”Hvordan er det mulig? Jeg skjønner ikke hvordan den nydelige dama der kan holde ut med å være sammen med en så stygg mann. Jeg ville ikke tatt i ham med en ildtang en gang.”

 

Ordene fra venninnen min fikk meg til å vende blikket ut mot torget. En liten asiatisk kvinne kom leiende hånd i hånd med en dobbelt så høy og fire ganger så bred mann som henne. Han måtte være minst tre ganger så gammel som henne. Ja, han kunne sikkert vært bestefaren. De gikk hånd i hånd, men hun virket ikke så lykkelig. Hun smilte ikke, så nesten litt sorgfull ut der hun vandret sammen med denne nordmannen som venninnen min ikke ville tatt i med en ildtang.

 

Hvorfor er hun sammen med han, tenkte jeg.

 

De globale grensene blir stadig mer utvasket. Billige charterreiser gjør at vi utvider horisontene for våre reisemål. Aldri tidligere har vi nordmenn reist så mye på ferie til utlandet. Ett av de nye reisemålene er Asia som har hatt en eksplosjon i antall ferierende nordmenn de siste årene.

 

En god del av dem som reiser på disse charterturene er single menn og mange av dem har et mål for reisen. Finne seg en kone å dele livet med. Slike giftemål mellom etnisk norske menn og utenlandske kvinner har eksplodert de siste ti årene, ifølge rapporten ”Det globale ekteskapsmarkedet”.

 

De som ikke reiser på ferie for å finne seg en kone prøver lykken gjennom internett hvor de nær sagt kan ”bestille drømmedama” eller de møter sine koner via bekjente. Felles for dem alle er at de henter sine koner fra utlandet, og da ofte fra Asia, Øst-Europa og Russland. På folkemunne blir disse kvinnene kalt ”Importbruder”.

 

Menn som søker seg kvinner i utlandet har gjerne gitt opp å finne lykken i Norge. Er det fordi kvinnene har rømt bygda, er det fordi ingen vil ha mannen eller er det fordi han har brent sine broer i hjembygda?

 

Og hvem er disse unge flotte damene som ofte leier rundt på sine atskillig eldre menn? Hvor kommer de fra, hvorfor kom de, er det ekte kjærlighet og hvorfor havner så mange av dem på norske krisesenter?

 

Dette ønsket jeg å finne et svar på.

 

Det var starten på søkelysserien ”Den vanskelige veien til norsk lykke”

 

 

Prosessen:

 

Da jeg satte i gang med planleggingen av serien visste jeg allerede på forhånd at Krisesenteret i Bodø hadde sett en økning i antall utenlandske kvinner gift med norske menn som oppsøkte dem for hjelp. Forskjellen fra disse kvinnene sammenlignet med etnisk norske kvinner var at de ofte var grovt misbrukt og kom til senteret som et siste håp. De ville helst ikke be om hjelp av frykt for å bli kastet ut av landet.

 

Flere av disse kvinnene som havnet på krisesenteret hadde nærmest vært innesperret fra den dagen de kom til landet, med beskjed om at det var slik det fungerte i Norge. Ikke fikk de muligheten til å lære seg det nye språket, bli kjent med sitt nye hjemland eller komme seg ut og treffe andre og få oversikt over sine rettigheter. De trodde det var helt vanlig at mannen slo. For mange av dem var det vanlig fra deres egen kultur. De var fanger i sitt nye hjemland, uten at naboene rundt reagerte. Kanskje fordi de rett og slett ikke forsto. Kunne vi med et søkelys på en del av utfordringene som disse ”importbrudene” støter på, kanskje bidra til økt oppmerksomhet fra samfunnet?

 

Etter å ha presentert ideene rundt søkelysserien for redaksjonsledelsen, fikk jeg klarsignal for å sette i gang.

Avisa Nordland har Salten som sitt primære dekningsområde, men etter samtaler med nyhetsleder ble vi enige om at vi ønsket å løfte denne serien til å omhandle hele Nordland. Både fordi det aldri (etter det vi vet) har vært søkelys på denne problemstillingen i fylket og at vi ville kunne gi et mer helhetlig bilde enn hvis vi bare hadde hatt med de 13 kommunene i vårt primærdistrikt.

 

Etter flere uker med jobbing, research på internett, pløying av dokumenter og kvelder med lesing av rapporter på senga, satt jeg igjen med noen konkrete problemstillinger. Jeg kunne legge en plan for hva jeg ønsket å publisere.

 

Jeg satt igjen med fem spørsmål jeg ville ha svar på og tok deretter kontakt med de åtte krisesentrene i Nordland fylke, først per telefon og deretter på mail hvor jeg sendte følgende spørsmål:

 

1. Hvor mange tilfeller har dere hatt av utenlandske kvinner som har vært gift md norske menn som oppsøkte krisesenteret i 2007?

 

2. Ser dere en økning i antall utenlandske kvinner som oppsøker krisesenteret

 

3. Har dere menn med såkalte serieekteskap registrert hos dere som har vært gift med flere utenlandske kvinner og hvor flere av dem har havnet på krisesenteret?

Eventuelt hvor mange ganger har mannen giftet seg, er han gift i dag og hvor mange av disse kvinnene har havnet på krisesenteret?

 

4. Har dere vært borti tilfeller der norske menn har forgrepet seg på sin utenlandske kones barn?

Eventuelt hvor mange slike tilfeller kjenner dere til?

 

5. Har dere hatt mistanke om at slike overgrep kan ha skjedd?

 

Da jeg fikk inn svarene på disse skjemaene begynte jobben med å bearbeide svarene. Jeg delte inn spørsmålene i ulike kategorier og sammenfattet svarene deretter.

 

Spørsmål 1 og 2 henger naturlig sammen og jeg hentet derfor inn svarene fra alle krisesentrene og analyserte dem i lag. Disse ble grunnlaget for søkelysseriens første dag.

 

For å belyse hvordan jeg jobbet ut de konkrete sakene ønsker jeg å ta for meg hver enkelt sak som sto på trykk i Avisa Nordland i perioden 26. juni til og med 2. juli 2008.

 

 Ekteskapsdrømmen som ble knust, 26. juni 2008

 

Kvinnen vi møtte, en tobarnsmor fra Øst Europa, ble forelsket i det hun trodde var en snill og omsorgsfull nordmann som lovet han skulle ta seg godt av henne og hennes barn. Da de var gift og hadde flyttet til Norge, skulle det vise seg at han var narkoman.

 

Jeg kom i kontakt med kvinnen gjennom Krisesenteret i Bodø og hun ville gjerne dele sin historie med offentligheten, men som mange andre lignende saker, ville hun gjøre det anonymt. Denne problemstillingen vil jeg ikke komme nærmere inn på her, men ta det opp som eget punkt under utfordringer med søkelysserien.

 

Og som undersøkelsen min viser, er det et økende problem at såkalte ”importbruder” havner på krisesentrene. Krisesenteret i Mosjøen meldte blant annet at 15-16 kvinner hadde så store problemer med sine norske menn at de var i kontakt med krisesenteret. Spesielt gjaldt dette thailandske kvinner.

 

Fenomenet i Nordland blir også ytterligere forsterket av rapporten ”Det globale ekteskapsmarkedet” av Anniken Huitfeldt og Hanne Cecilie Kavli. Ifølge dem har antall ekteskap mellom etnisk norske menn og utenlandske kvinner økt markant siden 1990-tallet, og det er særlig Asia, Russland og Øst Europa som dominerer.

”Samtidig viser ny dokumentasjon at utenlandske kvinner gift med norske menn er overrepresentert på krisesenter og at mange prostituerte med utenlandsk bakgrunn kom til Norge gjennom ekteskap med en norsk mann”, skriver de blant annet i rapporten.  

 

Intervjuet med kvinnen og hennes erfaringer, sammen med undersøkelsen fra krisesentrene dannet grunnlaget for dag en.

 

Serieekteskapsmannen, 27. juni 2008

Det neste spørsmålet tok for seg serieekteskap, der menn gifter seg med utenlandske kvinner, misbruker dem og dumper dem, før han reiser ut for å finne seg en ny kone.

 

Jeg hadde i forkant av arbeidet med søkelysserien hørt skrekkhistorier om menn som hadde giftet seg både fem og seks ganger, og alle konene hadde endt opp på krisesenteret etter å ha blitt utsatt for vold og krenkelser. Jeg hadde hørt historier om kvinner som ble sendt rundt på bygda som sexleketøy og gikk på rundgang i nabolaget.   

Igjen tok jeg tak i undersøkelsen som viste at flere av krisesentrene hadde erfaring med denne problemstillingen. På Ytre Helgeland kjente de til en mann som nylig hadde giftet seg for fjerde gang, men de visste lite og ingen ting om denne nye kona. De tre ekskonene hans bodde ikke lenger i kommunen.

 

Jeg ble også kjent med et tilfelle i Vesterålen, men også her ble det vanskelig å få gjort sak.

Gjennom ett av krisesentrene kom jeg i kontakt med casen og det skulle vise seg at de to kvinnene som begge bor i Salten, og hadde vært gift med samme mann, hadde utviklet et vennskap basert på deres felles skjebne.

 

Det oppsiktsvekkende i mitt arbeid med søkelysserien var at mens de aller fleste krisesentrene i Nordland kjente til opptil flere menn som hadde to eller flere slike ekteskap bak seg, så var det et marginalt problem på landsbasis, ifølge rapporten ”Transnasjonale serieekteskap”

 

 Thailandsk lykke i nord, 28. juni 2008

 

En av de største utfordringene ved å gjøre en slik søkelysserie er faren for å sette alle menn i samme bås og at alle ekteskap ender i ulykksalighet. Slik er det selvsagt ikke! Mange ekteskap på tvers av grensene er basert på kjærlighet og likeverd. Ofte er det de små distriktene som opplever at mange menn må reise utenlands for å finne seg en kone og mange av disse mennene gjør det for å finne lykken, en å dele livet med og stifte familie med.

 

Og ikke minst er mange av disse kvinnene en ressurs fra fraflyttingstruede bygder hvor single menn blir sittende alene etter at kvinnene har rømt bygda.

 

Derfor var det for meg veldig viktig å finne et slikt samfunn som opplevde at disse ekteskapene var en positiv tilvekst. At ekteskapene var basert på lykke og kjærlighet og ikke vold og misbruk.

 

Jeg skal innrømme at jeg måtte lete en god stund og det var slett ikke alle som ønsket å være med på en slik sak, mye fordi søkelysserien i utgangspunktet hadde et negativt fokus – nemlig menn som utnytter kvinner. Men til slutt fant jeg tre familier i Steigen som gjerne ville stille opp. Disse mennene var ærlige på at de hadde reist til Thailand for å finne kjærligheten, ene og alene fordi det ikke var norske kvinner igjen i Steigen. Og de var alle blitt småbarnsfedre i en alder fra 40 til begynnelsen av 60-årene  

 

Ikke minst var det flott at vi endelig fikk åpne kilder i en serie som ellers bar preg av mye anonymitet.

 

 

Menn som forgriper seg på stebarna, 30. juni 2008

I samtale med Krisesentersekretariatet dukket denne problemstillingen opp, og for meg var det en helt ny problemstilling.

 

At menn bevisst plukker ut framtidige koner med barn for å kunne ha lettere tilgang til å forgripe seg på barna.

 

Ifølge Tove Smaadahl i Krisesentersekretariatet hadde det i alle fall vært en slik sak i Nordland for noen år tilbake, og jeg ville prøve å komme i kontakt med denne kvinnen. Men hvordan skulle jeg finne henne?

 

Dette ble derfor det siste spørsmålet jeg sendte ut til alle krisesentrene i håp om at jeg da ville finne henne. I Mosjøen fikk jeg napp, og da jeg tok kontakt viste deg seg at det eksisterte ett tilfelle til.

 

I den første saken ble stefaren for noen år siden dømt for å ha forgrepet seg på sin egen stedatter, bare noen dager etter at hun kom på familiegjenforening med sin mor. Kvinnen og hennes datter flyttet fra Mosjøen og stiftet familie på nytt. Etter gjentatte forsøk på å komme i kontakt med kvinnen, deriblant gjennom samtale med politiet på Helgeland måtte jeg gi opp. Uten navnet på kvinnen, kunne jeg heller ikke søke opp dommen. Ikke visste jeg hvilket år det var han var dømt og selv om en ansatt i politiet vagt husket saken, klarte hun ikke spore den opp.  

Det eneste jeg vet er at kvinnen trolig bor på Østlandet i dag.

 

I den andre saken, som også var fra Helgeland, bodde fremdeles kvinnen og hennes datter i en kommune i Nordland, men det var alt jeg visste, og måtte igjen forsøke å gå gjennom krisesenteret. En av de ansatte ved krisesenteret i Mosjøen kjente til kvinnen og tok på vegne av meg kontakt for å høre om hun kunne tenke seg å prate med Avisa Nordland.

 

Svaret jeg fikk var nedslående, men jeg bestemte meg for ikke å gi opp så lett. Jeg anså saken for å være viktig å få belyst med hennes historie.

 

Jeg skrev derfor et brev til kvinnen som jeg fikk den ansatte ved krisesenteret til å formidle videre til henne. Her forklarte jeg hvilken serie jeg jobbet med og hvorfor jeg ønsket å fortelle hennes historie og hvor viktig det var å få belyst dette ukjente problemet. Noen dager senere tok kvinnen kontakt med meg.  

 

Vi snakket på telefonen og avtalte å møtes to dager senere i hennes hjemkommune. Dagen før trakk hun avtalen ettersom datteren absolutt ikke ville at moren skulle stille. Av hensyn til datteren ønsket jeg ikke å presse mer på og spurte om jeg kunne få bruke det hun hadde sagt over telefon mot at jeg anonymiserte henne. Det sa hun ja til.

 

Det jeg opplevde med akkurat denne problemstillingen var at det var vanskelig å få noen som helst til å si noe om saken. Flere ganger var jeg i kontakt med Kripos for å høre hvordan de jobbet med denne typen saker. Overvåkes pedofile menn som gifter seg? Er det mange av dem? Ingen i Kripos ville uttale seg om saken. Det eneste jeg fant på nettet var en bekreftelse fra Kripos fra 2002 på at de kjente til en slik overgrepssak. Heller ikke Salten politidistrikt ville si noe om de kjente til problemstillingen eller ikke. Forklaringen var at de ikke ville røpe hva de visste eller ikke av hensyn til overvåkningen av det pedofile nettverket.

 

På Helgeland kjente de til dommen for noen år siden, men utover det var det liten fokus på problemstillingen.

 

I tillegg til de fire casene som er nevnt ovenfor ble det gjort en oppfølgingssak fra politiets side, som fra 1. juli i år gjennom en ny lov kunne gi ofrene i voldssaker langt bedre rettigheter. I samme saken erkjenner politiet at denne typen voldssaker ikke har vært en prioritert sak fra politiet. Det kan være en av grunnene til at få voldssaker mellom etniske norske menn og utenlandske kvinner blir registrert.

 

Siste dag hadde jeg et intervju med en asiatisk kvinne som mener både hun og andre er for naive i drømmen om Norge. Hun går langt i å refse ”importbrudene” for å gifte seg for raskt og ikke gjør nok selv for å sette seg inn i de norske systemene. Hun etterlyser dessuten bedre nettverk for de kvinnene som kommer til landet.

 

 

Utfordringer underveis:

 

Å jobbe med en slik type problemstillinger byr på en rekke utfordringer. En av dem var å unngå å sette alle menn i samme bås som noen konemishandlere som kun reiste til Østen for å få seg et sexleketøy.

 

Slik fungerer det ikke. Mange kvinner finner den ekte kjærligheten, gifter seg, får barn og lever et lykkelig liv i det kalde nord. Voldssakene blir bare så mye mer synlig.

 

Det er heller ikke slik at det bare er menn som grovt utnytter kvinnene. Underveis i mitt å arbeid kom jeg over to saker der det var grunn til å stille spørsmål med kvinnens motiver for å gifte seg, men jeg slet veldig med å komme i kontakt med de mennene som følte seg lurt.

 

Politiet mente å sitte på en slik sak, men etter å ha lett i arkivene i flere dager, ga vi opp å finne mannen. Om han i så fall ville ha snakket med oss er en annen sak.

 

Det andre tilfelle var en mann i Narvik som ikke ville snakke om hvordan han på sin treårs bryllupsdag fikk servert skilsmissepapirene av sin russiske kone.

 

Den kanskje vanskeligste og største utfordringen med denne søkelysserien var den store mengden anonyme kilder. Jeg prøvde å overtale noen av kildene til å stå fram, men alternativet ble da ingen case. Og når kvinner lever med voldsalarm av frykt for eksmannen sin, er det forståelig at de ikke ønsker å stå fram. Der mener jeg vi har en plikt til å beskytte dem. En annen problemstilling var at mange av disse kvinnene hadde barn. Hvor langt skal man gå i å identifisere og risikere at barna vil lide i ettertid?

 

Jeg følte meg derfor komfortabel med at kvinnene fikk være anonyme.

 

Det å finne kilder var generelt en tidkrevende jobb, og jeg brukte mye tid på å lete og søke meg fram. Det ble etter hvert mange telefoner til både krisesenter, politi og andre etater som kunne hjelpe meg. Ikke alle var like villige til å gå ut med informasjon, og med taushetsplikten hos blant andre krisesentrene, tok det enkelte ganger ekstra lang tid før en kontakt kunne opprettes.  

 

Selv om det ble satt av tid til å jobbe med søkelysserien, er det i Avisa Nordland som i mange andre redaksjoner, knapt med ressurser. Tiden strekker ikke alltid til. Som journalist har jeg en rekke faste oppgaver som skal følges opp og skjer det noe må man kaste om på tingene. Utfordringen ble rett og slett å finne tid. Kveldene måtte derfor brukes til å lese seg opp i rapporter og dokumenter. Til slutt satt jeg dessuten med så mye materiale og informasjon at det ble en utfordring i seg selv å vurdere hva som skulle brukes.

 

Krisesentrene har vært brukt mye som kilde i denne serien. I utgangspunktet kan det være en svakhet at de er hovedkilden i denne typen saker, men jeg har bestrebet meg langt for å gjøre ytterligere undersøkelser og sjekke fakta rundt sakene. Ikke minst ved å få snakket med førstehåndskildene, blant annet i saken som gjaldt seksuelle overgrep mot barn. Jeg søkte og lette til jeg fant førstehåndskilden. Det samme gjaldt politiet på Helgeland som kunne bekrefte tilfellet som Krisesentersekretariatet hadde opplyst. For meg har det dessuten vært viktig å søke så mye skriftlig dokumentasjon som mulig i form av statistikker og undersøkelser som er gjort innenfor feltet.

 

En annen utfordring jeg støtte på i intervjuene med disse kvinnene var språket. Mange av disse kvinnene snakket svært dårlig norsk, noe som gjorde det vanskelig å sikre at den informasjonen de ga ble korrekt forstått og gjengitt. I saken på dag 1 ønsket kvinnen å ha med seg en norsk venninne, Åshild Andreasdotter, både som støtte, men som også kunne kvalitetssikre at vi forsto hverandre riktig. 

 

Konsekvenser av søkelysserien:

 

Denne søkelysserien har verken avdekket de store lovbrudd eller stilt noen for retten. Det var heller aldri målet da serien startet opp, men rett og slett å synliggjøre et samfunnsproblem.

 

I etterkant av serien var tilbakemeldingene fra Krisesenteret i Bodø at de merket økt pågang av ”importbruder” som oppsøkte hjelp.

 

Hadde vårt søkelys gjort dem oppmerksomme på at det fantes hjelp i dette fremmede landet? Hadde våre saker ført til at en kvinne kom seg ut av et voldsmareritt?

 

Har vårt søkelys ført til at naboene litt raskere reagerer dersom våre nye landskvinner aldri er å finne i lokalsamfunnet, men holder seg hjemme? Kanskje strekker ut en hjelpende hånd for å inkludere dem i samfunnet og lære dem om deres rettigheter?

 

Og ikke minst; har vårt søkelys ført til at single menn, som bevisst ønsker å utnytte disse kvinnene som jakter på norsk lykke, tenker seg om før de setter seg på flyet eller logger seg inn på nettet i jakten på en kone?

 

 

Takk:

 

Jeg vil rette en stor takk til de åtte krisesentrene i Nordland, og da spesielt Wanja Sæther i Bodø og Tove Smaadahl ved Krisesentersekretariatet i Oslo for hjelp og råd underveis.

 

En spesiell takk til alle de kvinnene som orket å dele sine erfaringer med offentligheten gjennom serien i Avisa Nordland. For flere av kvinnene var det tøft å snakke med en fremmed journalist om deres ”feilgrep” i livet – å la seg falle for fristelsen om rikdom og lykke i det fjerne land i nord.

 

Uten dem hadde ikke Avisa Nordland kunne belyst dette samfunnsproblemet.

 

Bodø 12. september 2008

 

Iris Lyngmo

 

 

 

Kilder:

Det globale ekteskapsmarkedet av Anniken Huitfeldt og Hanne Cecilie Kavli

Fafo-notat 2004: 23

 

Rapportering fra Krisesentrene 2006

 

Drømmen om det gode liv – en rapport om utenlandske kvinner gift med norske menn som måtte søke tilflukt på krisesentrene i 2001. Av Tove Smaadahl, Helene Hernes og Liv Langberg.

 

Transnasjonale serieekteskap, art, omfang og kompleksitet. Rapport 2005:11 av Hilde Lidén utgitt av institutt for samfunnsforskning

 

Tall og fakta 2007 og UDIs årsrapport