Tenk deg at Jens P. Heyerdahl kaster inn håndkleet. Før eller siden gjør han det. Ingenting er uforanderlig. Aker har nettopp
solgt ut sementdivisjonen, Kværner kvitter seg med skipsverftene, Freia varsler at produksjonen av Twist flyttes ut av Norge.
Markedet kan skape kultur, men børslogikken skaper ikke kultur for kulturens skyld. Hva skjer så når Jens P. ikke gidder mer?
Antakelig kommer hele Orkla Media på markedet. Hvem kjøper?
Akkurat nå strir Orkla og Jens P. med å få marked og kultur til å møtes - kanskje ikke akkurat børs og katedral, men i hvert fall cafe og kapell. Antakelige er det bare Orkla Medias eiere som er fortrolig med dagens budskap fra Jens P. Heyerdahl. Orklas motto - hovedmålsettingen lyder; "Trygghet og vekst gjennom lønnsomhet". Ansatte, annonsører, folk i lokalsamfunnene der Orkla eier sine medier hører et annet motto; "Profitt er jobb nummer 1". Når kravet til gjennomsnittsavkastning på investert kapital blir på minimum 15 prosent, da henvender målesetningen om "trygghet og vekst" seg direkte til eierne. Innen utgangen av år 2001 skal Orkla Media ha kvittet seg med 130 årsverk. Avisene som er alene på utgiverstedet blør mest, avisene i konkurranse blør minst. Målet er å bli alene på utgiverstedene.
Hvordan opptrer så konsernsjef Jens P. Heyerdahl selv som eier? I Dagbladets generalforsamling opptrådte han overhodet ikke. Der valgte han å la seg representere av de tause portefølgeforvalterne. Taushet og usynlighet er et kjennetegn ved Heyerdahls eierskap. Jens P. liker ikke å snakke høyt, ihvertfall ikke i det offentlige rom. Orklas personaldirektør Geir Aaarseth beskriver (uforvarende?) denne form for adferd som etisk problematisk i et NHO-hefte om lønnsomhet og etikk. "Et etisk problem oppstår dersom profittmaksimering undergraver eller skjuler en agenda om strukturrasjonalisering, nedbemanning, omstilling. Det moralske aspekt er knyttet til åpenhet og redelighet om motiver - i bedriften og mellom bedriftsledelse og fagforeninger."
Etter generalforsamlingens vedtak om å utvide eierbegrensningene fra 20 prosent til 30 prosent følte ansvarlig redaktør Harald Stanghelle at det var tvingende nødvendig for ham å få et skriftlig vedtak i Dagbladets styre som bekreftet avisen og redaktørens uavhengige stilling. - Hvis styret ikke hadde vært klare på kjennskap eller manglende kjennskap til forsøk på å knytte Dagbladet til et konsern, da kunne jeg ikke fortsatt, sier Stanghelle i siste nummer av bladet Journalisten.
I gamle dager, da redaktørplakaten ble til, var redaktøren uavsettelig - fordi han eide bedriften. Avisen var hans levebrød. Den skulle forsørge ham og familien i overskuelig framtid. Bedriften måtte pleies, eierskapet var livslangt - langsiktig inn i neste generasjon. Avisdriften var preget av idealisme. Mange aviser gikk med underskudd, og var det overskudd, da pløyde eieren det meste tilbake i bedriften. A-presseavisene ble etablert av partilag og fagforeninger. Avisene var dugnadsprosjekter oppfattet som redskap i samfunnskampen; som et uttrykk for ytringsfrihet og demokrati. Derfor ble de fritatt for avgifter som moms. De fikk gunstige vilkår ved distribusjon gjennom posten, inntekter fra statens annonser og pressestøtte for å sikre mangfoldet.
Midt på 80-tallet begynte de små å selge. En etter en solgte arvingene. De fikk 5 millioner, 10 millioner, 50 millioner?. Noen solgte midt i en krise, andre følte nok at oppgjørene var for gode til å avvises. Carl Petter Løken arvet Indre Smaalenenes Avis og solgte til A-pressen. Det gjorde Birgit Borgersen Wiig i Øvre Smaalenene også, da slekten ikke ønsket å føre redaktørtradisjonen videre. Da redaktørarvinger over det ganske land solgte ut var det ikke for å sikre fri og uavhengig journalistikk. De færreste hadde ork til å følge opp foreldres slit og ubehag på redaktørkrakken. Gjennom tilførsel av kapital så kjøperne mulighet for gevinst. Veien til gevinst gikk gjennom modernisering, rasjonalisering og samordning. Slik ble profitt jobb nummer en. Kravet var umiddelbar og løpende avkastning på kapitalen - minst like mye som ellers i markedet.
Den gamle redaktørtypen, eierredaktøren, er borte. Det samme er partiredaktørene. Avpolitiseringen henger også sammen med monopoliseringen av lokalmarkedene. Der det før var både tre og fire aviser er det nå en igjen. Nær 90% av utgiverstedene er lokale monopoler. Og bak de lokale monopolene står konsernene. De gamle redaktørene blir gestaltet av disponenter og direktører. Ofte er det de som rår grunnen. Sjefredaktøren signerer avisas kolofon - direktøren signerer årsmeldingen og regnskapet. Redaktøren kapsles inn, uten daglig ledelse, økonomisk styring og ansvar. Redaktøren blir en stakkarslig administrator av knapphet.
På 70-tallet lå redaktør Wiig i intens konflikt med sin grafiske avdeling. Hun løste problemet ved å selge hele trykkeriet med grafisk på lasset. Birgit Wiig var i nær 30 år som redaktør omstridt, men ubestridt fordi hun var uavsettelig. I dag sitter en redaktør ifølge redaktørforeningen i snitt i fire år i sin stilling. Årsaken til redaktørers fall er ofte uenighet i drift og ressursbruk.
Gammelredaktøren Arve Solstad sa i en debatt under Media2000 i Bergen at norske redaktører aldri har vært friere enn de er i dag. Mon det. Vel er kravet om politisk utbytte i det store og hele frafalt, men det er erstattet av et nytt krav; økonomisk utbytte. Norske redaktører er under press akkurat som før, men på et nytt felt: Partipressen er avløst av seddelpressen.
På årsmøtet i Norsk Redaktørforening ble redaktørrollen satt under debatt. A-pressen ønsket overhodet ikke å delta i den debatten; det til tross for at konsernsjef Alf Hildrum etterlyser sterke og meningsbærende redaktører. Orklas Halvor Stenstavold og NALs leder Sigrud Hille var med. De ønsker seg også sterke redaktører, men av helt annen klasse: Hilles redaktører skal sikre avisens rammebetingelser (les pressestøtte). Stenstavolds redaktører skal være preget av mening, og ikke blande seg i diskusjon om resultatkrav. Og i Stavanger Aftenblad letes det med lys og lykte etter ny sjefredaktør. Det er strategiske beslutninger om kapitalinvesteringer i egne og andre selskaper som står i fokus for styrets møysommelige leting - ikke redaksjonell utvikling.
Kampen om økt utbytte er i dag så hard at Jens P. Heyerdahl driver lobbyvirksomhet mot pressestøtten. Jens P.s henvendelse til kulturministeren bekrefter at Orkla betrakter aviser som enhver annen dagligvare. For en tid tilbake bearbeidet jeg min lokale kjøpmann i et halvt års tid for å få ham til å ta inn mineralvannet Ramlösa fra Hansa. Til slutt gav han etter. Det svenske boblevannet solgte bra, men etter tre uker ble det borte. Bare Farris ble igjen i mineralvannhyllene. Jeg spurte hvorfor: Nora (Orkla) hadde gitt kjøpmannen kniven på strupen. Han fikk valget mellom å miste Coca Cola eller fjerne Ramlösa. Orkla vant - selvsagt. Du driver ikke butikk i Norge uten å ha Coca Cola i hyllene. Orklas markedslogikk innen mediebransjen er identisk.
Jens P. Heyerdahl ser ingen verdi i konkurranse redaksjonene imellom. Dersom Orkla får kontroll over både Bergens Tidende og Bergensavisen, så blir den ene med nødvendighet lagt ned. En monopolist kjemper alltid for å knuse konkurrenten. Færre konkurrenter betyr høyere inntjening. Dersom monopolsituasjonen etableres kan kvaliteten på "merkevaren" gradvis senkes. Samtidig kan prisen på avisen og annonsene økes uten at merkevaren mister posisjonen. Slik utarmes produktet og produktets troverdighet. Resultatkravet til flere av Orkla-avisene har klatret til rundt 15%. Journalistene sier dette merkes som synkende kvalitet på det redaksjonelle produktet. Controllerne og profittkrav overtar styringen av daglige redaksjonelle valg. Konsernbidragene er store, opp mot 60% av overskuddet. Lite pløyes tilbake til redaksjonene. Dette er verre enn å "melke" avisene. Det er årelating og fører til redaksjonell svekkelse og tap av troverdighet og interesse. Lite er mer likegyldig enn en meningsløs avis. For Orkla var telefonen til kulturministeren om pressestøtten som en jordpåkastelse, en rituell handling motivert i markedslogisk tenking; pressestøtte er moden for graven. Men det er to kister i denne graven - på den andre står det momsfritak. I lys av dette blir Orklasjefens telefoniske spontaniteter til banaliteter og naivitet. Uansett hvor mye andre forsøker å rydde opp på kronikkplass i etterkant. Med den rituelle jordpåkastelsen kan Orklas toppsjef ha tatt det første steg i egen grav.
Konkurranse mellom redaksjoner er bra og det virker underlig når markedets våpendragere, som redaktør Kåre Valebrokk, leverer et glødende forsvar for monopolistens kamp for å bli enerådende. I lys av at monopolistens målsetninger virker kampen mot pressestøtten dogmatisk. I valget mellom utbytte og satsing på redaksjonell utvikling trenger mediene sjefredaktører med fotfeste i redaksjonen. Dersom monopolisten får viljen sin blir det neppe ansatt redaktører av Valebrokks kaliber.
Det er et mål i seg selv for samfunnet å opprettholde konkurranse mellom redaksjoner. I den danske avisen Jyllandsposten ble et arveoppgjør og en finanskrise løst ved at arvingene dannet en stiftelse og overtok avisen sammen med kapital fra lokale kjøpmenn. I Norge har lignende fiansielle kriser, overleveringer i familene eller regelrette oppkjøpsraid bragt konsernene inn som eiere.
Kanskje bør samfunnet tre inn og overta når Orkla velger å trekke seg ut av sitt eierskap. Sørge for etablering av eierstrukturer som er egnet til å forvalte journalistikken. For Orkla er det i dag vanskelig å rekruttere redaktører. Årsaken til det kan være kandidatenes frykt for mest å bli betraktet som forvaltere av eiernes interesser og minst som forvalter av redaktørinstituttet og det journalistiske oppdraget.
Det er oppnevnt et pressestøtteutvalg som skal levere innstilling 15. april neste år. Utvalget hadde sitt første møte 18. mai. Det er ingen journalister eller redaktører blant utvalgsmedlemmene, men eierne er representert. Utvalget har en utfordrende jobb, det er kort tid og mandatet er avsnevret til en vurdering av pressestøtten og momsfritaket. Eierforholdene i mediene ikke er trukket inn. Et bredere og åpnere mandat hadde vært å foretrekke. I tillegg til pressestøtten og momsfritaket er avisene gjenstand for offentlig støtte gjennom statens annonser og postens distribusjonsvilkår. I en vurdering av medienes kår er det naturlig å trekke inne dette.
Det er allment akseptert at journalistikken fyller en sentral og vesentlig oppgave i samfunnet. Sammen med blant annet universitetene og forlagene forvalter mediene en samfunnskritisk funksjon. Spørsmålet er om samfunnet bør sikre journalistikken rom for utvikling og eksistens uavhengig av børslogikkens kortsiktige syklus.
I arbeidet for endret eierstruktur og mot monopolmakt er det riktig å støtte redaktørene. Mange redaktører sloss lojalt, men uten stemme, mot profittpress. Det publisistiske ideal gjør det umulig for redaktørene å akseptere krav som ødelegger mediene. Vi skal slå ring om redaktørene, men vi trenger en åpen debatt om utviklingen som vi ser svekker redaksjonene. Vi utfordrer Jens P. Heyerdahl til å delta offentlig i denne debatten.
Akkurat nå strir Orkla og Jens P. med å få marked og kultur til å møtes - kanskje ikke akkurat børs og katedral, men i hvert fall cafe og kapell. Antakelige er det bare Orkla Medias eiere som er fortrolig med dagens budskap fra Jens P. Heyerdahl. Orklas motto - hovedmålsettingen lyder; "Trygghet og vekst gjennom lønnsomhet". Ansatte, annonsører, folk i lokalsamfunnene der Orkla eier sine medier hører et annet motto; "Profitt er jobb nummer 1". Når kravet til gjennomsnittsavkastning på investert kapital blir på minimum 15 prosent, da henvender målesetningen om "trygghet og vekst" seg direkte til eierne. Innen utgangen av år 2001 skal Orkla Media ha kvittet seg med 130 årsverk. Avisene som er alene på utgiverstedet blør mest, avisene i konkurranse blør minst. Målet er å bli alene på utgiverstedene.
Hvordan opptrer så konsernsjef Jens P. Heyerdahl selv som eier? I Dagbladets generalforsamling opptrådte han overhodet ikke. Der valgte han å la seg representere av de tause portefølgeforvalterne. Taushet og usynlighet er et kjennetegn ved Heyerdahls eierskap. Jens P. liker ikke å snakke høyt, ihvertfall ikke i det offentlige rom. Orklas personaldirektør Geir Aaarseth beskriver (uforvarende?) denne form for adferd som etisk problematisk i et NHO-hefte om lønnsomhet og etikk. "Et etisk problem oppstår dersom profittmaksimering undergraver eller skjuler en agenda om strukturrasjonalisering, nedbemanning, omstilling. Det moralske aspekt er knyttet til åpenhet og redelighet om motiver - i bedriften og mellom bedriftsledelse og fagforeninger."
Etter generalforsamlingens vedtak om å utvide eierbegrensningene fra 20 prosent til 30 prosent følte ansvarlig redaktør Harald Stanghelle at det var tvingende nødvendig for ham å få et skriftlig vedtak i Dagbladets styre som bekreftet avisen og redaktørens uavhengige stilling. - Hvis styret ikke hadde vært klare på kjennskap eller manglende kjennskap til forsøk på å knytte Dagbladet til et konsern, da kunne jeg ikke fortsatt, sier Stanghelle i siste nummer av bladet Journalisten.
I gamle dager, da redaktørplakaten ble til, var redaktøren uavsettelig - fordi han eide bedriften. Avisen var hans levebrød. Den skulle forsørge ham og familien i overskuelig framtid. Bedriften måtte pleies, eierskapet var livslangt - langsiktig inn i neste generasjon. Avisdriften var preget av idealisme. Mange aviser gikk med underskudd, og var det overskudd, da pløyde eieren det meste tilbake i bedriften. A-presseavisene ble etablert av partilag og fagforeninger. Avisene var dugnadsprosjekter oppfattet som redskap i samfunnskampen; som et uttrykk for ytringsfrihet og demokrati. Derfor ble de fritatt for avgifter som moms. De fikk gunstige vilkår ved distribusjon gjennom posten, inntekter fra statens annonser og pressestøtte for å sikre mangfoldet.
Midt på 80-tallet begynte de små å selge. En etter en solgte arvingene. De fikk 5 millioner, 10 millioner, 50 millioner?. Noen solgte midt i en krise, andre følte nok at oppgjørene var for gode til å avvises. Carl Petter Løken arvet Indre Smaalenenes Avis og solgte til A-pressen. Det gjorde Birgit Borgersen Wiig i Øvre Smaalenene også, da slekten ikke ønsket å føre redaktørtradisjonen videre. Da redaktørarvinger over det ganske land solgte ut var det ikke for å sikre fri og uavhengig journalistikk. De færreste hadde ork til å følge opp foreldres slit og ubehag på redaktørkrakken. Gjennom tilførsel av kapital så kjøperne mulighet for gevinst. Veien til gevinst gikk gjennom modernisering, rasjonalisering og samordning. Slik ble profitt jobb nummer en. Kravet var umiddelbar og løpende avkastning på kapitalen - minst like mye som ellers i markedet.
Den gamle redaktørtypen, eierredaktøren, er borte. Det samme er partiredaktørene. Avpolitiseringen henger også sammen med monopoliseringen av lokalmarkedene. Der det før var både tre og fire aviser er det nå en igjen. Nær 90% av utgiverstedene er lokale monopoler. Og bak de lokale monopolene står konsernene. De gamle redaktørene blir gestaltet av disponenter og direktører. Ofte er det de som rår grunnen. Sjefredaktøren signerer avisas kolofon - direktøren signerer årsmeldingen og regnskapet. Redaktøren kapsles inn, uten daglig ledelse, økonomisk styring og ansvar. Redaktøren blir en stakkarslig administrator av knapphet.
På 70-tallet lå redaktør Wiig i intens konflikt med sin grafiske avdeling. Hun løste problemet ved å selge hele trykkeriet med grafisk på lasset. Birgit Wiig var i nær 30 år som redaktør omstridt, men ubestridt fordi hun var uavsettelig. I dag sitter en redaktør ifølge redaktørforeningen i snitt i fire år i sin stilling. Årsaken til redaktørers fall er ofte uenighet i drift og ressursbruk.
Gammelredaktøren Arve Solstad sa i en debatt under Media2000 i Bergen at norske redaktører aldri har vært friere enn de er i dag. Mon det. Vel er kravet om politisk utbytte i det store og hele frafalt, men det er erstattet av et nytt krav; økonomisk utbytte. Norske redaktører er under press akkurat som før, men på et nytt felt: Partipressen er avløst av seddelpressen.
På årsmøtet i Norsk Redaktørforening ble redaktørrollen satt under debatt. A-pressen ønsket overhodet ikke å delta i den debatten; det til tross for at konsernsjef Alf Hildrum etterlyser sterke og meningsbærende redaktører. Orklas Halvor Stenstavold og NALs leder Sigrud Hille var med. De ønsker seg også sterke redaktører, men av helt annen klasse: Hilles redaktører skal sikre avisens rammebetingelser (les pressestøtte). Stenstavolds redaktører skal være preget av mening, og ikke blande seg i diskusjon om resultatkrav. Og i Stavanger Aftenblad letes det med lys og lykte etter ny sjefredaktør. Det er strategiske beslutninger om kapitalinvesteringer i egne og andre selskaper som står i fokus for styrets møysommelige leting - ikke redaksjonell utvikling.
Kampen om økt utbytte er i dag så hard at Jens P. Heyerdahl driver lobbyvirksomhet mot pressestøtten. Jens P.s henvendelse til kulturministeren bekrefter at Orkla betrakter aviser som enhver annen dagligvare. For en tid tilbake bearbeidet jeg min lokale kjøpmann i et halvt års tid for å få ham til å ta inn mineralvannet Ramlösa fra Hansa. Til slutt gav han etter. Det svenske boblevannet solgte bra, men etter tre uker ble det borte. Bare Farris ble igjen i mineralvannhyllene. Jeg spurte hvorfor: Nora (Orkla) hadde gitt kjøpmannen kniven på strupen. Han fikk valget mellom å miste Coca Cola eller fjerne Ramlösa. Orkla vant - selvsagt. Du driver ikke butikk i Norge uten å ha Coca Cola i hyllene. Orklas markedslogikk innen mediebransjen er identisk.
Jens P. Heyerdahl ser ingen verdi i konkurranse redaksjonene imellom. Dersom Orkla får kontroll over både Bergens Tidende og Bergensavisen, så blir den ene med nødvendighet lagt ned. En monopolist kjemper alltid for å knuse konkurrenten. Færre konkurrenter betyr høyere inntjening. Dersom monopolsituasjonen etableres kan kvaliteten på "merkevaren" gradvis senkes. Samtidig kan prisen på avisen og annonsene økes uten at merkevaren mister posisjonen. Slik utarmes produktet og produktets troverdighet. Resultatkravet til flere av Orkla-avisene har klatret til rundt 15%. Journalistene sier dette merkes som synkende kvalitet på det redaksjonelle produktet. Controllerne og profittkrav overtar styringen av daglige redaksjonelle valg. Konsernbidragene er store, opp mot 60% av overskuddet. Lite pløyes tilbake til redaksjonene. Dette er verre enn å "melke" avisene. Det er årelating og fører til redaksjonell svekkelse og tap av troverdighet og interesse. Lite er mer likegyldig enn en meningsløs avis. For Orkla var telefonen til kulturministeren om pressestøtten som en jordpåkastelse, en rituell handling motivert i markedslogisk tenking; pressestøtte er moden for graven. Men det er to kister i denne graven - på den andre står det momsfritak. I lys av dette blir Orklasjefens telefoniske spontaniteter til banaliteter og naivitet. Uansett hvor mye andre forsøker å rydde opp på kronikkplass i etterkant. Med den rituelle jordpåkastelsen kan Orklas toppsjef ha tatt det første steg i egen grav.
Konkurranse mellom redaksjoner er bra og det virker underlig når markedets våpendragere, som redaktør Kåre Valebrokk, leverer et glødende forsvar for monopolistens kamp for å bli enerådende. I lys av at monopolistens målsetninger virker kampen mot pressestøtten dogmatisk. I valget mellom utbytte og satsing på redaksjonell utvikling trenger mediene sjefredaktører med fotfeste i redaksjonen. Dersom monopolisten får viljen sin blir det neppe ansatt redaktører av Valebrokks kaliber.
Det er et mål i seg selv for samfunnet å opprettholde konkurranse mellom redaksjoner. I den danske avisen Jyllandsposten ble et arveoppgjør og en finanskrise løst ved at arvingene dannet en stiftelse og overtok avisen sammen med kapital fra lokale kjøpmenn. I Norge har lignende fiansielle kriser, overleveringer i familene eller regelrette oppkjøpsraid bragt konsernene inn som eiere.
Kanskje bør samfunnet tre inn og overta når Orkla velger å trekke seg ut av sitt eierskap. Sørge for etablering av eierstrukturer som er egnet til å forvalte journalistikken. For Orkla er det i dag vanskelig å rekruttere redaktører. Årsaken til det kan være kandidatenes frykt for mest å bli betraktet som forvaltere av eiernes interesser og minst som forvalter av redaktørinstituttet og det journalistiske oppdraget.
Det er oppnevnt et pressestøtteutvalg som skal levere innstilling 15. april neste år. Utvalget hadde sitt første møte 18. mai. Det er ingen journalister eller redaktører blant utvalgsmedlemmene, men eierne er representert. Utvalget har en utfordrende jobb, det er kort tid og mandatet er avsnevret til en vurdering av pressestøtten og momsfritaket. Eierforholdene i mediene ikke er trukket inn. Et bredere og åpnere mandat hadde vært å foretrekke. I tillegg til pressestøtten og momsfritaket er avisene gjenstand for offentlig støtte gjennom statens annonser og postens distribusjonsvilkår. I en vurdering av medienes kår er det naturlig å trekke inne dette.
Det er allment akseptert at journalistikken fyller en sentral og vesentlig oppgave i samfunnet. Sammen med blant annet universitetene og forlagene forvalter mediene en samfunnskritisk funksjon. Spørsmålet er om samfunnet bør sikre journalistikken rom for utvikling og eksistens uavhengig av børslogikkens kortsiktige syklus.
I arbeidet for endret eierstruktur og mot monopolmakt er det riktig å støtte redaktørene. Mange redaktører sloss lojalt, men uten stemme, mot profittpress. Det publisistiske ideal gjør det umulig for redaktørene å akseptere krav som ødelegger mediene. Vi skal slå ring om redaktørene, men vi trenger en åpen debatt om utviklingen som vi ser svekker redaksjonene. Vi utfordrer Jens P. Heyerdahl til å delta offentlig i denne debatten.
