I går morges ble følgende melding lest i NRK-Dagsnytt:
NSB vil ikke lenger melde fra om nestenulykker til Jernbanetilsynet, fordi offentlighetsloven gjør at mediene får tilgang til rapportene. NSB er mener dette fører til at ansatte ikke sier fra om alvorlige hendelser fordi de frykter for å bli uthengt i aviser, radio og fjernsyn.
- All medieomtale rundt slike saker har ført til at færre lokomotivførere varsler om nestenulykker. Sånn kan vi ikke ha det sier assisterende informasjonsdirektør Svein Ringstad i NSB.
Med dette legger NSB et betydelig ansvar på mediene for en situasjon som lenge har fått utvikle seg innad i NSB. Ved hjelp av offentlighetsloven har mediene "støvsugd" NSB for små og store hendelsenyheter etter Åstaulykken 4. januar i år - og det er kanskje ikke så underlig. Spørsmålet er vel heller om mediene gjorde jobben sin godt nok før 4. januar i år.
NSB har med gårsdagens utspill lagt en ny og betydelig byrde på sine ansatte. Offentlighetsloven har virket slik den er tenkt - allmenheten har i en del tilfeller fått vite om kritikkverdige forhold i NSB uten at enkelte arbeidstakere har måttet bære belastningene ved å varsle.
Når NSB nå åpent forkynner at insitusjonen vil sabotere offentlighetsloven virker det som en desperat handling. NSB har nå lagt ansvaret for rapportering om graverende hendelser til enkeltindividene i NSB-systemet. Det er uholdbart og uakseptabelt - like absurd som om legen skulle beordre husarrest som behandlingsopplegg for pasienten som lider av koldbrann.
I går bragte Norsk Telegram Byrå syv ulike meldinger om NSB - her er overskriftene: - NSB må bli AS mener Rambjør. - NSB vil ikke varsle nesten-uhell. - Ingen Åsta-rapport før i november - Veritas: Sprekki aksel skyldtes utmatting - Ferdig kvalitetssikret Åstarapport i november - Motgang sveiser oss sammen - Følelsesladet landsmøtestart for Jernbaneforbundet
Før Åsta-ulykken var det ingen tilsvarende bredde og detaljrikdom i nyhetene om NSB. - Var det fordi alt begynte i skje i NSB etter Åsta - eller var det fordi alt som skjedde før Åsta ikke ble kjent for allmenheten eller jernbanetilsynet? - Eller var det fordi rapporteringene også før Åsta-ulykken var mangefulle av interne årsaker i NSB? - Jeg kommer tilbake til NSB mot slutten av innlegget.
Før det litt om varslere - litt om selve begrepet: Ordet "varsler", brukt som en oversettelse av "Whistleblower", er nytt i norsk. Første gang jeg har sett det i bruk i denne konteksten var i en språkspalte i Tidsskrift for Den norske Legeforening tidligere i år. Fordi ambisjonen er å erstatte et engelsk begrep med et norsk - føler jeg behov for å begynne med forståelsen av ordet - hva ligger i begrepet - "varsler".
Utgangspunktet - "Whistleblower" - er en som bringer fram for offentligheten opplysninger for å endre en tilstand eller informere om skjulte forhold - med de kostnadene - personlig og profesjonelt - som det medfører. I sin opprinnelige kontekst gir en "Whistleblower" lyd fra seg - klart og skingrende - enten han står på perrongen, styrer trafikken eller er på idrettsbanen. Når noen blåser i en fløyte så virker det umiddelbart - oftest stoppende - i hvertfall for et øyeblikk. En fløyteblåser trekker umiddelbar oppmerksomhet til egen person. Det å blåse i en fløyte er egentlig uforenlig med et ønske om ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet.
En typisk "Whistleblower", i ordets rene forstand, har trolig personlige ressurser langt ut over befolkninges gjennomsnitt - i utgangspunktet. Jens Bjørneboe maler et portrett av en "Whistleblower" i teaterstykket "Semmelweis".
Den ungarske legen Ignaz Semmelweiss fant ut at barselfeber hadde sammenheng med manglende håndhygiene på fødeavdelingen på sykehuset der han jobbet. Semmelweis møtte hard motstand og latterliggjøring. Semmelweis var en "whistleblower" i ordets rene forstand, og han døde som "whistleblower", jaget i eksil etter mange års kamp for å bekjempe autoritetene.
Først etter hans død vant synet hans fram og knuste de doktorale autoriteter som kom til å representere selve sykdommen. Nå er det å vaske hendene en selvfølge for helsepersonell som går fra pasient til pasient.
Fra nittitallet husker jeg selfangstinspektør Odd Lindberg. Av en eller annen grunn ble hans skjebne "varslerens" - og det på tross av at han som opptrådte som representant for staten.
Som journalist opplever jeg en viss smerte hver gang jeg tenker på selfangstinspektøren og hans skjebne etter at han meldte offentlig fra om det han opplevde som grov dyremishandling. Historien, litteraturen og journalistikken har lært oss og mange andre at det går riktig ille med en "Whistleblower".
Tilbake til begrepsforståelsen: Motsetningen til fløyteblåsing er stillhet - men stillheten kan også brytes ved lav tale eller hvisking - som ikke tiltrekker seg slik øyeblikkelig oppmerksomhet som fløyteblåsing gjør.
Jeg mener at valget av ordet "varsler" er et godt valg; fordi det favner videre enn begrepet "Whistleblower". - Et "varsel" er løsrevet fra det moralsk manende om at varsling bør skje høyt og tydelig i et offentlig rom.
Et "varsel" kan varsleren gi ulike former. Det kan være offentlig - det rommer både en Lindberg og en Semmelweis, men det kan også inta formen "lav tale" eller "hvisking". Det vesentlige er ikke det spektakulære eller mindre spektakulære ved metoden som varsleren bruker, men innholdet - samt den sunne virkningen det har i et samfunn at en sterk avmaktsopplevelse kan få utløp.
Det vesentlige, sett fra samfunnet og offentlighetens side, er at muligheten til å si ifra på den ene eller andre måten er tilstede som et korrektiv. Dette må kunne skje uten at kilden straffes eller trues med straff for å ville varsle.
Et varsel behøver ikke alltid engang å være uegennyttig, så lenge det oppleves som reellt av varsleren. Jeg er skeptisk til kravene som trekkes opp i det britiske systemet fordi en offentlig avsløring av et opplevd kritikkverdig forhold må kunne vurderes som en såkalt "kvalifisert avsløring". Det ligger også et krav i det britiske systemet om at varsleren beviselig må ha edle hensikter - slik organisasjoner fungerer når de blir angrepet eller anklaget av enkeltindivider kan dette i realiteten bli en skranke bygd opp med en omvendt bevisbyrde for varsleren.
Det britiske systemet kan gjøre det enda mer risikabelt å varsle anonymt, fordi det kun gir beskyttelse dersom varsleren først tar det kritikkverdige opp i egen organisasjon. I praksis er dette en moralisering overfor den varsleren som vil snakke lavt, og øker faren for fordømmelse.
Motivene til en varsler kan være mange og det å vekte en varslers motiver er umulig og egentlig uinteressant. Derfor bør ikke motivjakt komme i veien for selve varselet. Det må ikke bli slik at en varsler avkreves en dokumentasjon av sin hensikter eller motiv. Innholdet i selve varselet er kvalifiserende nok. Og her starter journalisten sitt arbeid for å verifisere påstander som settes fram i varselet.
For journalistikken er spørsmålet om varsling en del av kildeproblematikken. Journalistisk etikk knyttet til kildebruk er klar - vi ønsker i størst mulig grad åpne kilder, derfor vil vi også oppfordre alle kilder til å stå åpent fram samtidig som vi understreker en kildes rett til å forbli anonym overfor allmennheten. Det er ikke vern av pressen det er snakk om, heller ingen spesiell rett for pressen til å la være å opgi kilder, men vern av kildens anonymitetsrett.
Ytringsfrihetskommisjonen omtaler dette og sier at kildevernet betyr at redaktør (journalist, medieselskap) overtar det rettslige ansvar for de ytringer som publiseres anonymt. Dette er et viktig og helt nødvendig prinsipp for at ytringsfriheten skal kunne realiseres. Det er grunn til se på om det rettslige system på dette område fungerer tilfredsstillende konkluderer ytringsfrihetskommisjonen. Lovfestet rett til å verne om kildene er av fundamental betydning for en uavhengig og fri presse. Det innebærer at en kilde må kunne bringe fram fakta og påstander om fakta og garanteres anonymitet. Det er likevel ikke noe mål for pressen og journalistene at kildene er anonyme. Når anonyme kilder benyttes bør det ikke være for å gjengi holdninger og meninger, men for å gi konkrete opplysninger om forhold eller hendelser av samfunnsmessig betydning.
Ingen formelle institusjoner, verken private bedrifter eller statlig virksomhet, kan bygges opp slik at de til enhver tid kan klare å kontrollere seg selv tilstrekkelig til at det ikke skjer misbruk og alvorlige feil. Det finnes alltid et behov for systemkritikk. At det fins mulighet for kritikk av ethvert forhold av samfunnsmessig betydning -- er faktisk langt på vei en målestokk for kvaliteten av vårt demokratiske samfunnssystem. Vi kaller dette kildevern - og det er ikke først og fremst konstruert for pressens skyld, men for allmennhetens. Kildevernet, vernet av varslere, er en av sikkerhetsventilene for et demokratisk samfunn som pressen er utstyrt med for at allmennheten skal være best mulig sikret mot maktmisbruk.
Kildevernet, beskyttelsen av kildene må betraktes som en integrert del av informasjonsfriheten, den grunnleggende retten til å samle, ha og formidle informasjon. Og det er i ly av dette "varslerne" kan komme - gjerne i nattens mulm og mørke.
Men hva har de å fare med? - Er det slik at det bare er kverulantene som går til pressen? Alle journalister opplever vel før eller siden denne problemstillingen satt på spissen - er det en kverulant som tar kontakt eller har vedkommende noe å fare med?
Vår oppgave er å ta alle på alvor, og sjekke - forsøke å verifisere dersom de ikke ønsker å stå åpent fram.
Kilder som "Odd Lindberg" er sjeldne. Nesten like sjeldne er kilder av typen "edderkoppen" - eller Arvid Engen, men det er ikke uvanlig at vi får henvendelser fra folk som vil si ifra om et eller annet.
For journalisten er det viktig å forstå den belastningen det faktisk er å kontakte redaksjonen. De som ringer, ringer sjelden første dagen. Oftest er det en henvendelse i fortvilelse etter å ha forsøkt alt annet. Samtidig ringer det en rekke andre til redaksjonen med sine saker - det er stor pågang av folk som vil ha saker på - så kildeferdigheten og menneskekunnskapen hos journalisten som skal snakke med alle disse menneskene bør være god.
Etter beste evne og med de edleste hensikter må vi sile - skille vesentlig fra uvesentlig. For å vri litt på en uttalelse fra tidligere Stortingspresident C.J. Hambro: Det må stå enhver kilde fritt å gi uttrykk for den forvirring som hersker i hans sinn. - og det må være journalistens oppgave å bringe klarhet i situasjonen og bringe fram fakta - men ikke på bekostning av varsleren dersom vedkommende ønsker å være anonym.
Følgende eksempler illustrerer hvor absolutt pressen har sett på anonymitetsretten: De er omtalt i boka "Budbringerens dillemma" med Hans Andreas lhlebæk som kilde:
I 1952 foretrakk redaktør Einar Hall Hofsø å gå i fengsel. Han sonet 17 døgn av en straff på 3 måneder, fremfor å røpe sine kilder. Konflikten dreide seg om at Hall Hofsø som var redaktør i bladet "Folkeviljen" i Harstad, hadde latt trykke en sak som hadde tittelen "Forsøk på voldtekt i Harstad".
Politiet mente at de av hensyn til etterforskningen hadde krav på å få vite hvem som var avisens kilde, og dette synet fikk de domstolens støtte for. Det hører med til historien at da redaktør Einar Hall Høfsø slapp ut etter 17 døgn, var det fordi den ene kilden da hadde meldt seg, mens politiet selv hadde funnet frem til den andre. I 1965 ble journalist Simon Flem Devold dømt til å betale en bot på 500 kroner for å ha nektet å oppgi kilde i forbindelse med en sak om narkotikamisbruk under jazzfestivalen i Molde. Samme år ble redaksjonssekretær Tor Klepsland i bladet "Tromsø" dømt til å betale kr. 500 i bot for at han nektet å oppgi kilde i forbindelse med en sak om mistanke om alkoholpåvirkning blant mannskapene på to rutefly som hadde tatt av fra Tromsø. Med bakgrunn i avisens henvendelse til politi- et ble det satt i gang etterforskning. Annenflygerne på begge flyene det var snakk om ble tiltalt, og det var i forbindelse med straffesaken mot disse at politiet og domstolen gjorde krav på Klepslands forklaring. Både Flem Devold og Klepsland påkjærte til Høyesterett, og tapte. De foretrakk imidlertid begge to å betale boten.
Etter 1956 har kildevernet innen norsk presse vært behandlet som noe absolutt og kompromissløst. Såvidt vites har ingen journalist eller redaktør etter den tid, det være seg under trusler om straff såvel som etter idømt straff, oppgitt kilde på påtalemyndighetenes eller domstolenes forlangende; skriver Rolf Øvrum og Steingrim Wolland i "Bubringerens Dillemma".
Dersom denne retten begrenses - eller at politi eller myndigheters kildejakt gir resultater, (for de har faktisk drevet intens jakt på varslere) - innebærer det risiko for at borgerne ikke vil henvende seg til mediene fordi de ikke kan føle seg sikre.
Ideelt sett burde en varsler kunne stått åpent fram - blitt hørt og tatt på alvor, men virkeligheten er annerledes. Vi kan nok endre holdninger og skape ordninger, men folk som sier ifra vil alltid gi andre personer et eller annet ubehag. Folk som sier fra vil uvegerlig bli betraktet som vanskelige. Nesten alltid innebærer det å varsle at man setter seg over sin nærmeste overordnede og vedkommendes dømmekraft - dermed blir situasjonen - umiddelbart - svært personlig og prestisjefyllt. Både faglig og personlig har det oppstått en reell interessekonflikt som neppe lar seg løse ved å gjøre noe med kulturen på arbeidsplassen.
Dette er en type grunnleggende konflikt som alltid vil finnes. De kan ikke løses bare ved at vi blir mer oppmerksomme på dem og lager et alment kjent og akseptert begrep - pressen må alltid få være en sikkerhetsventil. Det betyr ikke at vi ikke skal opprette interne og offentlige systemer for varsling - men de må lages slik at de ikke virker som barrierer for varsleren.
NSBs ledelse med Osmund Ueland i spissen opplevde for noen år tilbake at ubehagelig mye fra interne prosesser og konflikter lakk ut til pressen - ikke av den typen vi ser nå - der det allerede fantes fastlagte rutiner i bedriften. Noen så seg tjent med lekkasjer. NSBs ledelse etablerte et system der det var mulig for underordnede å gå forbi sin nærmeste linjesjef og målbære meninger eller varsler til en høyere opp i organisasjonen. På tross av toppsjefens inistiativ så er like fullt konflikten der - hva kan vel den overordnede gjøre annet enn å rapportere oppover og nedover langs linjen - og så er konflikten knyttet til dømmekraft og personlig prestisje aktivert.
Det er derfor de ringer oss i pressen anonymt - varslerne - vel vitende om konsekvensene ønsker de færreste å trekke oppmerksomhet til egen person - de ønsker å si ifra, men vil ikke blåse i fløyta. De er ikke naive, men de stoler ikke på sine foresattes storsinn og ideelle innstilling. De kjenner antakelig ikke Jens Bjørnebos fortelling om "Semmelweis", men de kjenner godt til historien om selfangstinspektør Odd Lindberg. De har et klart bilde av konsekvensene av å bli stemplet som kverulant eller avslørt som kilde. Og de ønsker selvsagt å beholde jobben. Av legning er de ikke varsler, men situasjonen gjør dem plutselig til det.
Dersom en "varsler" tidligere har hatt kontakt med og har respekt for en journalist så er det henne de ringer til. Dersom de må ta kontakt i "blinde" så blir de en av mange som kanskje ber om en telefonsamtale eller et møte. Vi møter dem, som personer som har sett noe urimelig eller sett en katastrofe nærme seg og som tar den store psykiske belastningen det er å ta kontakt med en journalist for å sette søkelyset på noe - få debatt om noe - uten å skyve seg selv og sin familie utenfor stupet.
I det etiske grunnlaget for vårt journalistiske arbeid "Vær-varsom-plakaten" - heter det i avsnittet om kilder og kildebruk:
3.1. Pressens troverdighet styrkes ved at kildene for informasjon identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med behovet for a verne kildene.
3.2. ???. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.
Ytringsfrihetskommisjonen skriver at:
Gjennom hele ytringsfrihetens historie har anonymitetsretten stått sentralt. Det er på den ene side hevdet at denne rett er en forutsetning for ytringsfriheten På den annen side er det hevdet at det er viktig at noen står ansvarlig for eventuelle injurier eller andre utilbørlige ytringer. Kildevernet er unntagelsen. Regelen er, som fastslått i Vær Varsom-plakaten, den motsatte, nemlig at kilder skal oppgis. Som antydet i forordet til Øys bok om kildevernet, er det imidlertid en tendens til å gjøre unntagelsen til regel: "Det er enkelt å bruke kildevernet som dekke over svakt kildearbeid ... Så blir"absolutt kildevern"en form for egenbeskyttelse."
Odd Raaum ved journalistlinjen på Høyskolen i Oslo, påpeker det samme: journalistene bruker kildevernet "så hyppig at de ofte kan mistenkes for å forveksle hovedregelen med unntaket", og forsker Sigurd Allern påviser at dette særlig er tilfelle innenfor krimjournalistikken, politisk journalistikk og næringslivsjournalistikk i artikkel om "kilder med Finlandshette."
Allern mener at den verste formen for anonym kildebruk er når kildens utsagn er av vurderende karakter. Da er det ikke mulig å kryssjekke opplysningene, og det er vanskelig å si om kilden er korrekt gjengitt. Vurderende kilder kan fritt servere karakteristikker anonymt som de ikke vil stå for offentlig. Av den grunn mener Allern at journalister bare bør bruke anonyme kilder når det er snakk om varslersaker - i saker som omhandler verifiserbare påstander om hendelser eller kritikkverdige forhold.
Slik sett er opprullingen av forholdene rundt Aker Brygge Invest og lurendreieriet knyttet til salg av aksjer i Nord-Trøndelag eksemplarisk. Kildene her var nok til dels anonyme, men påstandene fra kildene som fikk anonymitetsvern ble undersøkt og understøttet på en slik måte at redaksjonen sitter med skriftlig dokumentasjon som bekrefter hva som har foregått.
"Beskyttelse av kilder som er lovet full anonymitet, hører til den journalistiske yrkeskodeks i alle land i den vestlige kulturkrets hvor pressefriheten er en viktig bestanddel av det demokratiske styringssystemet, står det skrevet i en offentlig utredning fra 1988 om kildevern og offentlighet i rettspleien.
Vernet av kildens identitet når dette er påkrevd, har vært betraktet som en grunnleggende forutsetning for fri informasjonsformidling og meningsdannelse. Særlig har vernet av kilden, eller kildens anonymitetsrett - vært ansett viktig for en reell adgang til fri kritikk av de offentlige styrende og utøvende organer. Dette har da også vært perspektivet når spørsmålet om vernet for pressens kilder har vært satt på dagsorden I internasjonale fora, som f.eks. Unesco, Europarådet og Nordisk Råd.
Spørsmålet om pressens rett til å verne sine kilder gjelder med andre ord ikke om pressens medarbeidere skal gis en individuell rettighet som andre borgere vanligvis ikke har. Først og fremst dreier det seg om å gi personer som er kilde for informasjon av samfunnsmessig betydning, et vern mot å bli identifisert når de har grunner for å bevare sin anonymitet. Et typisk tilfelle kan være frykt for represalier fra personer som ønsker å hindre at opplysninger om kritikkverdige forhold kommer til allmennhetens kunnskap. Slik sett er det en borgerrettighet det er tale om.
Pressen og andre medier er samfunnsinstitusjoner. De er ikke en rekke enkeltforetak med særinteresser som de ønsker ivaretatt og beskyttet av lovgivningen. Spørsmålet om pressens rett til å beskytte sine kilder bør avgjøres i lys av en oppfatning av pressen som samfunnsinstitusjon, som kritisk overvåker av offentlig og privat virksomhet, som informasjonsformidler og arena for samfunnsdebatten.
Tilbake til situasjonen i NSB: Om en måneds tid skal altså granskningsrapporten etter Åstad-ulykken være klar. Det knytter seg mest spenning til om kommisjonen kan slå fast at begge togene fikk grønt lys samtidig.
I går offentliggjorde altså NSB at de slutter med å la allmennheten få vite om nestenulykker, men allmennheten har også selv begynt å varsle og spørre. For 16 dager siden meldte NTB om en nestenulykke mellom Hamar og Ottestad. Hendelsen inntraff klokken 19:05 søndag 24. september da to tog var på kollisjonskurs fordi de angivelig hadde grønt lys samtidig.
NTB meldte om dette samme kveld - klokken 22:44. Altså ikke en sak som var plukket opp i postgangen mellom NSB og jernbanetilsynet. I NTBs rapportering framstår en togleder på Hamar som redningsmann. Han fikk stanset et av togene før det satte av gårde. Jeg undret meg på hvordan NTB fikk denne saken. Var det kanskje togledere som hadde behov for å markere årvåkenhet etter Åsta-ulykken?
Kveldsvaktsjef i NTB den aktuelle søndagen, Svein Kallevik; forteller: - Etter nestenulykken ble togene stående i lang tid. Ingen av passasjerne fikk informasjon om hvorfor de ble stående så lenge på statsjonen på Ottestad. Derfor ringte en av dem NTB for å høre om de visste svaret. Jeg kjente på meg at det var noen her og satte i gang med å sjekke hva som hadde skjedd. og fikk Jernbaneverket bekreftet nestenulykken. I dette tilfelle var det altså en av passasjerene som varslet ved å spørre.
De siste ukene har jeg lurt på hvordan jeg som journalist ville ha tatt i mot en eventuell henvendelse fra en NSB-konduktør som i 1994 opplevde et slags forvarsel på Åstad-ulykken.
Overkonduktør Odd Bekk har forklart til den regjeringsoppnevnte undersøkelseskommisjonen at to passasjertog var nær ved å kollidere front mot front ved Rustad stasjon på Rørosbanen i 1994.
Bekk var konduktør på sørgående tog da hendelsen inntraff. Toget fikk grønt lys, men stanset ved en tilfeldighet likevel på Rustad stasjon i stedet for å kjøre ut på sporet. Da Bekk og togsettet hans stod på Rustad kom plutselig - og altfor tidlig - nordgående tog og passerte dem. Saken ble tatt muntlig opp med en lokomotivkontrollør i NSB, som mente at det inntrufne var teknisk umulig.
Det ble altså i 1994 rapporterte inernt i NSB om to tog på Rørosbanen som begge hadde fått grønt lys. Rapporteringen ble ikke tatt alvorlig.
La oss si at Odd Bekk hadde ringt en redaksjon med sin opplevelse og sin kunnskap om hvilken katastrofe som kunne ha inntruffet, hvordan ville han blitt tatt i mot - og hva ville ha skjedd med ham i NSBs system om han stod fram?
Dersom Bekk stod fram offentlig som "varsler" hadde det selvsagt blitt oppslag i avisen - vi er ofte avhengige av en kropp og en stemme for å slå ting opp - ikke ukritisk - men det hjelper godt å ha en åpen kilde. Kanskje ville oppslaget ha blitt bedømt som et typisk utslag av tabloidjournalistikk - hypotetisk - all den stund jo intet faktisk hadde skjedd.
NSBs kontrollør - som jo ikke tok Bekks opplevelse seriøst - ville fortsatt - og nå overfor avisen - ha avvist det hele som en teknisk umulighet.
Dersom Bekk - vel vitende om følgene av å sette seg ut over lokomotivkontrolløren autoritet - ønsket å være anonym kilde - hvordan hadde vi som journalister hatt mulighet til å dekke saken? Jeg ville nok forsøkt å få ham til å stå fram - helt eller delvis - dersom hans ønsket anonymitet ville jeg hatt et problem - men jeg måtte løst saken like seriøst som om Bekk faktisk stod fram. Kritikken mot "tabloidjournalisten" som ville sverte NSB grunnløst hadde antakelig kommet i etterkant - nærmest som en refleks fra de som skal forsvare NSBs troverdighet utad.
4. januar i år kolliderer to tog rett ved Rustad stasjon. Det som er en teknisk umulighet kan ha skjedd igjen. 19 mennesker ble drept. Omkring 600 personer deltok i redningsaksjonen, som var en av de største her i landet noen sinne. Bergingsarbeidet varte i flere døgn og den siste omkomne ble brakt ut av toget hele fire døgn etter kollisjonen.
- Kunne dette ha vært unngått om NSB hadde hatt seriøse systemer for rapportering av den slags, eller kunne det vært unngått om pressen hadde gått NSB etter i sømmene tidligere? - Er de problemene NSB nå sliter med - knyttet til manglende rapportering - pressens skyld eller bør NSB se etter årsaker i egen organisasjon? - Burde NSB kanskje til og med ta den belastningen det er å fortsette rapporteringen til jernbanetilsynet på en slik måte at offentligheten får tilgang til rapportene?
En ting synes hevet over tvil - den NSB-ansatte som nå står åpent fram som varsler - kommer øyeblikkelig i en uløselig lojalitetskonflikt med NSBs toppledelse og til sine kollegaer. Er samfunnet virkelig tjent med at NSB legger lokk over hendelsene i bedriften - ni måneder etter Åsta-ulykken?
NSB vil ikke lenger melde fra om nestenulykker til Jernbanetilsynet, fordi offentlighetsloven gjør at mediene får tilgang til rapportene. NSB er mener dette fører til at ansatte ikke sier fra om alvorlige hendelser fordi de frykter for å bli uthengt i aviser, radio og fjernsyn.
- All medieomtale rundt slike saker har ført til at færre lokomotivførere varsler om nestenulykker. Sånn kan vi ikke ha det sier assisterende informasjonsdirektør Svein Ringstad i NSB.
Med dette legger NSB et betydelig ansvar på mediene for en situasjon som lenge har fått utvikle seg innad i NSB. Ved hjelp av offentlighetsloven har mediene "støvsugd" NSB for små og store hendelsenyheter etter Åstaulykken 4. januar i år - og det er kanskje ikke så underlig. Spørsmålet er vel heller om mediene gjorde jobben sin godt nok før 4. januar i år.
NSB har med gårsdagens utspill lagt en ny og betydelig byrde på sine ansatte. Offentlighetsloven har virket slik den er tenkt - allmenheten har i en del tilfeller fått vite om kritikkverdige forhold i NSB uten at enkelte arbeidstakere har måttet bære belastningene ved å varsle.
Når NSB nå åpent forkynner at insitusjonen vil sabotere offentlighetsloven virker det som en desperat handling. NSB har nå lagt ansvaret for rapportering om graverende hendelser til enkeltindividene i NSB-systemet. Det er uholdbart og uakseptabelt - like absurd som om legen skulle beordre husarrest som behandlingsopplegg for pasienten som lider av koldbrann.
I går bragte Norsk Telegram Byrå syv ulike meldinger om NSB - her er overskriftene: - NSB må bli AS mener Rambjør. - NSB vil ikke varsle nesten-uhell. - Ingen Åsta-rapport før i november - Veritas: Sprekki aksel skyldtes utmatting - Ferdig kvalitetssikret Åstarapport i november - Motgang sveiser oss sammen - Følelsesladet landsmøtestart for Jernbaneforbundet
Før Åsta-ulykken var det ingen tilsvarende bredde og detaljrikdom i nyhetene om NSB. - Var det fordi alt begynte i skje i NSB etter Åsta - eller var det fordi alt som skjedde før Åsta ikke ble kjent for allmenheten eller jernbanetilsynet? - Eller var det fordi rapporteringene også før Åsta-ulykken var mangefulle av interne årsaker i NSB? - Jeg kommer tilbake til NSB mot slutten av innlegget.
Før det litt om varslere - litt om selve begrepet: Ordet "varsler", brukt som en oversettelse av "Whistleblower", er nytt i norsk. Første gang jeg har sett det i bruk i denne konteksten var i en språkspalte i Tidsskrift for Den norske Legeforening tidligere i år. Fordi ambisjonen er å erstatte et engelsk begrep med et norsk - føler jeg behov for å begynne med forståelsen av ordet - hva ligger i begrepet - "varsler".
Utgangspunktet - "Whistleblower" - er en som bringer fram for offentligheten opplysninger for å endre en tilstand eller informere om skjulte forhold - med de kostnadene - personlig og profesjonelt - som det medfører. I sin opprinnelige kontekst gir en "Whistleblower" lyd fra seg - klart og skingrende - enten han står på perrongen, styrer trafikken eller er på idrettsbanen. Når noen blåser i en fløyte så virker det umiddelbart - oftest stoppende - i hvertfall for et øyeblikk. En fløyteblåser trekker umiddelbar oppmerksomhet til egen person. Det å blåse i en fløyte er egentlig uforenlig med et ønske om ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet.
En typisk "Whistleblower", i ordets rene forstand, har trolig personlige ressurser langt ut over befolkninges gjennomsnitt - i utgangspunktet. Jens Bjørneboe maler et portrett av en "Whistleblower" i teaterstykket "Semmelweis".
Den ungarske legen Ignaz Semmelweiss fant ut at barselfeber hadde sammenheng med manglende håndhygiene på fødeavdelingen på sykehuset der han jobbet. Semmelweis møtte hard motstand og latterliggjøring. Semmelweis var en "whistleblower" i ordets rene forstand, og han døde som "whistleblower", jaget i eksil etter mange års kamp for å bekjempe autoritetene.
Først etter hans død vant synet hans fram og knuste de doktorale autoriteter som kom til å representere selve sykdommen. Nå er det å vaske hendene en selvfølge for helsepersonell som går fra pasient til pasient.
Fra nittitallet husker jeg selfangstinspektør Odd Lindberg. Av en eller annen grunn ble hans skjebne "varslerens" - og det på tross av at han som opptrådte som representant for staten.
Som journalist opplever jeg en viss smerte hver gang jeg tenker på selfangstinspektøren og hans skjebne etter at han meldte offentlig fra om det han opplevde som grov dyremishandling. Historien, litteraturen og journalistikken har lært oss og mange andre at det går riktig ille med en "Whistleblower".
Tilbake til begrepsforståelsen: Motsetningen til fløyteblåsing er stillhet - men stillheten kan også brytes ved lav tale eller hvisking - som ikke tiltrekker seg slik øyeblikkelig oppmerksomhet som fløyteblåsing gjør.
Jeg mener at valget av ordet "varsler" er et godt valg; fordi det favner videre enn begrepet "Whistleblower". - Et "varsel" er løsrevet fra det moralsk manende om at varsling bør skje høyt og tydelig i et offentlig rom.
Et "varsel" kan varsleren gi ulike former. Det kan være offentlig - det rommer både en Lindberg og en Semmelweis, men det kan også inta formen "lav tale" eller "hvisking". Det vesentlige er ikke det spektakulære eller mindre spektakulære ved metoden som varsleren bruker, men innholdet - samt den sunne virkningen det har i et samfunn at en sterk avmaktsopplevelse kan få utløp.
Det vesentlige, sett fra samfunnet og offentlighetens side, er at muligheten til å si ifra på den ene eller andre måten er tilstede som et korrektiv. Dette må kunne skje uten at kilden straffes eller trues med straff for å ville varsle.
Et varsel behøver ikke alltid engang å være uegennyttig, så lenge det oppleves som reellt av varsleren. Jeg er skeptisk til kravene som trekkes opp i det britiske systemet fordi en offentlig avsløring av et opplevd kritikkverdig forhold må kunne vurderes som en såkalt "kvalifisert avsløring". Det ligger også et krav i det britiske systemet om at varsleren beviselig må ha edle hensikter - slik organisasjoner fungerer når de blir angrepet eller anklaget av enkeltindivider kan dette i realiteten bli en skranke bygd opp med en omvendt bevisbyrde for varsleren.
Det britiske systemet kan gjøre det enda mer risikabelt å varsle anonymt, fordi det kun gir beskyttelse dersom varsleren først tar det kritikkverdige opp i egen organisasjon. I praksis er dette en moralisering overfor den varsleren som vil snakke lavt, og øker faren for fordømmelse.
Motivene til en varsler kan være mange og det å vekte en varslers motiver er umulig og egentlig uinteressant. Derfor bør ikke motivjakt komme i veien for selve varselet. Det må ikke bli slik at en varsler avkreves en dokumentasjon av sin hensikter eller motiv. Innholdet i selve varselet er kvalifiserende nok. Og her starter journalisten sitt arbeid for å verifisere påstander som settes fram i varselet.
For journalistikken er spørsmålet om varsling en del av kildeproblematikken. Journalistisk etikk knyttet til kildebruk er klar - vi ønsker i størst mulig grad åpne kilder, derfor vil vi også oppfordre alle kilder til å stå åpent fram samtidig som vi understreker en kildes rett til å forbli anonym overfor allmennheten. Det er ikke vern av pressen det er snakk om, heller ingen spesiell rett for pressen til å la være å opgi kilder, men vern av kildens anonymitetsrett.
Ytringsfrihetskommisjonen omtaler dette og sier at kildevernet betyr at redaktør (journalist, medieselskap) overtar det rettslige ansvar for de ytringer som publiseres anonymt. Dette er et viktig og helt nødvendig prinsipp for at ytringsfriheten skal kunne realiseres. Det er grunn til se på om det rettslige system på dette område fungerer tilfredsstillende konkluderer ytringsfrihetskommisjonen. Lovfestet rett til å verne om kildene er av fundamental betydning for en uavhengig og fri presse. Det innebærer at en kilde må kunne bringe fram fakta og påstander om fakta og garanteres anonymitet. Det er likevel ikke noe mål for pressen og journalistene at kildene er anonyme. Når anonyme kilder benyttes bør det ikke være for å gjengi holdninger og meninger, men for å gi konkrete opplysninger om forhold eller hendelser av samfunnsmessig betydning.
Ingen formelle institusjoner, verken private bedrifter eller statlig virksomhet, kan bygges opp slik at de til enhver tid kan klare å kontrollere seg selv tilstrekkelig til at det ikke skjer misbruk og alvorlige feil. Det finnes alltid et behov for systemkritikk. At det fins mulighet for kritikk av ethvert forhold av samfunnsmessig betydning -- er faktisk langt på vei en målestokk for kvaliteten av vårt demokratiske samfunnssystem. Vi kaller dette kildevern - og det er ikke først og fremst konstruert for pressens skyld, men for allmennhetens. Kildevernet, vernet av varslere, er en av sikkerhetsventilene for et demokratisk samfunn som pressen er utstyrt med for at allmennheten skal være best mulig sikret mot maktmisbruk.
Kildevernet, beskyttelsen av kildene må betraktes som en integrert del av informasjonsfriheten, den grunnleggende retten til å samle, ha og formidle informasjon. Og det er i ly av dette "varslerne" kan komme - gjerne i nattens mulm og mørke.
Men hva har de å fare med? - Er det slik at det bare er kverulantene som går til pressen? Alle journalister opplever vel før eller siden denne problemstillingen satt på spissen - er det en kverulant som tar kontakt eller har vedkommende noe å fare med?
Vår oppgave er å ta alle på alvor, og sjekke - forsøke å verifisere dersom de ikke ønsker å stå åpent fram.
Kilder som "Odd Lindberg" er sjeldne. Nesten like sjeldne er kilder av typen "edderkoppen" - eller Arvid Engen, men det er ikke uvanlig at vi får henvendelser fra folk som vil si ifra om et eller annet.
For journalisten er det viktig å forstå den belastningen det faktisk er å kontakte redaksjonen. De som ringer, ringer sjelden første dagen. Oftest er det en henvendelse i fortvilelse etter å ha forsøkt alt annet. Samtidig ringer det en rekke andre til redaksjonen med sine saker - det er stor pågang av folk som vil ha saker på - så kildeferdigheten og menneskekunnskapen hos journalisten som skal snakke med alle disse menneskene bør være god.
Etter beste evne og med de edleste hensikter må vi sile - skille vesentlig fra uvesentlig. For å vri litt på en uttalelse fra tidligere Stortingspresident C.J. Hambro: Det må stå enhver kilde fritt å gi uttrykk for den forvirring som hersker i hans sinn. - og det må være journalistens oppgave å bringe klarhet i situasjonen og bringe fram fakta - men ikke på bekostning av varsleren dersom vedkommende ønsker å være anonym.
Følgende eksempler illustrerer hvor absolutt pressen har sett på anonymitetsretten: De er omtalt i boka "Budbringerens dillemma" med Hans Andreas lhlebæk som kilde:
I 1952 foretrakk redaktør Einar Hall Hofsø å gå i fengsel. Han sonet 17 døgn av en straff på 3 måneder, fremfor å røpe sine kilder. Konflikten dreide seg om at Hall Hofsø som var redaktør i bladet "Folkeviljen" i Harstad, hadde latt trykke en sak som hadde tittelen "Forsøk på voldtekt i Harstad".
Politiet mente at de av hensyn til etterforskningen hadde krav på å få vite hvem som var avisens kilde, og dette synet fikk de domstolens støtte for. Det hører med til historien at da redaktør Einar Hall Høfsø slapp ut etter 17 døgn, var det fordi den ene kilden da hadde meldt seg, mens politiet selv hadde funnet frem til den andre. I 1965 ble journalist Simon Flem Devold dømt til å betale en bot på 500 kroner for å ha nektet å oppgi kilde i forbindelse med en sak om narkotikamisbruk under jazzfestivalen i Molde. Samme år ble redaksjonssekretær Tor Klepsland i bladet "Tromsø" dømt til å betale kr. 500 i bot for at han nektet å oppgi kilde i forbindelse med en sak om mistanke om alkoholpåvirkning blant mannskapene på to rutefly som hadde tatt av fra Tromsø. Med bakgrunn i avisens henvendelse til politi- et ble det satt i gang etterforskning. Annenflygerne på begge flyene det var snakk om ble tiltalt, og det var i forbindelse med straffesaken mot disse at politiet og domstolen gjorde krav på Klepslands forklaring. Både Flem Devold og Klepsland påkjærte til Høyesterett, og tapte. De foretrakk imidlertid begge to å betale boten.
Etter 1956 har kildevernet innen norsk presse vært behandlet som noe absolutt og kompromissløst. Såvidt vites har ingen journalist eller redaktør etter den tid, det være seg under trusler om straff såvel som etter idømt straff, oppgitt kilde på påtalemyndighetenes eller domstolenes forlangende; skriver Rolf Øvrum og Steingrim Wolland i "Bubringerens Dillemma".
Dersom denne retten begrenses - eller at politi eller myndigheters kildejakt gir resultater, (for de har faktisk drevet intens jakt på varslere) - innebærer det risiko for at borgerne ikke vil henvende seg til mediene fordi de ikke kan føle seg sikre.
Ideelt sett burde en varsler kunne stått åpent fram - blitt hørt og tatt på alvor, men virkeligheten er annerledes. Vi kan nok endre holdninger og skape ordninger, men folk som sier ifra vil alltid gi andre personer et eller annet ubehag. Folk som sier fra vil uvegerlig bli betraktet som vanskelige. Nesten alltid innebærer det å varsle at man setter seg over sin nærmeste overordnede og vedkommendes dømmekraft - dermed blir situasjonen - umiddelbart - svært personlig og prestisjefyllt. Både faglig og personlig har det oppstått en reell interessekonflikt som neppe lar seg løse ved å gjøre noe med kulturen på arbeidsplassen.
Dette er en type grunnleggende konflikt som alltid vil finnes. De kan ikke løses bare ved at vi blir mer oppmerksomme på dem og lager et alment kjent og akseptert begrep - pressen må alltid få være en sikkerhetsventil. Det betyr ikke at vi ikke skal opprette interne og offentlige systemer for varsling - men de må lages slik at de ikke virker som barrierer for varsleren.
NSBs ledelse med Osmund Ueland i spissen opplevde for noen år tilbake at ubehagelig mye fra interne prosesser og konflikter lakk ut til pressen - ikke av den typen vi ser nå - der det allerede fantes fastlagte rutiner i bedriften. Noen så seg tjent med lekkasjer. NSBs ledelse etablerte et system der det var mulig for underordnede å gå forbi sin nærmeste linjesjef og målbære meninger eller varsler til en høyere opp i organisasjonen. På tross av toppsjefens inistiativ så er like fullt konflikten der - hva kan vel den overordnede gjøre annet enn å rapportere oppover og nedover langs linjen - og så er konflikten knyttet til dømmekraft og personlig prestisje aktivert.
Det er derfor de ringer oss i pressen anonymt - varslerne - vel vitende om konsekvensene ønsker de færreste å trekke oppmerksomhet til egen person - de ønsker å si ifra, men vil ikke blåse i fløyta. De er ikke naive, men de stoler ikke på sine foresattes storsinn og ideelle innstilling. De kjenner antakelig ikke Jens Bjørnebos fortelling om "Semmelweis", men de kjenner godt til historien om selfangstinspektør Odd Lindberg. De har et klart bilde av konsekvensene av å bli stemplet som kverulant eller avslørt som kilde. Og de ønsker selvsagt å beholde jobben. Av legning er de ikke varsler, men situasjonen gjør dem plutselig til det.
Dersom en "varsler" tidligere har hatt kontakt med og har respekt for en journalist så er det henne de ringer til. Dersom de må ta kontakt i "blinde" så blir de en av mange som kanskje ber om en telefonsamtale eller et møte. Vi møter dem, som personer som har sett noe urimelig eller sett en katastrofe nærme seg og som tar den store psykiske belastningen det er å ta kontakt med en journalist for å sette søkelyset på noe - få debatt om noe - uten å skyve seg selv og sin familie utenfor stupet.
I det etiske grunnlaget for vårt journalistiske arbeid "Vær-varsom-plakaten" - heter det i avsnittet om kilder og kildebruk:
3.1. Pressens troverdighet styrkes ved at kildene for informasjon identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med behovet for a verne kildene.
3.2. ???. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.
Ytringsfrihetskommisjonen skriver at:
Gjennom hele ytringsfrihetens historie har anonymitetsretten stått sentralt. Det er på den ene side hevdet at denne rett er en forutsetning for ytringsfriheten På den annen side er det hevdet at det er viktig at noen står ansvarlig for eventuelle injurier eller andre utilbørlige ytringer. Kildevernet er unntagelsen. Regelen er, som fastslått i Vær Varsom-plakaten, den motsatte, nemlig at kilder skal oppgis. Som antydet i forordet til Øys bok om kildevernet, er det imidlertid en tendens til å gjøre unntagelsen til regel: "Det er enkelt å bruke kildevernet som dekke over svakt kildearbeid ... Så blir"absolutt kildevern"en form for egenbeskyttelse."
Odd Raaum ved journalistlinjen på Høyskolen i Oslo, påpeker det samme: journalistene bruker kildevernet "så hyppig at de ofte kan mistenkes for å forveksle hovedregelen med unntaket", og forsker Sigurd Allern påviser at dette særlig er tilfelle innenfor krimjournalistikken, politisk journalistikk og næringslivsjournalistikk i artikkel om "kilder med Finlandshette."
Allern mener at den verste formen for anonym kildebruk er når kildens utsagn er av vurderende karakter. Da er det ikke mulig å kryssjekke opplysningene, og det er vanskelig å si om kilden er korrekt gjengitt. Vurderende kilder kan fritt servere karakteristikker anonymt som de ikke vil stå for offentlig. Av den grunn mener Allern at journalister bare bør bruke anonyme kilder når det er snakk om varslersaker - i saker som omhandler verifiserbare påstander om hendelser eller kritikkverdige forhold.
Slik sett er opprullingen av forholdene rundt Aker Brygge Invest og lurendreieriet knyttet til salg av aksjer i Nord-Trøndelag eksemplarisk. Kildene her var nok til dels anonyme, men påstandene fra kildene som fikk anonymitetsvern ble undersøkt og understøttet på en slik måte at redaksjonen sitter med skriftlig dokumentasjon som bekrefter hva som har foregått.
"Beskyttelse av kilder som er lovet full anonymitet, hører til den journalistiske yrkeskodeks i alle land i den vestlige kulturkrets hvor pressefriheten er en viktig bestanddel av det demokratiske styringssystemet, står det skrevet i en offentlig utredning fra 1988 om kildevern og offentlighet i rettspleien.
Vernet av kildens identitet når dette er påkrevd, har vært betraktet som en grunnleggende forutsetning for fri informasjonsformidling og meningsdannelse. Særlig har vernet av kilden, eller kildens anonymitetsrett - vært ansett viktig for en reell adgang til fri kritikk av de offentlige styrende og utøvende organer. Dette har da også vært perspektivet når spørsmålet om vernet for pressens kilder har vært satt på dagsorden I internasjonale fora, som f.eks. Unesco, Europarådet og Nordisk Råd.
Spørsmålet om pressens rett til å verne sine kilder gjelder med andre ord ikke om pressens medarbeidere skal gis en individuell rettighet som andre borgere vanligvis ikke har. Først og fremst dreier det seg om å gi personer som er kilde for informasjon av samfunnsmessig betydning, et vern mot å bli identifisert når de har grunner for å bevare sin anonymitet. Et typisk tilfelle kan være frykt for represalier fra personer som ønsker å hindre at opplysninger om kritikkverdige forhold kommer til allmennhetens kunnskap. Slik sett er det en borgerrettighet det er tale om.
Pressen og andre medier er samfunnsinstitusjoner. De er ikke en rekke enkeltforetak med særinteresser som de ønsker ivaretatt og beskyttet av lovgivningen. Spørsmålet om pressens rett til å beskytte sine kilder bør avgjøres i lys av en oppfatning av pressen som samfunnsinstitusjon, som kritisk overvåker av offentlig og privat virksomhet, som informasjonsformidler og arena for samfunnsdebatten.
Tilbake til situasjonen i NSB: Om en måneds tid skal altså granskningsrapporten etter Åstad-ulykken være klar. Det knytter seg mest spenning til om kommisjonen kan slå fast at begge togene fikk grønt lys samtidig.
I går offentliggjorde altså NSB at de slutter med å la allmennheten få vite om nestenulykker, men allmennheten har også selv begynt å varsle og spørre. For 16 dager siden meldte NTB om en nestenulykke mellom Hamar og Ottestad. Hendelsen inntraff klokken 19:05 søndag 24. september da to tog var på kollisjonskurs fordi de angivelig hadde grønt lys samtidig.
NTB meldte om dette samme kveld - klokken 22:44. Altså ikke en sak som var plukket opp i postgangen mellom NSB og jernbanetilsynet. I NTBs rapportering framstår en togleder på Hamar som redningsmann. Han fikk stanset et av togene før det satte av gårde. Jeg undret meg på hvordan NTB fikk denne saken. Var det kanskje togledere som hadde behov for å markere årvåkenhet etter Åsta-ulykken?
Kveldsvaktsjef i NTB den aktuelle søndagen, Svein Kallevik; forteller: - Etter nestenulykken ble togene stående i lang tid. Ingen av passasjerne fikk informasjon om hvorfor de ble stående så lenge på statsjonen på Ottestad. Derfor ringte en av dem NTB for å høre om de visste svaret. Jeg kjente på meg at det var noen her og satte i gang med å sjekke hva som hadde skjedd. og fikk Jernbaneverket bekreftet nestenulykken. I dette tilfelle var det altså en av passasjerene som varslet ved å spørre.
De siste ukene har jeg lurt på hvordan jeg som journalist ville ha tatt i mot en eventuell henvendelse fra en NSB-konduktør som i 1994 opplevde et slags forvarsel på Åstad-ulykken.
Overkonduktør Odd Bekk har forklart til den regjeringsoppnevnte undersøkelseskommisjonen at to passasjertog var nær ved å kollidere front mot front ved Rustad stasjon på Rørosbanen i 1994.
Bekk var konduktør på sørgående tog da hendelsen inntraff. Toget fikk grønt lys, men stanset ved en tilfeldighet likevel på Rustad stasjon i stedet for å kjøre ut på sporet. Da Bekk og togsettet hans stod på Rustad kom plutselig - og altfor tidlig - nordgående tog og passerte dem. Saken ble tatt muntlig opp med en lokomotivkontrollør i NSB, som mente at det inntrufne var teknisk umulig.
Det ble altså i 1994 rapporterte inernt i NSB om to tog på Rørosbanen som begge hadde fått grønt lys. Rapporteringen ble ikke tatt alvorlig.
La oss si at Odd Bekk hadde ringt en redaksjon med sin opplevelse og sin kunnskap om hvilken katastrofe som kunne ha inntruffet, hvordan ville han blitt tatt i mot - og hva ville ha skjedd med ham i NSBs system om han stod fram?
Dersom Bekk stod fram offentlig som "varsler" hadde det selvsagt blitt oppslag i avisen - vi er ofte avhengige av en kropp og en stemme for å slå ting opp - ikke ukritisk - men det hjelper godt å ha en åpen kilde. Kanskje ville oppslaget ha blitt bedømt som et typisk utslag av tabloidjournalistikk - hypotetisk - all den stund jo intet faktisk hadde skjedd.
NSBs kontrollør - som jo ikke tok Bekks opplevelse seriøst - ville fortsatt - og nå overfor avisen - ha avvist det hele som en teknisk umulighet.
Dersom Bekk - vel vitende om følgene av å sette seg ut over lokomotivkontrolløren autoritet - ønsket å være anonym kilde - hvordan hadde vi som journalister hatt mulighet til å dekke saken? Jeg ville nok forsøkt å få ham til å stå fram - helt eller delvis - dersom hans ønsket anonymitet ville jeg hatt et problem - men jeg måtte løst saken like seriøst som om Bekk faktisk stod fram. Kritikken mot "tabloidjournalisten" som ville sverte NSB grunnløst hadde antakelig kommet i etterkant - nærmest som en refleks fra de som skal forsvare NSBs troverdighet utad.
4. januar i år kolliderer to tog rett ved Rustad stasjon. Det som er en teknisk umulighet kan ha skjedd igjen. 19 mennesker ble drept. Omkring 600 personer deltok i redningsaksjonen, som var en av de største her i landet noen sinne. Bergingsarbeidet varte i flere døgn og den siste omkomne ble brakt ut av toget hele fire døgn etter kollisjonen.
- Kunne dette ha vært unngått om NSB hadde hatt seriøse systemer for rapportering av den slags, eller kunne det vært unngått om pressen hadde gått NSB etter i sømmene tidligere? - Er de problemene NSB nå sliter med - knyttet til manglende rapportering - pressens skyld eller bør NSB se etter årsaker i egen organisasjon? - Burde NSB kanskje til og med ta den belastningen det er å fortsette rapporteringen til jernbanetilsynet på en slik måte at offentligheten får tilgang til rapportene?
En ting synes hevet over tvil - den NSB-ansatte som nå står åpent fram som varsler - kommer øyeblikkelig i en uløselig lojalitetskonflikt med NSBs toppledelse og til sine kollegaer. Er samfunnet virkelig tjent med at NSB legger lokk over hendelsene i bedriften - ni måneder etter Åsta-ulykken?
