet oppgaven med "å spikre en pudding til veggen". Hvem skal definere kvalitet: Journalistene? Brukerne? Myndighetene?

-Ingen gjennomført profesjonell journalist har noen som helst vanskelighet med å definere hva som er vesentlig, interessant stoff", mente Tinius Nagell-Erichsen

Mon det? Noen vil ha lengre artikler, noen kortere, noen mer sport og kjendiser, andre flere diktanalyser og reportasjer fra Bolivia, noen større bilder, andre færre bilder og mer tekst. Det blir litt som å spørre: Liker du melk eller rødvin? Svaret avhenger av hvem du er, hvor du er i livet og ikke minst hvor du har tenkt deg hen.

Kvalitet er ingen eksakt vitenskap. Det dreier seg både om subjektive opplevelser og målbare størrelser. Ved store hendelser ønsker vi rask og oppdatert informasjon, andre ganger søker vi dybde og historisk sammenheng, noen elsker stilsikkert språk og lekker presentasjon, mens andre igjen sverger til lyd og bilde. Begrepet journalistisk kvalitet preges både av mangfold og innbyrdes motstrid.

En fellesnevner er profesjonelt håndverk i alle faser av journalistikken, fra temavalg til innsamling av data, kildekritikk og presentasjon. Hver enkelt journalist skal i sitt daglige arbeid fylle de profesjonelle kravene gitt i Vær Varsom- og Tekstreklameplakaten. I praksis vil det dreie seg om journalistene har kompetanse og ressurser- først og fremst tid - til å løse både trivielle oppdrag og mer krevende tema.

Derfor handler kvalitet også om å forlate kontorpulten, om å være i miljøer der mennesker treffes, lese dokumenter og åpne arkiv- og om å ha integritet til å forkaste materiale som ikke innfrir den pirrende hypotesen.

Dernest om mediene oppfyller "samfunnsoppdraget" gjennom å informere publikum om viktige begivenheter, være vaktbikkje overfor mektige økonomiske og politiske krefter, og gjennom å tilby arenaer for meningsbrytning om sentrale tema. Det handler om dimensjoner, vinkling og vesentlighet. Allerede George Bernard Shaw sa at "Aviser er tilsynelatende ute av stand til å skille mellom et sykkeluhell og en sivilisasjons sammenbrudd".

En tredje utfordring er knyttet til unnlatelsene: Få etterlyser reportasjen om maktmisbruk og pengeødsling som aldri ble påtenkt. Feige, forsiktige og fattige redaksjoner gjør kanskje aldri feil, men bidrar heller ikke til å utføre samfunnsoppdraget.

Når kvaliteten presses, må journalistene gjenkjenne faresignalene: Redusert bemanning kombinert med økte krav til produksjon, redusert
korrektur og reportasjeledelse, svekket motstandskraft mot PR rådgivere, overdreven bruk av "borger-journalistikk" hvor amatører fortrenger journalister, svekket skille mellom redaksjonelt stoff og annonser, og dreining fra krevende til enkle, leveringssikre tema.

NJs mål er ikke at alle skal like alt. Men at all journalistikk skal fylle kvalitetskravene uavhengig av medieplattform og stoffvalg.

I denne kampen trenger vi både myndigheter, redaktører, eiere og mediebrukerne på laget. Hører vi fra dere?

Denne kronikken sto i Dagens Næringsliv, .... august 2009