I mediebransjen fører utstrakt fleksibilitet til arbeidsforhold som går på helsa løs for mange.

I en arbeidsmiljøundersøkelse i norske mediebedrifter som Arbeidsforskningsinstitutter (AFI) nylig gjennomførte framgår det at om lag 20 prosent av journalistene ikke er fast ansatt. Av dem under 30 år er 46 prosent i en eller annen form for løs tilknytning. Betegnelsene er ulike. De kalles blant annet vikarer, prosjektansatte, engasjementstilsatte, fastlansere, frilansere og løsmedarbeidere. En del av dem vet faktisk ikke hva slags tilknytningsforhold de har. Felles for de fleste er at de ikke dekker opp noen midlertidige behov, eller sesongmessige svingninger. De deltar i den daglige produksjon, og mediene er helt avhengige av dem.

Det har foregått en drastisk nedbemanning i norske mediebedrifter de siste årene. I samme periode har tallet på midlertidig ansatte og løstilknyttede økt kraftig. Svært mange steder er stillingsrammene satt så stramt at man ikke greier å produsere den avisen, det bladet eller de sendingene man skal, uten utstrakt bruk av løsmedarbeidere. Og denne arbeidskraften kjøper man på lavprismarkedet, oftest av unge, nyutdannede entusiaster som er villige til å jobbe for knapper og glansbilder for å få et bein innafor. Målet er en fast jobb i en fjern fremtid. Og går regjeringens forslag igjennom, vil denne fremtiden bli enda fjernere.

 

I regjeringens forslag refereres det til en fafo-undersøkelse som viser at 2/3 av de midlertidig ansatte kommer i fast arbeid i løpet av en toårsperiode. Men det er med dagens lovgivning. Hvordan vil det bli hvis regjeringens forslag går igjennom. Allerede i dag har vi medlemmer som har ventet både tre, fire og fem år på en fast jobb. Et liv som midlertidig ansatt oppleves som en langvarig prøvetid. Man tør ikke være borte fra jobb selv om man er syk. Man tør ikke hevde sine rettigheter i frykt for å virke kravstor. Og man må hele tiden bevise at man duger. Mange gir uttrykk for store bekymringer for fremtiden, både i forhold til arbeidsmuligheter og helse. Mange, og stadig yngre, forteller om sitt møte med "veggen".

 

Med gjeldende regelverk i ryggen har det vært mulig for NJ å rydde opp i noen av de mange ulovlige tilknytningsforhold. Uten det relativt strenge regelverk som i dag finnes ville det ikke vært mulig.

 

Regjeringens motiver med dette forslaget skal være å få flere i arbeid, og imøtekomme ønskene særlig fra små bedrifter som vil ha mindre regulering. Vi vil hevde at bedrifter som ikke finner fleksibilitet nok innenfor dagens lovverk ikke har satt seg godt nok inn i det. Det er f eks fullt mulig å ansette folk med midlertidige arbeidsavtaler som tar høyde for sesongmessige svingninger. En så dramatisk lovendring som nå foreslås kan ikke forsvares for å imøtekomme behovene til de få som ikke klarer å navigere innenfor dagens lovgivning.

 

Regjeringens forslag vil ikke føre til økt behov for arbeidskraft. Derfor har vi heller ingen tro på at intensjonen om å få flere i arbeid blir innfridd.   Derimot vil flere sirkulere i korttidsengasjementer. Det har vi allerede erfart i mediebransjen.. I en bransje som utnytter de åpninger som finnes i dagens lovverk til fulle, frykter vi ytterligere kutt i faste stillinger. De som fra før av går på midlertidige ansettelsesforhold vil nå risikere å bli gående enda lenger. Vi vil i enda sterkere grad enn i dag få A- og B-lag i arbeidslivet. Unge mennesker må vente enda lenger på fast jobb, stillingsvern og muligheter for å etablere seg med bolig og familie.

 

Det er foreslått at det skal åpnes adgang for midlertidige ansettelse i en periode på tolv måneder i løpet av en tre års periode. Men når bedriften til enhver tid kan bestemme antallet midlertidig ansatte, vil det føre til at en midlertidig ansatt blir erstattet med en annen når tolv måneder er omme.

 

At økonomiprofessoren Victor Norman har visjoner om et arbeidsliv uten plunder og heft som arbeidstakerrettigheter og lovreguleringer er ikke overraskende. Ei heller at han får støtte fra de grupperinger som alltid har vært mot velferdsreformer og økte rettigheter for arbeidstakerne. Derimot er det rystende at hans regjeringskolleger fra Krf og Venstre lar seg forføre av hans vikarierende motiver. Dette er ikke et forslag for å bekjempe arbeidsledigheten. Dette er ett av en rekke forslag som har som formål å undergrave hevdvunne arbeidstakerrettigheter, og som vil bringe norsk arbeidsliv mange tiår tilbake i tid.