Norsk Journalistlag (NJ) mener det bør være en politisk oppgave å bidra til at ledige lønnsmidler i bedriftene brukes til å opprette trygge arbeidsplasser med faste ansettelser. Å liberalisere adgangen til udefinerte, midlertidige ansettelser, vil ikke gi flere fast jobb. Tvert imot vil det bare utvide et B-lag av arbeidstakere som sirkulerer mellom ulike arbeidsgivere på dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn de fast ansatte.
Statssekretær Helge Eide i sosial- og arbeidsdepartementet skriver i et innlegg i Dagsavisen 9. november om regjeringens arbeid med forslag til ny arbeidsmiljølov: ”Det er ikke uten videre opplagt at en noe utvidet adgang til midlertidige ansettelser motarbeider målet om et inkluderende arbeidsliv.”
Her kan Norsk Journalistlag (NJ) opplyse Eide: Jo, utvidet adgang til midlertidig ansettelser i norsk mediebransje vil opplagt motarbeide målet om et inkluderende arbeidsliv. Her legger NJ til grunn at ansettelsestrygghet og likebehandling er forutsetninger for et inkluderende arbeidsliv. Det er vi ikke lenger sikre på om Regjeringen gjør.
Situasjonen i mediebransjen er allerede – med dagens arbeidsmiljølov! – at 20 % av journalistene er midlertidig ansatt. Blant
dem under 30 år er prosentandelen ikke fast ansatte oppe i 46.
De siste fire årene har bransjen vært gjennom flere nedbemanningsrunder og de gjeldende styrevedtakene i mediekonsernene har
vært entydige: Økonomisk satsing i redaksjonene skal ikke brukes til å utvide staben av fast ansatte. Friske penger skal brukes
til frilansere, produksjonsutsetting, prosjektansettelser, engasjementer og andre såkalte strategiske satsinger i redaksjonene.
I klartekst betyr det kreativ vrengning av dagens lovverk i jakten på midlertidig ansatte. I de ulike redaksjonene gis de midlertidig ansatte ulike navn; hospitanter, tilkallingsvikarer, trainees, prosjektansatte, faste frilansere eller endog konsulenter. Og vi opplever utnytting av folk på sysselsettingsmidler fra A-etat. I Orkla-eide Ullern Avis/Akersposten takket de i fjor ja til det desperate tilbudet fra en ferdig utdannet journalist om å jobbe gratis i noen måneder. Og eksempelet er dessverre ikke enestående. Det blir unektelig et fargerikt arbeidsliv av slikt – men å kalle det inkluderende? Tvert imot er det så krevende at mange journalister blir syke av det, når de forsøker å kombinere slik fleksibel og billig midlertidighet med etablering av familie og bolig.
Eide viser til en Fafo-undersøkelse som viser at halvparten av midlertidig ansatte – med dagens lovgivning! - går over i faste jobber etter et år og to tredjedeler etter to år. Det han ikke nevner, er at det finnes andre undersøkelser som dels viser det motsatte og dels viser baksiden av livet som serie-midlertidig.
En OECD-undersøkelse fra 2002 viser at midlertidig ansatte har dårligere lønn og dårligere tilgang på fellesgoder som sykepenger, arbeidsledighetstrygd, betalt ferie og pensjon og de mistrives i større grad enn fast ansatte.
En finsk undersøkelse fra 2003 viser at midlertidige får mindre etterutdanning og oppfølging fra ledelse enn fast ansatte. En fersk undersøkelse fra NTNU og SINTEF i Trondheim, viser at midlertidig ansatte har mindre kontroll og innflytelse over egen arbeidssituasjon og derfor involverer seg mindre i omorganisering og endringsprosesser i bedriftene og er langt mindre aktive i forhold til arbeidsmiljøspørsmål enn fast ansatte.
Sverige har i flere år hatt en mer liberal adgang til bruk av midlertidig ansatte og har blitt brukt som forbilde av Bondevik II-regjeringen. Samfunnsøkonom Mårten Wallett ved Universitetet i Lund har skrevet en avhandling om midlertidige ansettelser i Sverige på 90-tallet. Wallett finner at bare en av fire midlertidig ansatte hadde gått over i fast jobb i løpet av en toårsperiode.
Og minst trygge på det svenske arbeidsmarkedet, det er journalistene. Det uttalte arbeidsmarkedsminister Hans Karlsson til det svenske journalistforbundets blad ”Journalisten” i november i fjor. Han konstaterer akkurat det samme som er NJs erfaring: - Det virker som det finnes en systematikk i mediebransjen når det gjelder å slippe unna det som er selve grunnlaget ved arbeidslovgivningen, at mennesker skal ha fast ansettelse og at vikariat og prosjektansettelser bare skal brukes i særskilte situasjoner. Nå har det blitt det omvendte, sa Karlsson.
Spørsmålet her hjemme er derfor ikke om hva som er ”uten videre opplagte” konsekvenser av utvidet adgang til midlertidig ansettelser. Det vet vi. Spørsmålet er hva slags arbeidsliv Regjeringen vil ha.
