Arvid Bryne
Det var en tid da srilankesisk journalistikk sto høyt i kurs og tålte sammenlikning med indiske aviser. Redaktører og journalister på denne eksotiske tropeøya satte sin ære i å leve opp til de beste tradisjoner i britisk presse, både så lenge øya var britisk koloni fram til 1948 og i lang tid etterpå.
Borgerkrigen mellom det singalesiske flertallet i sør og tamilene i nord og øst, som varte i 20 år fram til 2002 og kostet 65.000 mennesker livet, har på en drastisk måte endret dette forholdet. Sannhet, etterrettelighet og kildekritikk er blitt mangelvare i trykte media. Norges ambassadør på Sri Lanka, Hans Brattskar, sier det slik. «Før man leser en avis, bør man vite hvem som eier den og hvilke interesser den representerer.»
Mye Norge
Fordi Norge spiller en viktig rolle, både som fredsmegler og som deltaker i den nordiske fredsovervåkningen, blir det skrevet svært mye om oss, både som nyhetsoppslag og som kommentarstoff. Nyhetsoppslagene er knyttet til de etter hvert mange og grove brudd på våpenhvileavtalen, noe som impliserer kommentarer fra Sri Lankan Monitoring Mission (SLMM) og dens leder Hagrup Haukland. Stort sett holder disse oppslagene en brukbar standard.
Verre er det med kommentarene. Her synes det ikke være grenser for hva man kan påstå. For ikke lenge siden kunne man lese i en av de engelskspråklige avisene i Colombo, The Island, at Norge hadde en ledende rolle i EU som pådriver for økt støtte til tamilene. En representant for ambassaden ringte opp redaktøren og gjorde ham oppmerksom på at Norge verken var medlem av EU eller hadde noen innflytelse på dens utenrikspolitikk,
Svaret fra redaktøren var: «Også diplomater kan ta feil».
Ultranasjonalister
Helt siden fredsavtalen ble undertegnet i februar 2002, har Erik Solheim vært en prügelknabe i den nasjonalistiske, singalesiske presse.
Før blekket på avtalen var tørt, kom påstanden om at Solheim hadde gått i demonstrasjonstog til støtte for tamilenes sak i Oslo flere ganger, én gang til og med sammen med tigerleder Prabharakan. Selv om Solheim opp gjennom årene har gått i mange slags demonstrasjonstog, har jeg, etter søk i norske bildearkiver, ikke vært i stand til å finne bilder av Solheim i slik posisjon. Men påstanden blir stadig gjentatt sammen med andre beskyldninger: Solheim og Norge blander seg inn i Sri Lankas indre anliggender. Grunnen til at så skjer, skal være at Norge vil sikre seg kontrollen over de olje- og gassforekomster ingen ennå vet om finnes i havet utenfor Sri Lanka. Solheim og Norge vil også sikre seg kontrollen over landets rike fiskeressurser. Som ikke dette var nok: Solheim er en amerikansk agent og har som hovedmål å skaffe USA en marinebase i landet.
De som skriver slik, er singalesiske ultranasjonalister. Og de har bred oppslutning. Partiet JVP (Folkets frigjøringshær), var opprinnelig et revolusjonært, marxistisk parti. Nå er det omformet til et singalesisk nasjonalistparti. Det er støtteparti for president Mahinda Rajapakse, som ble valgt i november i fjor, og har en forbausende bred oppslutning, særlig i fagbevegelsen og blant studenter.
650 kroner måneden
Sri Lanka mottar bistand (220 millioner kroner i året fra Norge) fra en rekke land, men kan likevel vanskelig kalles et utviklingsland. Landet har et godt utviklet helse- og undervisningssystem. Analfabetisme er så godt som utryddet, og det er kamp om arbeidskraft med høy kompetanse. Journalistikk har lav prestisje og lav lønn. En ung journalist i hovedstadspressen tjener under 10.000 rupis (650 kroner) i måneden, mens en sekretær i et utenlandsk firma kan tjene det doble.
På papiret er stillingsvernet godt. Men den journalist som ikke gjør som redaktøren forlanger, selv om det strider mot alle etiske retningslinjer, vet at han eller hun i så fall havner ute i kulden.
Bankes opp
En ting er forholdet til redaktører og eiere. Noe helt annet er forholdet til myndighetene. Journalistene er organisert etter etniske skillelinjer. Det fins en Tamil Media Alliance, et Muslim Media Forum, et singalesisk presseforbund og en paraplyorganisasjon som forsøker å forene alle i Sri Lanka Working Journalists’ Association. I tillegg har pressefotografene en egen organisasjon.
Regjeringen i Colombo har en egen minister for presse og informasjon. Det er også dette departementet som utsteder pressekort som gir adgang til å passere politisperringer. Ved gjentatte anledninger de siste åra har myndighetenes sikkerhetsstyrker vist at de
verken respekterer pressekort eller pressefolks rett til å utøve sitt yrke. Reportere er blitt banket opp, har fått sitt utstyr ødelagt eller beslaglagt.
Spesielt utsatt er tamilske journalister i nord. I byen Jaffna bor 120.000 mennesker, hovedsakelig tamiler. Byen holdes okkupert av 40.000 regjeringssoldater. Bare et fåtall av disse mestrer tamilsk. Omtrent daglig oppstår mer eller mindre alvorlige episoder som skal dekkes journalistisk. Svært ofte resulterer dette i vold eller andre overgrep mot journalistene.
Gjentatte ganger har journalistene demonstrert, siste gang i begynnelsen av januar i år, med stor deltakelse fra samtlige journalistorganisasjoner. Som før lovet myndighetene bot og bedring. Journalistene tror det ikke før de ser det.
Det eneste som på sikt kan bedre dette forholdet, er at partene blir enige om å begrave stridsøksa og leve sammen i fred.
