Av Øystein Solvang, tekst og bilde

Det nytter ikke å kontakte handelsdepartementet i hovedstaden Dili på kort varsel.
Journalister som ber om en kommentar får svaret: Beklager, vi er bare tilgjengelig for journalister på fredager.  Og dersom statsråden bryter avtalen for å delta på møter, så må journalisten vente en uke til på svar.

Vil ikke informere

- Å få ut informasjon er et stort problem, sier Mateus da Cruz.  Journalisten i The Dili Weekly er på vei til parlamentet for å finne ut hvordan det nye statsbudsjettet blir. 23-åringen dekker nyheter som har med sikkerhetspolitikk, forsvar og politi å gjøre.

- De aller verste er politiet, som ikke har noen informasjonskultur, sier han når vi passerer politidirektoratet. Vi går fordi ukeavisen ikke har penger til å la  medarbeiderne ta bil på jobb i hovedstaden Dili. Mateus da Cruz ønsker også å stille spørsmål til politiledelsen om statsbudsjettet. Men deadline er om få timer. Han har ikke tid til å vente på kanskje å få en intervjuavtale den dagen.

-Det er bortkastet tid å prøve, sier han  oppgitt.

Pressefrihet truet

Det er lenge siden 90-tallet da verden  var opptatt av hva som foregikk på den indonesisk-okkuperte øya i Sørøst-Asia.  Folket ble i flere tiår utsatt for et ekstremt brutalt og voldelig regime som drepte opptil 200.000 mennesker, blant dem mange journalister.  Vi har brydd oss lite om hva som har skjedd i Øst-Timor siden selvstendigheten i 2002.

Det har vært mange tilbakeslag for pressen. Den nasjonale TV- og radiostasjonen RTTL ble angrepet og journalistene i storavisen Timor Post flyktet fra hovedstaden i 2006. Året etter blusset volden opp igjen da landets statsminister og president ble utsatt for attentatforsøk.

Ny medielov

Denne artikkelen er basert på et besøk i Øst-Timor juli 2010. Undertegnede fikk Oslo Journalistklubbs reisestipend for å undersøke hvordan det er å være journalist i Asias nyeste og fattigste nasjon.  Spesielt fordi forslaget til en ny medielov har ført til en proteststorm fra øst-timoresiske journalister og internasjonale presseorganisasjoner. De frykter at fremtiden til en uavhengig og kritisk presse nå står på spill.

Regjeringen vedtok i vår en ny media-policy som i neste omgang skal bli til en lov som regulerer pressen i Øst-Timor. Dersom parlamentet sier ja blir det opprettet et statlig medieråd som vil bestemme hvem som får lisens til å være journalist i landet.

 Angrep på ytringsfrihet

- En slik lisensiering av journalister er et angrep på ytringsfriheten, sier Sarah Harmelink. Hun er mediejuridisk rådgiver for The International Centre for Journalists (ICFJ) i Øst Timor. Den internasjonale organisasjonen holder kurs i journalistikk og gir redaktører råd om vilkår for en kritisk og uavhengig presse.

Regjeringens forslag går ut på at det skal stilles krav til minimumsalder, lengde på utdanning, og erfaring fra arbeidslivet for å få jobb som journalist.  Bare det statlig oppnevnte medierådet får rett til å utstede pressekort eller lisens. Journalister som bryter reglene blir straffet med bøter og svartelisting. Utenriksministeren i landet har uttrykt at journalister må oppfostres og tas vare på av staten. Det kan virke som om regjeringen tar ”foreldrerollen” på alvor når de vil detaljstyre pressen.

Tilbakeskritt

- Et helt absurd forslag som betyr et stort tilbakeskritt for pressen i Øst-Timor, sier Harmelink. Hun får støtte fra direktøren ved senteret, Charles Rice:

- Dette er en skjebnetime for landet. Det er helt avgjørende for framtiden til Øst-Timors presse å få en god medielov. Amerikaneren og tidligere Washington-korrespondent for The Associated Press bruker store ord for å beskrive alvoret i situasjonen.

Rammer kritisk journalistikk

- Dersom du må gå til regjeringen for å bli godkjent som journalist, vil du ikke i neste omgang utøve undersøkende og kritisk journalistikk mot regjeringen. For du vil jo gjerne beholde journalistlisensen din, sier Charles Rice.  ICFJ forsøker å gi øst timoresisk presse mer selvtillit, økt profesjonalitet og vilje til å stå imot statlige forsøk på kontroll.  

Det har ført til protester fra en samlet journaliststand. De jobber med å finne et alternativ til myndighetskontroll som innebærer selvjustis etter noe som ligner på det norske PFU.  Presse- og ytringsfriheten er nedfelt i grunnloven. Nå har journalistene bråvåknet og har skjønt at de må kjempe for denne friheten.

Mediahus

Derfor prøver de å styrke journalistenes kår og å bedre distribusjonen av nyheter. Det er vanskelig i et land der halvparten av befolkningen ikke kan lese eller skrive. Dessuten er veier og annen infrastruktur elendig.  Strategien er å bygge opp regionale mediahus der journalister får tilgang til kontor, fax, scanner, internett og medietrening. Fem slike sentre er åpnet. 

Jeg drar 1400 meter over havet til et tettsted som nettopp har fått mediahus nummer seks.  Det er bare 70 kilometer til Maubisse, men det tar meg fem timer på et lasteplan å komme meg til et tettsted som mangler elektrisitet store deler av døgnet. De færreste kan lese aviser her så ICFJ har isteden åpnet en radiostasjon i området.

–Målet med mediahusene er å trene opp journalister over hele landet for å få bygd opp en profesjonell presse, sier Charles Rice.

Ny generasjon

I hovedstaden Dili er de folkevalgte ferdig med dagens debatt I Parlamentet.  Den direkte TV-sendingen er over. Raden av TV-kameraer viser at bildet av Øst-Timor ikke er entydig.  For det er sterke krefter som kjemper for et deltakende demokrati og åpenhet.  Blant dem er president og fredsprisvinner José Ramos-Horta. Han har selv jobbet som journalist og han skal være skeptisk til statlig inngripen i journalistisk virksomhet.

Mateus da Cruz får et intervju med lederen av forsvarskomiteen i parlamentet. Spørsmålene går på om politi og militæret får mer penger i statsbudsjettet. Han har bare jobbet som journalist i noen måneder etter fem års studier i statsvitenskap. Da Cruz tilhører en ny generasjon av journalister som har fått i hvert fall en del av oppveksten i et land med fred.

Tøff linje

- Dersom Øst Timor skal utvikle seg som nasjon er det helt avgjørende å få til en informasjonskultur, sier Mateus da Cruz. Han har en tøff linje mot ministre og andre i statsapparatet som stenger ute pressen:

- Vi gir dem tre sjanser til å svare på det vi har i artikkelen og så trykker vi det. Vi bruker gjerne alternative kilder. Det er virkningsfullt. Neste gang vi spør er de gjerne tilgjengelige.

Dagens leder

Tilbake til redaksjonen i Øst-Timors eneste tospråklige avis. The Dili Weekly gis ut både på engelsk og det offisielle språket Tetum. Dagens leder handler om truslene mot pressefriheten:

”Regjeringens mediehåndtering har nådd nye høyder. (…) Det er tegn som tyder på en framtid med kontroll over hvem som er journalist; hva de kan si og hvordan media kan bli brukt til å fremme regjeringens agenda.”

- Dette vil drepe ytringsfriheten.  Det mener Otelio Ote, utgiver av Dili Weekly og leder av Journalistsyndikatet i Øst-Timor. 

En legende

- Vi vil ikke ha noen lisensordning. Det vil føre til myndighetskontroll av oss og umuliggjør en kritisk og undersøkende journalistikk. Det vil bli umulig å skrive noe om korrupsjon i det offentlige.

Otelio Ote er en legende i Øst-Timors pressehistorie. Han jobbet som journalist under okkupasjon og en blodig borgerkrig som varte i 25 år. Han var blant de første som bygget opp en selvstendig presse fra ruinene etter at indonesiske soldater ødela det meste av bygninger og infrastruktur under tilbaketrekkingen.

Må våge mer

Han er sterkt imot en ny medielov men mener det største problemet er at journalister er for redde og at de ikke våger å være mer kompromissløse i jobben.  Tidligere ble journalister drept, mishandlet eller skremt til å tie. Men det har aldri vært tryggere å jobbe som journalist i Øst-Timor enn i dag, selv om politisk uro og vold fortsatt kan blusse opp.

 Ifølge Freedom House har pressefriheten langt bedre kår i Øst Timor enn i hele resten av Sørøst-Asia. I nasjons-rankingen for 2010 kommer Øst-Timor på 78.plass – langt foran Fillipinene (99), Indonesia (107), Thailand (125) og Malaysia (142).

Kollektiv redsel

Ote mener journalistene lider av en kollektiv redsel som hindrer dem i å utvikle en uavhengig og profesjonell presse.  - Det er tre ting jeg forbereder nye journalister på: Det er en heldøgnsjobb, de blir ikke rike av det og de vil dø av det. Ote gir den brutale velkomsthilsenen til nye medarbeidere for å få dem til å slutte å være så redde.

-Det kan være farlig å være sjåfør, drive restaurant eller drive butikk. Journalister må slutte å tro at det bare handler om oss, sier Ote.

Kampen for byline

Det handler blant annet om noe så enkelt som byline.  Nesten ti år etter selvstendighet er det fortsatt ikke noen selvfølge at avisjournalister står fram som artikkelforfatter. Det er en del av arven fra okkupasjonstiden. For under indonesisk styre var journalisten anonym og alt som ble skrevet ble sensurert og godkjent fra militært hold.

- En profesjonell presse må ha byline, sier Ote. The Dili Weekly driver kritisk journalistikk og er en av de få avisene i Øst-Timor som har innført byline. Men andre er i ferd med å følge etter.

- Det er viktig å innføre artikkelforfatter for å bli mer profesjonell. Det vil også gjøre hver enkelt mer ansvarlig for det de skriver, mener både Ote i The Dili Weekly og Rice i ICFJ.

Neste slag

 - Det rapporteres ikke lenger om trusler og trakassering av journalister. Problemet er selvsensuren. Historiene stanses i redaksjonene før de lages, sier Charles Rice.

Media i Øst-Timor har bygget opp mye fra ingenting på åtte år. Nå driver presseorganisasjoner aktiv lobbyvirksomhet for å få et flertall i parlamentet til å si nei til den foreslåtte medieloven.

- Denne kampen skal vi vinne, sier Otelio Ote optimistisk.

 

Otelio Ote, utgiver av Dili Weekly og leder av Journalistsyndikatet i Øst-Timor.