Presseoppslagene første til hvisking og sladder, til rykter om hvem de aktuelle jenete kunne være, og rektor Ellen J.S. Eira gikk så lang til å si at hun tror oppslag om overgrep avler flere overgrep. Jentene måtte under hele prosessen gjøre gode miner til slett spill, og de kunne ikke legge sakene bak seg så lenge media skrev om dem. Hun fortalte også at skolen ville være en frisone for jentene, og bestemte seg for aldri å ta opp sakene i skolesammenheng.

 

Ordfører Klemet Erland Hætta synes at særlig riksmedia gikk langt i å konkurrere om de feteste overskriftene, men at lokale media etter hvert ikke ville være dårligere, og fulgte etter. Mener også at det ble en del forhåndsdømming og rot mellom begreper når det gjalt status, siktet, tiltalt, mistenkt? Media bør vise mer hensyn når de omtaler belastende saker som gjelder mindreårige.

 

Berit Utsi har erfaring som søster til en som har vært beskyldt for overgrep tidligere, feilaktig. Hun mener små bygder selv er i stand til å sile vanlig sladder, men når sladder viderebringes i media kommer ryktene helt ut av kontroll, og er til enorm belastning og påkjenning for dem det gjelder.

 

Psykolog Margrete Bals mener dekninga ble for massiv, og det ble også en del omtale som var negativ, for detaljert med personlige opplysninger som ikke har noe i media å gjøre. Hun understreker at de som er utsatt for overgrep har et sårbart selvbilde. Men hun understreker samtidig at medias dekning er ikke bare entydig negativ. For mange ofre betyr det nemlig at de endelig blir trodd, og at de ser at andre har opplevd det samme som dem selv. Medias rolle er derfor også viktig, men måten en del av Kautokeino-sakene har blitt dekket på, har vært det kritikkverdige.

 

Aslak Mienna i Dievddut mener åpenhet er viktig, men også han mener at det i perioder ble for mange detaljer. Det var også uheldig da medias dekning la skylden indirekte på de unge jentene, at de “byttet sex mot kontantkort”. Brukte også ordet sex for mye. Mener uansett de som anmeldte er tøffe som turte.