Av advokat Ina Lindahl Nyrud

Miljøinformasjonsloven kan leses på Lovdata

Begrepet ”miljøinformasjon”

Hva som ligger i begrepet ”miljøinformasjon” er regulert i lovens § 2.

Begrepet “miljø” er vidt definert, og omfatter det ytre miljøet. Det er stort sett bare arbeidsmiljø og sosialt miljø som faller utenfor begrepet. Informasjon om miljøet er for det første opplysninger om miljøtilstanden, det vil si tilstanden til miljøelementer som luft, jord, vann osv. For det andre omfattes informasjon om faktorer som kan påvirke miljøet, for eksempel stråling eller arealbruk.

Miljøinformasjon omfatter ikke bare rene faktaopplysninger om miljøet, som for eksempel fiskebestanden i fjellvann eller hvordan vannkvalitet er, men også vurderinger av miljøet, for eksempel analyser av tålegrensene i naturen og årsaker til skader.

Lovens innsynsrettigheter

a) Generelt

Lovens systematikk er at det finnes et eget kapittel for innsynsrettighetene overfor offentlige organer – kapittel 3 - og ett for private og offentlige virksomheter – kapittel 4.

Innsynsretten skiller seg fra offentlighetsloven - som jo gjelder innsyn i saksdokumenter og journaler - ved at denne retten her gjelder uavhengig av om opplysningene finnes i et dokument eller ikke. Innsynskravet gjelder med andre ord selve informasjonen, og er ikke knyttet til i hvilken form opplysningene foreligger.

b) Offentlige organer

Hva som regnes som ”offentlig organ”, er nærmere definert i § 5 første ledd. Kort oppsummert fastholder bestemmelsen at uttrykket ”offentlig organ” rekker enda lenger enn begrepet ”forvaltningsorgan” i offentlighetsloven.

Her sier hovedregelen i § 10 første ledd at enhver har rett til den miljøinformasjon som skal foreligge hos organet (§ 8 aktiv informasjonsplikt), eller som organet har plikt til å ha kunnskap om (§ 9). Det er altså § 10 første ledd det vises til hvis man ber om miljøinformasjon overfor et offentlig organ.

Den miljøinformasjonen som skal foreligge hos organet, er kort oppsummert oversiktsinformasjon om miljøfakta og miljøpåvirkninger innen eget ansvarsområde og egen sektor. For eksempel skal fiskerimyndighetene kunne gi informasjon om miljøpåvirkninger fra fiskeriforvaltningen eller samferdselsmyndighetene om miljøkonsekvenser av veiutbygging. Informasjonen skal presenteres på en slik måte som gjør det mulig å få oversikt over et spesielt problem eller følge en utvikling.

Den miljøinformasjonen som organet har plikt til å ha kunnskap om, innebærer i korthet at de må ha kunnskap om miljøforhold i egen drift som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. Dette angår både intern drift, for eksempel energiforbruket til et departement, og virkningen av den virksomhet som drives, for eksempel avfall.

Hovedregelen begrenses ved at § 11 viser til unntakene i offentlighetsloven. Disse bestemmelsene kommer altså også til anvendelse her, men det er ikke slik at offentlighetslovens unntak automatisk slår inn. Det må i tillegg foreligge ”et reelt og saklig behov” for å avslå anmodningen om informasjon. Det vil i praksis si at det må foretas en konkret helhetsvurdering. Det skal med andre ord mer til for å unnta etter denne loven enn offentleglova.

Det er videre slik at visse opplysninger blir ansett som så viktige for allmennheten, at de alltid skal gis ut. De er oppramset i en egen bestemmelse i § 12, og gjelder for eksempel informasjon om helseskadelig forurensning.

c) Virksomheter

Begrepet “virksomhet” er definert i § 5 annet ledd, og skal tolkes vidt. Det spesielle her er at loven ikke bare gjelder for offentlige virksomheter. De private virksomhetene er også inkludert. Virksomhetens organisasjonsform har ingen betydning i denne sammenheng, og heller ikke eierforhold. Det vil si at alle næringer; alt fra industriproduksjon til jord- og skogbruk, transportsektoren og tjenesteproduksjonen, er omfattet. Begrepet gjelder heller ikke bare næringsvirksomhet, men også ideelle organisasjoner, som for eksempel Lions eller Rotary. Likedan vil det være for enkeltstående aktiviteter, for eksempel berging av skipsvrak eller båtracet på Sørlandet.

Den nedre grensen for hva som anses som virksomheter, går ved de som har et så lite omfang at det ikke er rimelig å trekke inn en lovbestemt informasjonsplikt.

Det vil i praksis først og fremst være private husholdninger. Hva vi kaster i søpla hjemme, har vi ikke plikt til å informere andre om.

Hovedregelen om innsynsrettigheter overfor virksomheter står i lovens § 16 første ledd. For virksomheter viser man altså gjerne til denne bestemmelsen når man ber om miljøinformasjon. Innsynsretten bygger også her på den kunnskapsplikten virksomheter må ha. Den miljøinformasjonen som virksomheter har plikt til å ha kunnskap om, gjelder også her miljøforhold i egen drift som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. Eksempler på virksomhetens miljøpåvirkning kan da være hvor mye virksomheten slipper ut av støy eller bruker av naturressurser.

Loven stanser ikke ved Norges grenser. Virksomheter har plikt til å rette forespørselen til foregående salgsledd dersom dette er nødvendig for å besvare kravet. Hvis man for eksempel lurer på om importerte varer kan ha vært belastende på miljøet der de kommer fra, og selgeren ikke kan svare på dette, har vedkommende plikt til å undersøke dette nærmere. Da viser man til lovens § 16 annet ledd. Det kan for eksempel være aktuelt for virksomheter som selger hagemøbler laget av tropisk regnskog.

Unntak er det også her, men selvfølgelig uten noen henvisning til unntakene i offentlighetsloven, siden den loven ikke gjelder overfor disse virksomhetene.

Det er derfor tatt inn noen uttrykkelige unntak i lovens § 17. Kort oppsummert er disse innholdsmessig delvis de samme som for offentlige organer, men litt mindre strenge. Her gjøres det blant annet unntak av hensyn til miljøet selv, for sjikanøse innsynskrav og av hensyn til konkurransemessige forhold.

Og den type opplysninger som alltid kan kreves utlevert av offentlige organer etter § 12, for eksempel helseskadelig forurensing, må også virksomheter gi ut.

Klageordningen

Hvis innsynskravet er rettet mot et offentlig organ, reflekteres klagebehandlingen av offentlighetslovens system. Det vil si at man klager til det nærmeste overordnede organ.

Hvis kravet fremmes overfor virksomheter, er det opprettet et nytt, selvstendig organ: Klagenemnda for miljøinformasjon. Dette er et uavhengig organ underlagt Miljøverndepartementet.