Tekst: Henriette Five, Stockholm

Pieter ten Hoopen har fått nok av å være sjåfør for en journalist til et av avishverdagens mange oppdrag for så å stille foto-objektet opp mot veggen. Dessuten har han en mening, og det er ikke ønskelig i avisene, forklarer han.

- Jeg er en storyteller, understreker Pieter, og det gjøres best som frilanser. Pieter ten Hoopen kan smykke seg med flere priser de senere årene, bl.a. i prestisjetunge World Press Photo. Han er utdannet på Nordens Fotoskola Biskops-Arnö utenfor Stockholm for ti år siden. Fotografen, som er i midten av 30-årene, er født og oppvokst i Nederland, men bor nå i Stockholm og arbeider for byrået Agence Vu i Paris. Han er aktuell med utstillingen "Stockholm" i Fotografiska, opprinnelig Stora Tullhuset, frem til 28. november.

Pieter ten Hoopen. Foto: Trond A. Isaksen

Pieter ten Hoopen karakteriserer ikke seg selv som en ensom ulv, men det er lett å få assosiasjoner  i den retning. Hen er selektiv og nekter å gå på akkord med seg selv. Han gjør alt; driver research, fotograferer og skriver. Men ingen regler uten unntak:

I Afghanistan og Irak arbeider han ikke alene. Grunnen er den overhengende risikoen ved å være der og behovet for sikkerhet til enhver tid. I disse landene arbeider han helst sammen med en bestemt kvinnelig reporter som arbeider frilans for Expressen. Han viser flere fotografier, både av den afghanske arméen, bl.a. en styrke kalt "Diamond Group", av oljemafiaen og av ofre for jordskjelvet i Irak, men også fra hverdagen til journalist og fotograf i disse eksponerte områdene.

- Du må være fokusert og ha oversikten hele tiden. De stedene journalister oppholder seg er alltid viktige mål, sier Pieter.

 - Får du forsikring når du jobber på denne måten? er et av spørsmålene fra salen. I følge Pieter er dette ikke et problem. Selskapet Trygg-Hansa tibyr ham forsikring overalt i verden, unntatt i USA. Unntaket begrunnes i frykten for søksmål i etterkant.

 - Hvorfor reiser du til slike utsatte steder? følger en annen tilhører opp.

 Pieter må tenke seg litt om, så kommer svaret: - Det dreier seg ikke om penger. Det er superviktig at vi dekker de største begivenhetene. Avisene er en garanti for demokratiet.

Han innrømmer imidlertid at det kan eskalere. Når du først har dekket en forferdelig situasjon, kan det lett gå fra vondt til verre.

Et spørsmå dreier seg om arrangering og manipulering av motivene. Også på dette punktet er Pieter ten Hoopen helt klar: - Jeg dirigerer aldri mennesker. Jeg arrangerer kun portretter. Jeg manipulerer heller ikke bildene. I Photoshop gjør jeg bare det samme som jeg gjør i mørkerommet. Tenk på den amerikanske naturfotografen Ansel Adams. Han kunne bruke én uke på å bearbeide én kopi fra nasjonalparken Yosemite!

Pieter ten Hoopen tok seg tid til å prate med folk etterpå. Her med Yngve Leonhardsen. Foto: Inge Ove Tysnes

- Har du noen forbilder, lurer undertegnede på. Det nærmeste Pieter kommer en guru er den amerikanske fotografen Eugene Richards. Når det er sagt, innrømmer han at han ikke lenger blir så imponert over bilder. Han anbefaler oss heller å se en god film eller studere gode malerier. Han har sluttet å ta med kamera når han ikke jobber, som journalister heller ikke bør ta med computere når de ikke er på jobb.

Pieter jobber både digitalt og med film. Hun bruker gjerne farger og bytter kamera ofte. Dette forklarer han på følgende måte: - Forandrer du synsvinkel, blir du usikker, og du må skjerpe deg. 

Det blir påpekt at mange av hans fotografier ser ut som malerier. Pieter understreker at det er viktig å være personlig. Han beklager at kjendisjournalistikken dominerer i media og spår papiravisenes undergang:

- I fremtiden vil vi få fantastiske, lange historier i helgeavisene. Nyhetene er for nettet, og avisene vil forsvinne på ukedagene.

 Pieter ten Hoopen avslutter med noen ord om egen situasjon og fremtid. Han underviser mer og mer nå, spesielt i Norden. Han har blant annet hatt workshop for Dagens Næringsliv. Han ville ikke fotografert på full tid om han kunne og begrunner det med for mye reising. Kanskje vil han gjøre noe helt annet etter hvert.

Et av stedene han underviser er på Nordens Fotoskola, springbrettet for hans egen karriere.

- Hva sier du til studentene dine? lyder det fra salen.

- Jeg forteller sannheten. Jeg har hatt en karriere. Jeg blir aldri rik. Jeg er bitter på hvordan avisene er. Jeg elsker personlig storytelling. Kom i kontakt med følelsene dine!