Ikke bare for min egen del, men forhåpentligvis også til beste for den pågående debatten og de som skal ta de endelige beslutningene.
Hvem kan vi stole på?
Jeg blir usikker når DK-redaktører hevder at det blir færre lokale sendinger i de fylkene som foreslås sammenslått mens NYDI-ledelsen hevder at det ikke vil skje. Hvordan står det til med våre ledere når slik uenighet blir eksponert for åpen mikrofon?
Endringsprosesser er en krevende øvelse. Det medfører både frykt for egen arbeidsplass og sunn skepsis til hvilke motiver som egentlig ligger til grunn for endringene. Jeg har lært og erfart at et grunnleggende prinsipp for å lykkes med slike prosesser, er at et de involverte faktisk forstår hvorfor ting må endres. Deretter må endringsbehovet i fellesskap forankres i behov, muligheter og realiteter. Videre må det etableres aksept i organisasjonen og det må til slutt finnes enighet for hva som skal måles og hvordan. Dette for å sikre at også endringene blir evaluert i felles forståelse. En slik prosess tar nødvendigvis tid, og mitt neste spørsmål er om den ene eller den andre lederen enten har hoppet over noen ledd eller fulgt dårlig med timen?
Ikke vet jeg, men resultatet er i alle fall at media, også vi sjøl, får oppslag der NRK framstår som sprikende. Det kunne vært unngått hvis de ulike oppfatningene hadde vært avklart tidligere. Vi får følge med videre og ?se hva som skjer?, for det er vel ikke åpenbart at noen har helt rett, eller???
Er dagens NRK-struktur den eneste riktige også for framtiden?
Da TV2 og P4 kom på lufta, var det mange som lurte på om det var mulig å drive riksdekkende radio og TV med så få medarbeidere, særlig ut i distriktene. I dag vet vi svaret, og kan like det eller ikke: De to nevnte er våre sterkeste konkurrenter både i byene og i distriktene. Det viser alle seer- og lyttermålinger.
Vi husker også at politikerne satte som betingelse for konsesjonene til TV2 og P4 at hovedkontorene skulle ligge i hhv. Bergen og på Lillehammer. Slik ble det, men hovedredaksjonene ligger likevel i Oslo. Konklusjonen var at den redaksjonelle tyngden må ligge sentralt og der det er naturlig. ?Alt det andre? kan gjerne ligge hvor som helst. Disse fakta bør vi ta med oss videre i diskusjonen om vår framtid.
Jeg tør hevde at TV2 og P4 (og nærrradio og lokal-TV) i oppstartfasen ble møtt med en solid dose arroganse fra NRK i alle ledd. I dag vet vi at uten en ledende posisjon blant lytter og seere står lisensen i fare, og hva skal vi gjøre med det? Det kan være nyttig med en gjennomgang av tilstanden for å se om det faktisk finnes penger til mer god journalistikk. Hvis vi skal lenke oss fast til dagens distriktsstruktur og sendeskjema antar jeg at lytterne og seerne på sikt vil bli taperne.
Jeg tror ikke det er viktig for dem hvor redaktørene sitter. NRK har ingen tradisjon for at redaktørene er meningsbærere slik som i avisene. De deltar bare unntaksvis med kommentarer i sendingene og de er heller ikke særlig synlige i samfunnsdebatten i andre medier. Det samme gjelder redaksjonssjefene, som jo også har redaktøransvar. Hvis det er slik at disse funksjonenes geografiske plassering er den eneste sikkerhetsgaranti for at lytterne og seerne skal få det de vil ha, så er i alle fall jeg overrasket.
Er lisensbetalerne enige i at NRK ikke trenger å endres?
Hvor ofte blir vi som ansatte i NRK møtte med hoderystende oppgitthet fra folk som er forbannet over at lisensen økes jevnt og trutt?
Dette faktum er mitt belegg for at vi må tørre å stille spørsmål om vi har forankret vår motvilje til forandringer hos de som betaler lønna vår. Blir vi oppfattet som veldrevet, effektiv, kostnadsbevisst og tilstede der tingene skjer? Vel nok er vi på plass nesten over alt, etter hvert, men vi er for sjeldent først på stedet. Dette blir ofte kommentert av de som velger TV2 eller P4 fordi de ofte er før oss . Skal vi ta slikt med i våre refleksjoner om framtiden?
I flere år har ledelsen forsøkt å få på plass en god beredskapsordning om kveldene og i helgene. Årets lønnsoppgjør har brakt det arbeidet et lite skritt videre, men hvis en administrativ rasjonalisering i tillegg kan frigi penger til blant annet en mer offensiv satsning på beredskap, vil både seere og lyttere tjene på det. Vår journalistiske teft vil også bli stimulert av å være enda mer på hugget og vi styrker oss i konkurransen.
Den journalistiske aktiviteten styres av de pengene vi har til rådighet sentralt og lokalt. Jeg er veldig betenkt over at regnearkene skal være det eneste avgjørende i diskusjonen om vår framtid, særlig siden de sjelden har kolonner til mer enn et kalenderår. Slik er det i alle fall ved DK-ene. Dermed mister vi den langsiktigheten som er nødvendig for å kunne utøve god og kritisk journalistikk over tid.
Et av våre mål er å skape reaksjon og refleksjon blant våre lyttere og seere. Dette står i motsats til vår hverdag. Vi skal produsere til flere medier enn tidligere, vi er færre ansatte enn før og vi har dermed mindre tid til å reflektere over de sakene vi skal produsere. Dersom den foreslåtte rasjonaliseringen gir mer penger og dermed også tid til god journalistikk så tror jeg det vil komme våre seere og lyttere til gode.
Vi bør ikke si nei til alt før vi har diskutert mulighetene i samme grad som begrensningene. Lytterne og seerne, m.a.o. lisensbetalerne, er umettelige. De vil hele tiden ha mer av det som angår dem, som er nært dem og som engasjerer. Er vi trygge på at vi kan tilfredsstille forventningene deres uten å endre på noe?
Er det betryggende at politikerne skal avgjøre hvordan NRK skal drives?
Vi kan klore oss fast i nakkeskinnet til hver eneste Stortingsrepresentant fra hvert enkelt fylke og be om at de må entre talerstolen i Stortinget, lobbyere i korridorene, snakke i radio og fjernsyn og skrive i avisene. Poenget skal være at akkurat VI i VÅRT fylke ikke må bli berørt av de foreslåtte endringene. Vi ringer til våre respektive ?benker? og får mer eller mindre oppdaterte politikere til å mene noe om noe som de ofte ikke har satt seg grundig nok inn i. De stimuleres av en klassisk lokaliseringsstrid, de vet at det gir oppslag i lokale og av og til også nasjonale medier og det er nyttig for dem. Men er det nyttig for oss? Stiller vi spørsmål om hva våre folkevalgte for øvrig har gjort for å sikre vår betingelser? Gir vi dem bare en gylden anledning til ?å hilse hjem? uten å stille dem til ansvar for NRKs totale situasjon? Vi vet jo at det er økende skepsis på Stortinget til videre lisensfinansiering av NRK, det åpnes for mer reklame i våre sendinger og politikerne vil at NRK skal styres etter markedsøkonomiske prinsipper. Men det gjelder kanskje ikke de som kommer fra VÅRT fylke? Vil vi virkelig at politikerne i tillegg skal ha detaljert innflytelse på vår, lytternes og seernes hverdag? Vet vi egentlig hvor vi vil, og i så fall, vet vi hvordan vi skal komme dit? Jeg er ikke sikker på det.
Men, la oss i alle fall bevare takhøyden i den interne debatten slik at vi kan finne gode løsninger for vår felles framtid.
Egil Jens Pettersen
Klubbleder NRKJ Troms / styremedlem NRKJ
Hvem kan vi stole på?
Jeg blir usikker når DK-redaktører hevder at det blir færre lokale sendinger i de fylkene som foreslås sammenslått mens NYDI-ledelsen hevder at det ikke vil skje. Hvordan står det til med våre ledere når slik uenighet blir eksponert for åpen mikrofon?
Endringsprosesser er en krevende øvelse. Det medfører både frykt for egen arbeidsplass og sunn skepsis til hvilke motiver som egentlig ligger til grunn for endringene. Jeg har lært og erfart at et grunnleggende prinsipp for å lykkes med slike prosesser, er at et de involverte faktisk forstår hvorfor ting må endres. Deretter må endringsbehovet i fellesskap forankres i behov, muligheter og realiteter. Videre må det etableres aksept i organisasjonen og det må til slutt finnes enighet for hva som skal måles og hvordan. Dette for å sikre at også endringene blir evaluert i felles forståelse. En slik prosess tar nødvendigvis tid, og mitt neste spørsmål er om den ene eller den andre lederen enten har hoppet over noen ledd eller fulgt dårlig med timen?
Ikke vet jeg, men resultatet er i alle fall at media, også vi sjøl, får oppslag der NRK framstår som sprikende. Det kunne vært unngått hvis de ulike oppfatningene hadde vært avklart tidligere. Vi får følge med videre og ?se hva som skjer?, for det er vel ikke åpenbart at noen har helt rett, eller???
Er dagens NRK-struktur den eneste riktige også for framtiden?
Da TV2 og P4 kom på lufta, var det mange som lurte på om det var mulig å drive riksdekkende radio og TV med så få medarbeidere, særlig ut i distriktene. I dag vet vi svaret, og kan like det eller ikke: De to nevnte er våre sterkeste konkurrenter både i byene og i distriktene. Det viser alle seer- og lyttermålinger.
Vi husker også at politikerne satte som betingelse for konsesjonene til TV2 og P4 at hovedkontorene skulle ligge i hhv. Bergen og på Lillehammer. Slik ble det, men hovedredaksjonene ligger likevel i Oslo. Konklusjonen var at den redaksjonelle tyngden må ligge sentralt og der det er naturlig. ?Alt det andre? kan gjerne ligge hvor som helst. Disse fakta bør vi ta med oss videre i diskusjonen om vår framtid.
Jeg tør hevde at TV2 og P4 (og nærrradio og lokal-TV) i oppstartfasen ble møtt med en solid dose arroganse fra NRK i alle ledd. I dag vet vi at uten en ledende posisjon blant lytter og seere står lisensen i fare, og hva skal vi gjøre med det? Det kan være nyttig med en gjennomgang av tilstanden for å se om det faktisk finnes penger til mer god journalistikk. Hvis vi skal lenke oss fast til dagens distriktsstruktur og sendeskjema antar jeg at lytterne og seerne på sikt vil bli taperne.
Jeg tror ikke det er viktig for dem hvor redaktørene sitter. NRK har ingen tradisjon for at redaktørene er meningsbærere slik som i avisene. De deltar bare unntaksvis med kommentarer i sendingene og de er heller ikke særlig synlige i samfunnsdebatten i andre medier. Det samme gjelder redaksjonssjefene, som jo også har redaktøransvar. Hvis det er slik at disse funksjonenes geografiske plassering er den eneste sikkerhetsgaranti for at lytterne og seerne skal få det de vil ha, så er i alle fall jeg overrasket.
Er lisensbetalerne enige i at NRK ikke trenger å endres?
Hvor ofte blir vi som ansatte i NRK møtte med hoderystende oppgitthet fra folk som er forbannet over at lisensen økes jevnt og trutt?
Dette faktum er mitt belegg for at vi må tørre å stille spørsmål om vi har forankret vår motvilje til forandringer hos de som betaler lønna vår. Blir vi oppfattet som veldrevet, effektiv, kostnadsbevisst og tilstede der tingene skjer? Vel nok er vi på plass nesten over alt, etter hvert, men vi er for sjeldent først på stedet. Dette blir ofte kommentert av de som velger TV2 eller P4 fordi de ofte er før oss . Skal vi ta slikt med i våre refleksjoner om framtiden?
I flere år har ledelsen forsøkt å få på plass en god beredskapsordning om kveldene og i helgene. Årets lønnsoppgjør har brakt det arbeidet et lite skritt videre, men hvis en administrativ rasjonalisering i tillegg kan frigi penger til blant annet en mer offensiv satsning på beredskap, vil både seere og lyttere tjene på det. Vår journalistiske teft vil også bli stimulert av å være enda mer på hugget og vi styrker oss i konkurransen.
Den journalistiske aktiviteten styres av de pengene vi har til rådighet sentralt og lokalt. Jeg er veldig betenkt over at regnearkene skal være det eneste avgjørende i diskusjonen om vår framtid, særlig siden de sjelden har kolonner til mer enn et kalenderår. Slik er det i alle fall ved DK-ene. Dermed mister vi den langsiktigheten som er nødvendig for å kunne utøve god og kritisk journalistikk over tid.
Et av våre mål er å skape reaksjon og refleksjon blant våre lyttere og seere. Dette står i motsats til vår hverdag. Vi skal produsere til flere medier enn tidligere, vi er færre ansatte enn før og vi har dermed mindre tid til å reflektere over de sakene vi skal produsere. Dersom den foreslåtte rasjonaliseringen gir mer penger og dermed også tid til god journalistikk så tror jeg det vil komme våre seere og lyttere til gode.
Vi bør ikke si nei til alt før vi har diskutert mulighetene i samme grad som begrensningene. Lytterne og seerne, m.a.o. lisensbetalerne, er umettelige. De vil hele tiden ha mer av det som angår dem, som er nært dem og som engasjerer. Er vi trygge på at vi kan tilfredsstille forventningene deres uten å endre på noe?
Er det betryggende at politikerne skal avgjøre hvordan NRK skal drives?
Vi kan klore oss fast i nakkeskinnet til hver eneste Stortingsrepresentant fra hvert enkelt fylke og be om at de må entre talerstolen i Stortinget, lobbyere i korridorene, snakke i radio og fjernsyn og skrive i avisene. Poenget skal være at akkurat VI i VÅRT fylke ikke må bli berørt av de foreslåtte endringene. Vi ringer til våre respektive ?benker? og får mer eller mindre oppdaterte politikere til å mene noe om noe som de ofte ikke har satt seg grundig nok inn i. De stimuleres av en klassisk lokaliseringsstrid, de vet at det gir oppslag i lokale og av og til også nasjonale medier og det er nyttig for dem. Men er det nyttig for oss? Stiller vi spørsmål om hva våre folkevalgte for øvrig har gjort for å sikre vår betingelser? Gir vi dem bare en gylden anledning til ?å hilse hjem? uten å stille dem til ansvar for NRKs totale situasjon? Vi vet jo at det er økende skepsis på Stortinget til videre lisensfinansiering av NRK, det åpnes for mer reklame i våre sendinger og politikerne vil at NRK skal styres etter markedsøkonomiske prinsipper. Men det gjelder kanskje ikke de som kommer fra VÅRT fylke? Vil vi virkelig at politikerne i tillegg skal ha detaljert innflytelse på vår, lytternes og seernes hverdag? Vet vi egentlig hvor vi vil, og i så fall, vet vi hvordan vi skal komme dit? Jeg er ikke sikker på det.
Men, la oss i alle fall bevare takhøyden i den interne debatten slik at vi kan finne gode løsninger for vår felles framtid.
Egil Jens Pettersen
Klubbleder NRKJ Troms / styremedlem NRKJ
