Som leder for juryen for årets avistegning er det min hyggelige oppgave å dele ut en pris, og ikke minst en sjekk på 30 000 kroner, til tegneren juryen har valgt.
Årets avistegning er innstiftet i fellesskap av Norsk Journalistlag, Mediebedriftenes Landsforbund og Norsk Redaktørforening. I tillegg oppnevner Norsk avistegnerlaug ett medlem i juryen. Årets jurymedlemmer har vært Ingrid Meisingset, Adresseavisen, Martine Aurdal, Ny Tid og Stig Andersen, Nordisk i tillegg til undertegnede. Trond Idås i NJ har fungert som juryens sekretær. Prisen utdeles annet hvert år og forrige prisvinner var Finn Graff. I år har det blitt nominert hele 177 tegninger fra 27 tegnere.
Tegningen i aviser har lange og stolte tradisjoner. I disse dager er det en stor utstilling på Tate Gallery i London av verkene til en av yrkets skytshelgener, maleren og tegneren William Hogarth, mannen som alene gjorde England på 1700-tallet til et langt mer spennende sted.
Et av maleriene på Tate er av en fetter av den tids Prince of Wales, Fredrick Schutz. En mann historien for lengst hadde lagt et barmhjertig slør over, hvis han ikke var blitt malt av selveste William Hogarth.
Maleriet viser den særdeles bleke Frederick, der han uallminnelig fyllesjuk sitter på sengekanten - og kaster opp i sin nattpotte. Det er også en måte å bli husket på. Men historien slutter ikke der. Gode kilder vil ha det til at bildet var bestilt av Fredericks kone, som simpelthen var møkk lei av Fredericks utagerende festing, drikk og fyll.
Tross sitt pedagogiske formål, hjalp nattpott-bildet lite. Men bildet har overlevd. Eller egentlig gjorde det ikke det: For i Victoriatiden, mer enn hundre år etter, plaget bildet familien så mye at de fikk det overmalt og endret: En ukjent maler malte over nattpotten, og erstattet den med en avis. Og dermed endret bildet karakter: Nå var bildet, hundre år etter, plutselig blitt et maleri av en Fredrick som satt på senga og leste avisa, og ble kvalm og kastet opp av alt det fæle han kunne lese der. Altså nærmest mediekritikk. Sannheten var tekkelig redigert til en ny historie. Ordet skjønnmaling fikk en konkret betydning.
I dag har konservatorene rettet opp sensuren: Avisa er møysommelig fjernet – og fyllesyke Fredrick kaster nok en gang opp i sin nattpotte. Og det henger på utstilling som det kunstverket det er. Hogarth – og Fredericks kone - vant til slutt.
Historien forteller noe om bildets kraft, og samfunnets sensurvilje. Årets prisvinner vil neppe oppleve lignende skjønnmaling, og framtidas historiebøker vil sikkert illustreres med hennes – og andre tegneres - skarpe streker.
Årets prisvinner har en imponerende teknikk, en uhyre sikker strek. Årets avistegning er representativt for hennes lange og brede virke som avistegner gjennom mer enn ti år. Tegningen er skarpt observert, mange små detaljer og referanser er presist på plass. Komposisjonen er dristig, effekten er sterk. Etter vedtektene skal prisen gå til en tegning benyttet som journalistsk uttrykksmiddel, med selvstendig meningsbærende uttrykk, som er nyskapende og med særpreg, originalitet og kunstnerisk kvalitet. Årets vinnertegner oppfyller uanstrengt alle kriterier.
Og akkurat som William Hogarths bilde, aldeles uten sammenligning for øvrig, er årets vinnertegning blitt en tegning som vokser etter sin tilblivelse. Dette er et bilde av en av Norges virkelige maktpersoner, tegnet på høyden av sin makt: Hun valset opp med regjeringen, hun var en Nemesis som ennå ikke hadde møtt sin Nemesis. Situasjonen i september i fjor er tatt på kornet.
Men gransker man tegningen, kan den også leses som et forvarsel om hva som kunne skje. Også makten har sin bakrus.
For den som vil, kan også lese denne tegningen av Gerd Liv Valla, med sine klare referanser til den kvinnelige hevner i Tarantinos film ”Kill Bill”, som beretningen om et varslet harakiri. På et vis maner den til ydmykhet. Ingen kjenner sin skjebne før siste akt er slutt. Tegningen er både skarp, og klok. Kanskje burde våre maktmennesker oftere ”tatt tegningen”, simpelthen lært av våre avistegnere. Men da hadde vi andre fått langt mindre å skrive om.
Vi har alle en klisjé vi hater. Min er den om at et bilde sier mer enn tusen ord. Bilder, tegninger, gjør ikke det. En tegning sier noe annet enn tusen ord, tegningen sier noe ord aldri kan si. Derfor er også våre avistegnere så viktige, og derfor er det en stor glede å kunne overrekke prisen som årets avistegner til Dagsavisens fremragende tegner: På vegne av juryen vil jeg gratulere Siri Dokken med prisen for årets avistegning.
