OFFensiv

OJ-info denne gang har til hensikt å rette pennespissen mot et problem som i stadig større grad er med på å begrense fri journalistikk, åpen og kritisk debatt og muligheten for grupper, enkeltpersoner og media til å kikke makthaverne i kortene. Slumsete holdning til offentlighetsprinsipper og økt bruk av hemmeligstempelet i offentlig forvaltning, omdanning og oppsplitting av offentlige virksomheter og ny teknologi er forhold som gjør innsyn og dermed demokratisk kontroll av virksomheter og bruk av offentlige midler vanskeligere. Dette OJ-Info tar naturlig nok for seg Oslo kommune, men om Oslo kommune er mye verre enn andre, vet vi ikke. Om andre lokallag i NJ synes ideen med OJs offentlighetsarbeid er god, vil det være nyttig å kunne sammenlikne flere byer/kommuner. Før i tida var begrepet "kommunen" dekkende for Oslo kommune. Folk var ansatt i kommunen og det rådet èn kommunal kultur som gjorde at alle virksomheter var underlagt det samme regelverk slik at de stort sett behandlet folk og media likt.

I dag er ikke kommunen "KOMMUNEN" lenger. I dag består kommunen av mange kommunale bedrifter, en haug AS'er, sentraladministrasjon, bydelsforvaltninger og en rekke tjenester utføres av private på oppdrag fra kommunen og betalt med skattepenger. Dermed er kommunale virksomheter i dag underlagt ulikt regelverk og praktiserer offentlighet helt ulikt. Tilfeldighetene råder - ikke generelle åpenhetsprinsipper. Så galt kan det bli at en pasient som er lagt inn på at sykehus som er AS kan bli avspist med høflighetsfraser - ihvertfall hvis det er blitt til en mediasak, mens en pasient som er lagt inn på et sykehus som ikke er et selskap med loven i hånd kan kreve innsyn og offentlighet om sykehusets drift. Mulig at AS er en god måte å organisere sykehus eller annen virksomhet på, det skal ikke vi mene noen om her, men at det skal avgjøre i hvor stor grad enkeltpersoner, grupper og media skal få innsyn er vanvittig.

Dette OJInfo, som påviser hvor tilfeldig offentlighetsprinsippene praktiseres i Oslo kommune, er skrevet av Kjell Vesje fra Østlandssendinga og Erik Hollie fra Aftenposten. Det er de to som har stått for idè, opplegg og regi. OJ er svært glade for at de to tok på seg denne jobben.

Resultatet har etter vår oppfatning blitt meget bra. Håpet er at dette OJInfo skal være en praktisk rettet gjennomgang som peker på svært viktige prinsipielle spørsmål som handler omoffentlighet, journalistikk og demokrati. Det er ikke meningen at OJ med dette skal markere en avslutning for OJs arbeid medoffentlighet. Snarere skal dette være starten på en OFFensiv for OFFentlighet. Vi skal arrangere høring senere i høst og det planlegges en arbeidsseminar etter at Stortinget har behandlet stortingsmeldinga om offentlighet. Vi håper at OJInfo skal kunne brukes for årette oppmerksomheten mot en uønsket utvikling slik at vi kan stoppe den. Vi håper også atOJInfo kan brukes av NJ sentralt for å illustrere sentrale problemstillinger som er viktige når NJ skal arbeide overfor forvaltning og politikere.

Takk for innsatsen; Kjell Vesje og Erik Hollie!

For OJ-styret, Thor Gjermund Eriksen

Høyre-styrte Oslo stadig mer hemmelig

Av Erik Hollie og Kjell Vesje

Oslo blir en mer og mer lukket kommune. Hva som skjer med 8 milliarder kroner - en fjerdedel av det kommunen driver med - holdes hemmelig for presse, politikere og skattebetalere. Det viser undersøkelser som Oslo journalistklubb har gjort i 29 kommunale bedrifter og selskaper i Oslo.

Årsaken til hemmeligholdet er at byrådet i Oslo har privatisert og omgjort kommunale bedrifter til aksjeselskaper. Da er det mye vanskeligere for publikum å kreve innsyn i virksomheten med hjemmel i offentlighetsloven.

Oslo Sporveier var først ut som aksjeselskap allerede for flere tiår siden. I 1991 fulgte gigant bedriften Oslo Energi etter. Resultatet er blant annet at skattebetalerne ikke kan få vite hvorfor trikkebilletten stadig blir dyrere? Eller hvorfor strømprisene er som de er? Eller hvorfor det aldri blir slutt på behandlingskøene i Oslo-psykiatrien? Undersøkelsen som OJ har gjennomført viser altså at nesten alle kommunale selskaper i Oslo er lukke for innsyn etter offentlighetsloven. Bare 5 av 29 selskaper har svart positivt på våre henvendelser, mens resten nekter innsyn eller svarer at de ikke har postlister. Dårligst ut kommer de vernede bedriftene som driver sysselsetting og arbeidstrening for personer med en eller annen form for funksjonshemming: Bare 2 av 10 slike Oslo-bedrifter lar presse og publikum kikke dem i kortene. En av dem som nekter innsyn er Oslo kommunale Produksjon & Tjenester AS, selv om Oslo eier alle aksjer og mesteparten av inntektene er tilskudd fra staten. Men regelen er - uansett hva Oslo måtte mene - at slike vernede bedrifter omfattes av offentlighetsloven. Det går fram av Sivilombudsmannens årsmelding 1996 og en klagesak om Sula Bedriftsteneste A/S. Klagen gjaldt Sula kommune og fylkesmannen i Møre og Romsdal sin praktisering av offentlighetsloven. Sivilombudsmannen konstaterer at fylkesmannen skiftet standpunkt "etter at det kom fram at selskapet sysselset personar med yrkesvalhemming, og er finansiert over sosialbudsjettet". Klagen førte altså fram etter at Sivilombudsmannen tok fatt i saken: Vernede bedrifter omfattes av offentlighetsloven.

Private sykehus

Byrådet i Oslo foreslår nå å gjøre om landets største sykehus - Ullevål - og Aker til aksjeselskaper. Det kan føre til at disse to sykehusene slipper unna offentlighet på grunn av forretningshensyn. Hva byrådet tenker om saken er uklart: Spørsmålet om åpenhet, offentlighet og brukerorientering i forvaltningen er ikke nevnt med ett ord i forslaget til omorganisering. Helsebyråd Anne Herseth har likevel gått ut og sagt at hun vil at sykehusene i vedtektene skal pålegges å følge offentlighetsloven. Dette er noe byrådet vil komme tilbake til etter at det er fattet et prinsipielt vedtak om å omdanne sykehusene til AS-er. Og det er fortsatt et åpent spørsmål hva et flertall i Oslo bystyre sier om denne saken. Oslo har allerede to private sykehus som hører inn under kommunens helseplan: Diakonhjemmet og Lovisenberg. Med henvisning til offentlighetsloven ba vi ba om postlister fra begge to. Svarene vi fikk spriker i begge retninger: Ved Lovisenberg, som er et aksjeselskap, ble innsyn ønsket velkommen, mens Diakonhjemmet avviste henvendelsen fordi sykehuset "er en privat stiftelse og (...) således ikke underlagt lov om offentlighet i forvaltningen". Diakonhjemmets avslag på innsyn er klaget inn til fylkesmannen av to grunner: 1. Fordi det ikke er noen automatikk i at aksjeselskap eller stiftelser skal være unntatt offentlighet. Det er det de driver med - og ikke organisasjonsform - som avgjør spørsmålet om innsyn eller ei. 2. Fordi det virker høyst urimelig at noen Oslo-sykehus skal være underlagt offentlighetsloven og andre ikke, - at pasienter skal forskjellsbehandles avhengig av hvor i byen de bor. - Fylkesmannen har ennå ikke avgjort saken.

Monopolselskap

Det er altså uklart om offentlighetsloven omfatter "private rettssubjekter" aksjeselskap og stiftelser. Denne uklarheten gjelder selv om disse private virksomhetene i det vesentlige eller fullt ut er eid og opprettet av det offentlige med offentlige midler. Regjeringen sier i sin Offentlighetsmelding at profittbasert næringsvirksomhet i konkurranse med private klart faller uten for offentlighetsloven. Det regjeringen mener bør være avgjørender, er: n virksomhetens art, spesielt hvorvidt selskapet driver myndighetsutøving, n graden av organisatorisk og økonomisk tilknytning til det offentlige, n om virksomheten har faktisk eller rettslig monopol. og n graden av politisk styring, det vil si i hvilken grad selskapet er redskap for offentlig politikk. Energibedrifter er eksempel på slike monopol-selskaper. Justisdepartementets lovavdeling avgjorde i et brev 26.03.98 at Sandefjordregionen Energiverk AS omfattes av offentlighetsloven blant annet fordi selskapet "har monopol på den vesentligste delen av sin virksomhet". Etter denne avgjørelsen ba vi om innsyn i Viken energinett AS, som har monopol på transport og ledningsnett for strøm i Oslo. Vi mente at Viken Energinett ikke har konkurranseutsatt produksjonsvirksomhet, men selskapet hevder likevel at det "anser seg ikke omfattet av offentlighetsloven". Vi klaget avslaget inn for fylkesmannen, og har fått medhold: Viken Energinett skal omfattes av offentlighetsloven.

Hemmelig trafikk

Bomringen i Oslo er knapt noen hemmelighet. Bilistene la igjen 740 millioner kroner ved bom-passeringer ifjor, men hvordan blir disse pengene brukt? Og hvordan blir de forvaltet? Det ønsker ikke bomring-selskapet AS Fjellinjen at vi skal få vite. Da vi ba om postlister, svarte selskapet at det "er et privat rettssubjekt (...) og av den grunn ikke underlagt offentlighetsloven." Også dette avslaget er klaget inn til fylkesmannen fordi Oslo kommune og Akershus fylkeskommune som eiere har full kontroll med AS Fjellinjen. Videre har selskapet monopol på bompenger i Oslo og slipper å betale skatt av pengene. AS Fjellinjen driver heller ikke annen form for næringsvirksomhet enn pengeinnkreving. Vi mener derfor at AS Fjellinjen er et rent forvaltningsselskap for det offentlige for å finansiere veibygging i Oslo. - Fylkesmannen har ennå ikke avgjort saken. Heller ikke Oslo Sporveiers postjournaler er offentlige, selv om Oslo kommune eier 99,98 prosent av aksjene. Det avslaget har vi også klaget inn til fylkesmannen. Sporveien driver bare skinnegående kollektivtransport etter at den konkurranseutsatte bussdriften er skilt ut som egen bedrift. Oslo Sporveier er dermed i mange sammenhenger et rent forvaltningsorgan for Oslo kommune, som også vedtar billettpriser og tilskudd. - Fylkesmannen har ennå ikke avgjort saken.

Vernede bedrifter

Undersøkelsen som OJ har gjennomført viser altså at nesten alle kommunale selskaper i Oslo er lukket for innsyn etter offentlighetsloven. Bare 5 av 29 selskaper har svart positivt på våre henvendelser, mens resten nekter innsyn eller svarer at de ikke har postlister. Dårligst ut kommer de vernede bedriftene som driver sysselsetting og arbeidstrening for personer med en eller annen form for funksjonshemming: Bare 2 av 10 slike Oslo-bedrifter lar presse og publikum kikke dem i kortene. En av dem som nekter innsyn er Oslo kommunale Produksjon & Tjenester AS, selv om Oslo eier alle aksjer og mesteparten av inntektene er tilskudd fra staten.

Men regelen er - uansett hva Oslo måtte mene - at slike vernede bedrifter omfattes av offentlighetsloven. Det går fram av Sivilombudsmannens årsmelding 1996 og en klagesak om Sula Bedriftsteneste A/S. Klagen gjaldt Sula kommune og Fylkesmannen i Møre og Romsdal sin praktisering av offentlighetsloven. Sivilombudsmannen konstaterer at fylkesmannen skiftet standpunkt "etter at det kom fram at selskapet sysselset personar med yrkesvalhemming, og er finansiert over sosialbudsjettet".

Klagen førte altså fram etter at Sivilombudsmannen tok fatt i saken: Vernede bedrifter omfattes av offentlighetsloven.

E-post flyter fritt

Enten bruker 3414 kommuneansatte og 21 virksomheter som har e-postadresser i Oslo kommune e-posten til "beskjeder, internt prat og hemmeligholdte dokumenter", eller kommunen bryter med offentlighetsloven fordi svært lite av e-posten blir journalført. Det er konklusjonen etter en undersøkelse Oslo Journalistklubb har gjort av e-post-praksisen i Oslo Rådhus og i kommunale etater.

Fravær av e-post i postjournalene som blir lagt ut til offentlig innsyn i Oslo Rådhus er påfallende. Så å si aldri finner man brev eller dokumenter som er sendt via e-post i journalene. I utgangspunktet skal all e-post behandles som vanlig korrespondanse og det er opp til den som mottar eller sender e-posten å vurdere om den skal journalføres eller ikke. Undersøkelsen viser at det er en svært uklar praksis i Oslo kommune når det gjelder journalføring av e-post, selv om det er gitt klare veiledninger fra Oslo byarkiv om at e-post skal behandles på lik linje med annen post. For tiden blir det utarbeidet instruks om hvordan e-post skal behandles i kommunen og denne instruksen er trolig ferdig i løpet av et halvt års tid.

I mellomtiden flyter nærmest e-posten fritt i kommunen og i byrådets ulike avdelinger. I Oslo Rådhus brukes e-posten hovedsakelig som alternativ til telefon, "gule lapper" eller beskjedlapper , med andre ord: e-posten brukes kun til beskjeder og intern informasjon, i tillegg til "småprat og slarv". Faren for at dokumenter som skulle vært journalført ikke blir det er stor blant annet fordi det ikke er noen formalisert postkasse for de fleste virksomheter i kommunen. I prinsippet er det mulig å nå direkte frem til en saksbehandler via e-post, men det er opp til den enkelte saksbehandler å vurdere om posten er privat eller ikke.

Det er neppe dekning for påstanden byrådet selv presenterer i sin melding om ny infopolicy i kommunen. Her heter det bl.a.:

"Oslo kommune har kommet langt mht til å ta i bruk elektroniske verktøy i sin kommunikasjon internt og eksternt".

Ifølge kommunaldirektør Eldri Langåker ved byrådslederens kontor hender det at brev/dokumenter blir sendt via e-post fordi det går raskere. Da skal originalbrevet sendes parallelt med vanlig post og bli journalført på vanlig måte. Dersom byrådsavdelingene mottar slike brev via e-post blir avsenderen anmodet om også å sende brevet gjennom den vanlige postgangen., noe som vanligvis blir fulgt opp, ifølge kommunaldirektøren.

Alternativt blir e-postmeldingen skrevet ut på papir og journalført, men det skjer sjelden.

Hvem som bruker e-post i Rådhuset varierer sterkt. Noen bruker den aktivt, andre bruker den ikke i det hele tatt.

Byrådsavdelingene som avdelinger har foreløpig ingen egne e-postadresser og slike adresser blir heller ikke opprettet før det er kommet nye regler for håndteringen av e-posten.

Fortsatt vil det med andre ord være slik at e-post blir sendt direkte til den ansatte, i dennes navn, og dermed er det også opp til den enkelte ansatte å vurdere om posten er verd å legge ut for offentligheten eller ikke.

- Det er en usikker praksis når det gjelder bruken og journalføringen av e-post, ikke bare i Oslo kommune, men i all offentlig forvaltning. E-post er i en slags gråsone som erstatter formell postgang og telefonsamtaler, sier Oslos byarkivar, Bjørn Bering.

I kommunens etater er mønsteret at e-post ikke blir journalført og på spørsmål om omfanget svarer de fleste etatene at de mottar svært lite e-post. Stort sett brukes e-posten til private meldinger. Etatene har liten oversikt over omfanget og hva slags praksis den enkelte ansatt følger når det gjelder e-post. Et unntak er Aker sykehus som journalfører all e-post sykehuset som virksomhet mottar. I likhet med byrådsavdelingene er det flere etater som foreløpig ikke har egen e-postadresse.

Viken Energi nekter innsyn

Til tross for at fylkesmannen har gitt OJ medhold i at Viken Energinett skal omfattes av offentlighetsloven, nekter Viken å følge vedtaket. - Vi vil ikke følge fylkesmannens vedtak. Viken er et aksjeselskap, og et eget rettssubjekt, så verken fylkesmannen eller Justisdepartementet kan pålegge oss å være omfattet av offentlighetsloven, sier administrerende direktør i Viken, Morten R. Grødal til Aftenposten Aften. - Dette var overraskende. Vi er vant til at våre vedtak blir fulgt og regner med at Oslo kommune, som eier selskapet, griper inn, sier seksjonsleder Anders Evjenth hos fylkesmannen i Oslo og Akershus. - Dette er helt nytt for meg og jeg kan ikke ta stilling til det nå, sier finansbyråd Heidi Larssen (h) på spørsmål om saken havner for retten eller om hun vil gripe inn. Oslos finansbyråd er Viken Energinetts generalforsamling.

- Holdningen til Viken er skuffende, men ikke overraskende. Poenget med offentlig innsyn er at folk skal få mulighet til å følge med i hva som skjer rundt dem, sier generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening. Han mener Oslo kommune som eier må forholde seg til norsk lovgivning og instruere selskapet. Øy mener det kan være aktuelt med rettssak om spørsmålet. - Det kan tenkes. Pressens organisasjoner drar opp denne debatten og det kan bli rettssak av det, sier Øy.

Oslo-politiet har ikke råd til offentlighet

Oslo Politidistrikt vil ikke sende postlister til media. - Det har vi ikke ressurser til, mener politiet som ber journalister møte opp på politihuset dersom de vil bruke offentlighetsloven.

Oslo Politidistrikt skriver i avslaget at "arkivet har dessverre ikke kapasitet til å sende postjournalen til redaksjonene. Det betyr i praksis at du må møte opp på politihuset og selv bla gjennom journalen."

Avgjørelsen er klaget inn til Justisdepartementet fordi konsekvensen kan bli at forvaltningsorgan krever betaling for å gi dokumentinnsyn. Postjournalen er ifølge offentlighetsloven sidestilt med ethvert annet dokument. Loven krever at man skal identifisere saken man ber om å få se. Journalister trenger altså en dato på dokumentet - en avsender/mottaker eller et løpenummer - når de skal be om en sak. Derfor kan man gjerne kalle postjournalen for selve nøkkelen til arkivene.

Men Oslo Politidistrikt har altså ikke ressurser til å sende dette dokumentet som gjør det mulig å finne fram til andre dokumenter. Hva da med ikke-journalister som ønsker innsyn i en sak - må de ta seg fri fra jobben for å bruke offentlighetsloven? Avslaget er påklaget fordi vi mener dette er det samme som å kreve betaling for dokumentinnsyn. Offentlighetsloven sier ikke at journalister kan kreve å få dokumenter tilsendt. Den sier at "Forvaltningsorganet bestemmer ut fra hensynet til forsvarlig saksbehandling hvorledes et dokument skal gjøres kjent for den som har begjært innsyn, og skal i rimelig utstrekning etter en anmodning gi avskrift, utskrift eller kopi av dokumentet. (...) Avskrift, utskrift eller kopi skal gis vederlagsfritt."

Den nye Offentlighetsmeldingen sier dette på en litt annen måte. Her heter det om prissetting at "Regjeringen ser det som sentralt at enhver skal kunne utøve innsynsretten uten å måtte betale for den. I utgangspunktet bør dette gjelde også i tilfelle der forvaltningsorganet blir påført direkte kostnader i forbindelse med kopiering o.l. Etter regjeringens syn bør forvaltningen normalt sende kopi av dokumentene i post eller på telefaks."

Klagen er ennå ikke avgjort.

Bergen bedre enn Oslo?

Byrådet i Oslo bryr seg ikke om offentlighetsloven. Spørsmålet om dokumentinnsyn nevnes ikke når kommunal virksomhet privatiseres og gjøres om til aksjeselskap. Men i Bergen er det fastslått som prinsipp. Høyre-politikerne ved makten i Oslo har som fanesak å privatisere og gjøre om kommunale bedrifter til aksjeselskap. I praksis vil det si at disse selskapene også stenges for offentlig innsyn. Etter at at den kommunale renholdsbedriften Miljøtransport ble omgjort til aksjeselskap i 1992, er bedriften lukket for offentlighet. Byrådet foreslår nå å lage aksjeselskaper av Oslo-sykehusene Ullevål og Aker, men byrådssaken inneholder ikke ett ord om offentlig innsyn.

Oslo uten styring

Oslo-politikerne har overlatt til selskapene selv å avgjøre spørsmål om offentlighet. Bystyret vedtok i 1994 "Regler for offentlighet i Oslo kommunes forvaltning" og en veiledning om meroffentlighet. Her er det et eget punkt om "frittstående organer", der det står: "Enheter som er selvstendig organisert i forhold til kommunen - stiftelser, selskaper etc., har selv ansvaret for å ivareta offentlighet og informasjon." Og det er alt. Oslo-politikerne toer sine hender og vil ikke mene noe om spørsmålet.

Bergen er best?

Også Bergen kommune har et reglement for offentlighet, som likner mye på det i Oslo. Men allerede i 1973 vedtok formannskapet også egne retningslinjer for "Offentlighetsprinsippet i institusjoner med tilknytning til Bergen kommune." Her har selskapene atskillig mindre slingringsmonn: "Formannskapet er av den oppfatning at offentlighetsprinsippet i størst mulig utstrekning bør gjennomføres av selskaper og institusjoner som har klar tilknytning til den kommunale virksomhet. Formannskapet henstiller til selskaper der kommunen helt eller i stor utstrekning er engasjert, å legge til grunn Reglement for offentlighet i Bergen kommune, i den utstrekning det er mulig og forsvarlig ut fra hensynet til selskapets drift. På samme måte anbefaler formannskapet at reglementet blir benyttet av institusjoner med betydelig offentlig støtte til sin drift." Kommunale selskaper i Bergen har altså ingen plikt til offentlighet. Men retten til innsyn står langt sterkere enn i Oslo - iallfall på papiret.

Når unntaket blir regelen

Det er pussig, i et land som Norge, der faren for statskupp ikke er spesielt overhengende, at demokratiske rettigheter likevel står i fare for å forsvinne.

Lov om offentlighet i forvaltningen er resultat av en demokratisk tenking. Mistolkning og feil bruk av lovreglene er et resultat av byråkratisk tenking. Den loven som er en unntakslov, er i ferd med på bli en lov, der unntaket ser ut til å bli regelen. I offentlighetsloven skal unntaket gjelde for å beskytte svake grupper, ikke for å skjule politikeres gjøren og laden.

Når unntakene fra offentlighet blir brukt i den hensikt å beskytte privatpersoner, er ikke dette alltid korrekt gjengivelse av virkeligheten. For hvem har ikke opplevd å be om innsyn og deretter fått beskjed om at paragraf 5A kommer til anvendelse? Hvem har ikke opplevd å gi opp et viktig stykke arbeid fordi byråkratiske krumspring vanskeliggjør jobben?

Når en journalist ber om innsyn, er det saken det dreier seg om, ikke den eller de privatpersoner som måtte være involvert i den, i hvert fall i de fleste tilfeller. At andre paragrafer, som intern saksbehandling etc., kommer til anvendelse, er det ofte et uttrykk for å beskytte aktørene.

Hvem som styrer mest i Oslo, byråkratene eler politikerne, er det foreløpig ingen som vet, selv om vi aner det. Men at politikerne ikke har stilt spørsmål ved bruken av offentlighetsloven, er mer enn underlig. Det er et politisk spørsmål vi bare kan håpe at samvittighetsfulle politikere gjør noe med.

At byråkratene, og de folkevalgte - i den grad de synes å være klar over det - aktivt bidrar til å fjerne demokratiske rettigheter, er en alvorlig utvikling. Det er ikke bare journalister som får lide for dette. Publikums mulighet og rettighet til innsyn, blir sterkt begrenset.

Dette er ikke ny erkjennelse eller viten, verken i Norge eller andre land. Men demokratiske rettigheter i land som Norge, blir ikke borte i et stort jafs, de fjernes bit for bit til det er ingenting igjen.

Mistenkeliggjøringen av journalister som ønsker innsyn, faller på sin egen urimelighet. Journalister er - hvor naivt det enn kan høres - det store publikums etterretningstjeneste. Vi er, hvor mye andre måtte hevde det motsatte, publikums forlengede arm inn i forvaltningen. Vi er ikke folkevalgte, slik politikerne er. Like fullt er det journalistiske mangfold også et uttrykk for at vi representerer ulike lag i befolkningen, enten politikerne og byråkratene liker det eller ei.

Det er tilfelle at journalister også er en gjeng individualister. En erkjennelse som til tider kan være plagsom, men som også er en viktig pådriver for en journalist med integriteten i behold.

Journalister, i motsetning til politikere, er faktisk utøvere av et fag, et stadig mer populært yrke. Faget er likevel å oppfatte som en trusel mot deres muligheter til å utøve sine aktiviteter, altså politikerne og byråkratenes. Men den politiker eller byråkrat som med hånden på hjertet kan si at flesteparten av nasjonens gravere og samfunnsrefsere av alle slag, ikke gjør en viktig jobb - den byråkrat eller politiker har ikke skjønt hvilken viktig rolle pressen spiller i et demokrati. Det er synd. Og det er en erkjennelse av at mulighetene til å gjøre en god jobb blir vanskeligere.

Derfor er Erik Hollies og Kjell Vesjes nitide arbeid i regi av Oslo Journalistklubb, av stor betydning. I tillegg til de viktige fakta som er gravd fram og lagt på bordet, viser det også noe annet; det finnes solidaritet blant journalister. Våre felles frustrasjoner og vanskeligheter i utøvelsen av yrket på tvers av konkurranse og redaksjonelle grenser er mulig å prøve å gjøre noe med - til felles beste.

Til slutt er det bare å si; kolleger, grav mer.

Vi har dem snart nå.

Norhild Midtbø, OJ-leder

Oslo Bys Kulturstipend 1999

Med forbehold om bystyrets godkjenning deles det i 1999 ut et kulturstipend på kroner 20.000 til en journalist. Oslo Bys kulturstipend for arbeids-, reise- og studieformål kan tildeles talenter og fortjenstfulle utøvere med tilknytning til Oslodistriktet gjennom yrke og/eller bosted. Stipendet deles ut våren 1999 etter innstilling fra Oslo Journalistklubb. Det er kun stipendmottaker som får melding fra Oslo Kommune.

Søknadsskjema får du fra

Oslo Journalistklubb, NJs sentralbord tlf. 22 053950, e-post: aslaug@nj.no

Søknadsfrist 10. oktober 1998