Det er medieforskerne Svein Brurås og Lars Arve Røssland som skal gå bak kulissene på medier og kilder i Orderudsaken.
Vi satte innledningsvis opp to grunnleggende ønsker og premisser:
1) Prosjektet må fokusere på en avgrenset del av Orderud-dekningen. En avgrensning kan skje tidsmessig, ved å velge visse faser av saken, eller tematisk ved å velge en bestemt journalistisk evt. presseetisk problemstilling. En full gjennomgang av alle sider av mediedekningen er umulig, aller minst innenfor de tidsrammene som foreligger.
2) Det er ønskelig at prosjektet kan avdekke noe nytt, noe som er ukjent for publikum om pressedekningen av saken. Heller enn en oppsummering av dekningen slik den har fremstått i media ønsker vi å kikke litt bak kulissene, på "spillet" mellom pressen og aktørene i saken.
Prosjektet ble drøftet på et møte mellom undertegnede og representanter for SKUP-styret i Oslo 20.11.02.
Et iøynefallende trekk ved dekningen av Orderud-saken har vært utstrakt bruk av anonyme kilder. Dette er også dokumentert i en undersøkelse som Medieutvalget til Advokatforeningen og Riksadvokaten har gjennomført (Woldsdal & Partnere 2001). I denne rapporten - som omhandler perioden fra juni 1999 til mai 2000 - fremgår det at andelen anonyme kilder i de undersøkte avisene har vært om lag 40% av det totale kildetilfanget, og til tider nærmere 50%. Fra et journalistfaglig synspunkt kan dette gi grunn til å? heve øyenbrynene.
Samtidig er det liten tvil om at det i Orderud-saken har vært omfattende "lekkasjer" fra sakens parter. Dette har vært et omdiskutert tema i juristkretser både under og etter saken. Fremtredende jurister har kritisert politi og advokater for å lekke til media.
Det er grunn til å tro at disse lekkasjene til en viss grad korresponderer med den anonyme kildebruken i media.
I en nylig publisert bok om Orderud-saken blir ulike sider av forholdet mellom pressen og sakens aktører omtalt. Forholdet har til tider vært preget av konflikter og konfrontasjoner, men likevel med stor informasjonsflyt til nyhetsredaksjonene. Vi får også bekreftet at denne informasjonsflyten slett ikke skyldes tilfeldigheter og "glipp" fra kildenes side, men - i det minste i visse faser av saken - en bevisst mediestrategi. (Tumyr og Gander: Da døden kom til Orderud. Schibsted 2002)
På denne bakgrunn kan det være grunn til å spørre: Hva er det som foregår bak kulissene mellom pressefolk og sakens aktører?
- Hvilken strategi har politi, påtalemyndighet og advokater for mediekontakt? Hvorfor lekker de? Hva er motivet? I hvilke faser av saken skjer dette? Og med hvilken type informasjon (faktaopplysninger om saken, dokumenter, private opplysninger om siktede/tiltalte, meninger/hypoteser, forhåndsprosedyre osv)?
- Hvordan forholder journalistene seg til denne type kildestrategier, i form av motstrategier? Hvordan opptrer journalister for å oppnå fortrolighet, tillit og informasjon?
- Under hvilke omstendigheter skjer informasjonsutvekslingen mellom kilder og journalister? Kan vi snakke om et "bytteforhold" der kilden forventer motytelser for informasjon?
- Og vedr. lekkasjer, noe mer nærgående: Hvilke aviser eller redaksjoner velges som kanaler av hvilke kilder? Og hvorfor? Er det lettere å styre en lekkasje gjennom noen medier enn andre? Hva ligger til grunn for kildenes valg av "samarbeidspartnere" i mediene?
Konkurransen mellom ulike medier utkjempes på mange måter og langs flere fronter. Hvordan arter konkurransen om kildene seg?
Vi vet ikke på forhånd om det er mulig å få svar på alle disse spørsmålene. Kanskje er svarene annerledes enn vi forventer. Men vi mener problemstillingen er interessant, blant annet fordi:
· Debatten om kriminaljournalistikken går ofte på hva som publiseres i mediene. Dette prosjektet er opptatt av kildearbeidet, eller "innsamlingsfasen" om man vil, som fra et faglig synspunkt bør være minst like interessant.
· Et søkelys på metodene i det journalistiske arbeidet på dette feltet kan ha stor pedagogisk verdi for alle journalister som arbeider med krim.
· Kanskje kan en undersøkelse som dette også gi grunnlag for kritiske spørsmål til pressen om det som fremstilles som undersøkende journalistikk alltid er hva det gir seg ut for, eller om det i realiteten i noen tilfeller bare handler om å være en kanal for lekkasjer, altså "referatjournalistikk"?
· Det er blitt sagt om journalistikken i Orderud-saken at "grensesteiner er blitt flyttet". Selv om dette prosjektet ikke er komparativt, så håper vi at undersøkelsen også kan gi noen svar på om dekningen av Orderud-saken innebærer noe nytt i norsk kriminaljournalistikk.
· Temaet griper også inn i en overordnet diskusjon om offentlighet og åpenhet i straffeprosessen. Det er i Norge i dag ikke spesielt stor åpenhet i strafferettspleien, særlig ikke hva gjelder dokumenter og skriftlige kilder i en straffesak. Spørsmålet kan reises om en større åpenhet og tilgang til dokumenter ville redusert behovet for lekkasjer og skjulte kilder, altså bidratt til mer åpne journalistiske metoder - og kanskje i siste instans endog bedret rettssikkerheten.
For ordens skyld: Vi understreker at vi ikke har til hensikt å gå på kildejakt i tilknytning til enkelt-saker. Hensikten er å avdekke strategier, motiver, mønstre og metoder i forholdet mellom journalister og kilder/aktører i saken.
Prosjektet vil i hovedsak være en kvalitativ intervjuundersøkelse med et begrenset antall informanter. Det er naturlig å henvende seg til tre kildegrupper:
1) Advokatene i saken
2) Politi, evt. også representanter for påtalemyndighet
3) Journalister som har dekket saken, evt. også redaksjonsledere.
I tillegg vil det være nødvendig å benytte publisert materiale fra visse faser av saken.
En rapport skal foreligge til SKUP-konferansen i april 2003. Ingenting vil bli publisert før den tid.
Prosjektbeskrivelse:
Orderud-saken: Mediestrategier og motstrategier
Bakgrunn og premisser:
Vi fikk i slutten av oktober 2002 en henvendelse fra SKUP-styret med spørsmål om å gjennomføre en undersøkelse omkring mediedekningen av Orderud-saken. Resultatene skal legges fram på SKUP-konferansen i april 2003.Vi satte innledningsvis opp to grunnleggende ønsker og premisser:
1) Prosjektet må fokusere på en avgrenset del av Orderud-dekningen. En avgrensning kan skje tidsmessig, ved å velge visse faser av saken, eller tematisk ved å velge en bestemt journalistisk evt. presseetisk problemstilling. En full gjennomgang av alle sider av mediedekningen er umulig, aller minst innenfor de tidsrammene som foreligger.
2) Det er ønskelig at prosjektet kan avdekke noe nytt, noe som er ukjent for publikum om pressedekningen av saken. Heller enn en oppsummering av dekningen slik den har fremstått i media ønsker vi å kikke litt bak kulissene, på "spillet" mellom pressen og aktørene i saken.
Prosjektet ble drøftet på et møte mellom undertegnede og representanter for SKUP-styret i Oslo 20.11.02.
Problemstillinger:
Et iøynefallende trekk ved dekningen av Orderud-saken har vært utstrakt bruk av anonyme kilder. Dette er også dokumentert i en undersøkelse som Medieutvalget til Advokatforeningen og Riksadvokaten har gjennomført (Woldsdal & Partnere 2001). I denne rapporten - som omhandler perioden fra juni 1999 til mai 2000 - fremgår det at andelen anonyme kilder i de undersøkte avisene har vært om lag 40% av det totale kildetilfanget, og til tider nærmere 50%. Fra et journalistfaglig synspunkt kan dette gi grunn til å? heve øyenbrynene.
Samtidig er det liten tvil om at det i Orderud-saken har vært omfattende "lekkasjer" fra sakens parter. Dette har vært et omdiskutert tema i juristkretser både under og etter saken. Fremtredende jurister har kritisert politi og advokater for å lekke til media.
Det er grunn til å tro at disse lekkasjene til en viss grad korresponderer med den anonyme kildebruken i media.
I en nylig publisert bok om Orderud-saken blir ulike sider av forholdet mellom pressen og sakens aktører omtalt. Forholdet har til tider vært preget av konflikter og konfrontasjoner, men likevel med stor informasjonsflyt til nyhetsredaksjonene. Vi får også bekreftet at denne informasjonsflyten slett ikke skyldes tilfeldigheter og "glipp" fra kildenes side, men - i det minste i visse faser av saken - en bevisst mediestrategi. (Tumyr og Gander: Da døden kom til Orderud. Schibsted 2002)
På denne bakgrunn kan det være grunn til å spørre: Hva er det som foregår bak kulissene mellom pressefolk og sakens aktører?
- Hvilken strategi har politi, påtalemyndighet og advokater for mediekontakt? Hvorfor lekker de? Hva er motivet? I hvilke faser av saken skjer dette? Og med hvilken type informasjon (faktaopplysninger om saken, dokumenter, private opplysninger om siktede/tiltalte, meninger/hypoteser, forhåndsprosedyre osv)?
- Hvordan forholder journalistene seg til denne type kildestrategier, i form av motstrategier? Hvordan opptrer journalister for å oppnå fortrolighet, tillit og informasjon?
- Under hvilke omstendigheter skjer informasjonsutvekslingen mellom kilder og journalister? Kan vi snakke om et "bytteforhold" der kilden forventer motytelser for informasjon?
- Og vedr. lekkasjer, noe mer nærgående: Hvilke aviser eller redaksjoner velges som kanaler av hvilke kilder? Og hvorfor? Er det lettere å styre en lekkasje gjennom noen medier enn andre? Hva ligger til grunn for kildenes valg av "samarbeidspartnere" i mediene?
Konkurransen mellom ulike medier utkjempes på mange måter og langs flere fronter. Hvordan arter konkurransen om kildene seg?
Vi vet ikke på forhånd om det er mulig å få svar på alle disse spørsmålene. Kanskje er svarene annerledes enn vi forventer. Men vi mener problemstillingen er interessant, blant annet fordi:
· Debatten om kriminaljournalistikken går ofte på hva som publiseres i mediene. Dette prosjektet er opptatt av kildearbeidet, eller "innsamlingsfasen" om man vil, som fra et faglig synspunkt bør være minst like interessant.
· Et søkelys på metodene i det journalistiske arbeidet på dette feltet kan ha stor pedagogisk verdi for alle journalister som arbeider med krim.
· Kanskje kan en undersøkelse som dette også gi grunnlag for kritiske spørsmål til pressen om det som fremstilles som undersøkende journalistikk alltid er hva det gir seg ut for, eller om det i realiteten i noen tilfeller bare handler om å være en kanal for lekkasjer, altså "referatjournalistikk"?
· Det er blitt sagt om journalistikken i Orderud-saken at "grensesteiner er blitt flyttet". Selv om dette prosjektet ikke er komparativt, så håper vi at undersøkelsen også kan gi noen svar på om dekningen av Orderud-saken innebærer noe nytt i norsk kriminaljournalistikk.
· Temaet griper også inn i en overordnet diskusjon om offentlighet og åpenhet i straffeprosessen. Det er i Norge i dag ikke spesielt stor åpenhet i strafferettspleien, særlig ikke hva gjelder dokumenter og skriftlige kilder i en straffesak. Spørsmålet kan reises om en større åpenhet og tilgang til dokumenter ville redusert behovet for lekkasjer og skjulte kilder, altså bidratt til mer åpne journalistiske metoder - og kanskje i siste instans endog bedret rettssikkerheten.
For ordens skyld: Vi understreker at vi ikke har til hensikt å gå på kildejakt i tilknytning til enkelt-saker. Hensikten er å avdekke strategier, motiver, mønstre og metoder i forholdet mellom journalister og kilder/aktører i saken.
Metode:
Prosjektet vil i hovedsak være en kvalitativ intervjuundersøkelse med et begrenset antall informanter. Det er naturlig å henvende seg til tre kildegrupper:
1) Advokatene i saken
2) Politi, evt. også representanter for påtalemyndighet
3) Journalister som har dekket saken, evt. også redaksjonsledere.
I tillegg vil det være nødvendig å benytte publisert materiale fra visse faser av saken.
Publisering:
En rapport skal foreligge til SKUP-konferansen i april 2003. Ingenting vil bli publisert før den tid.
