Hallgeir Opedals oppskrift på det gode portrettintervju

Hallgeir Opedals oppskrift på det gode portrettintervju

Les korleis den kjende portrettskribenten Hallgeir Opedal jobbar. Odd Kåre Grøttland i Haugesunds Avis har laga eit referat frå Opedals framstilling på Stord. Her finn du også to døme på porterttintervju frå Opedal si hand. Les og Lær! (Foto: Harald Nordbakken)

 

«Portrettintervjuet» av Hallgeir Opedal

 

Ifølge Opedal finnes det flere typer portrettintervjuer. Blant annet

- det biografiske, som tar for seg objektets liv fra begynnelse til slutt, noe overfladisk

- det naturalistiske, som skildrer møtet mellom intervjuer og objekt (O). Det forteller ikke den fulle og hele sannhet om objektets liv.

 

Av Odd Kåre Grøttland

 

Opedal skriver naturalistiske portretter.

 

Reasearch

Skriv først ned alt du vet og kommer på om O. Søk på nettet (Google) etter opplysninger og detaljer som kan gi nye vinklinger.

Ring rundt til flere personer som kjenner O. Prøv å fritte ut hva som kan ha vært et vendepunkt i O's liv. Sykdom, død, personer som har betydd mye. Klarer du å komme inn på eksistensielle ting, så er det bra. Også vaner, uvaner, noe O gjøre.

At O skeiet ut i russetiden, er i bunn og grunn ganske uvesentlig.

Opedal bruker 1-2 dager på research.

 

Hvor finner intervjuet sted?

I prioritert rekkefølge:

1. Hjemme hos O

2. På kontoret til O

3. På kafé

 

Intervjuet

1. Vær blid (i hvert fall i 5-10 min.). Skap fortrolighet.

2. Vær konkret. Still presise spørsmål, ikke avslutt med - eller…?. Still ikke to spørsmål samtidig. Ikke svar sjøl!

3. Begrens antall temaer til 2-3, maks 4. Gå i dybden, uten å presse, spør om igjen hvis du ikke skjønner, be gjerne O fortelle mer presist. Få med detaljer.

 

Opedal bruker alltid opptaker (MP3-spiller) i intervju-situasjonen. Viktig for å gjengi O's formuleringer og uttrykksmåte. Med blokk og blyant blir det ofte dine egne ord og vendinger som kommer på trykk.

Opedal bruker cirka to timer på selve intervjuet.

 

Utskriving

Hva er viktig? Hva forteller du kollegene når du kommer tilbake?

Stryk alt tomprat og alle superlativer.

Målet er en levende og underholdene historie.

Hold en viss distanse til O. Ta forbehold ved å bruke ord som «tilsynelatende»…

Skriv aldri «han er morsom, hun er vakker» Show, dont tell.

Bruk gjerne bilder (metaforer), men de må være riktige. Og ikke overdriv.

Teksten må ha flyt og rytme, veksling mellom korte og lange setninger.

Det er lov til å karikere - å være litt romslig med sannheten.

 

Fire skriveregler:

1) Vær klar og tydelig

2) Gjør det enkelt, stram inn

3) Kill your darlings

4) Det du stryker, kommer du aldri til å angre på

 

Opedal bruker 1-2 dager på utskrivingen

 

Hvor begynner du?

1. Med et sitat eller en setting. Vær konkret om hvor dere er. Lag en setting som fungerer. Inngangen er meget viktig.

2. Gå deretter over til aktualiteten. Hvorfor vi portretterer O.

3. Så kan det være tid for et dramatisk perspektivbytte. Se O fra annen side, annen tid.

 

Gjennomlesing (sitatsjekk)

Opedal lar alltid O lese gjennom manuskriptet før det kommer på trykk, for å unngå overraskelser for begge parter.

Men - O kan bare korrigere positive feil i egne uttalelser.

 

Hvem portretterer vi?

De vi er nysgjerrige på. Eventuelle rikskjendiser bør ha en kobling til vårt distrikt.

 

Hvor langt?

Langt…

 

 

 

oddkåregrøttland070206

 

 

 

 

 

 

 

PORTRETTET Dagbladet 2004-10-02

TEKST: HALLGEIR OPEDAL TEGNING: FINN GRAFF

Seksjon: PORTRETTET Del: 2 Side: 42

 

Over streken

 

 

 

Ja, du ser riktig. Finn Graff (65) har tegnet seg selv. Dette er altså et portrett av Dagbladets tegner.

 

 

EI SEPTEMBERSØVNIG FLUE flyr forvirret gjennom Theatercaféen, kikker forundret med sine fasettøyne på alt det herlige her inne, sneier kelnerne som haster ut og inn med kamskjell, kalv og laks. Fra oven faller wienermusikken og blander seg med lavmælt prat og høylytt latter. Men der, helt innerst i lokalet, værer den en fristende ristet uer med blåskjellkrem, den summer av gårde som et lite jagerfly, enser ikke tegningene på veggen, men bråstanser noen millimeter over asjetten og setter sine seks bein skånsomt ned.

 

SVISJ!

En tøyserviett er der straks og vifter den bort. Flua tar en runde og forsøker seg igjen, som fluer gjerne gjør, men svisj igjen. Og igjen. Den mellomlander et øyeblikk, hviler vingene og gnir sine øyne med de to forreste beina.

KLASK!

 

FINN GRAFF LIGGER FLATT ut i benken på Theatercaféen. I et voldsomt sprang har den 65 år gamle tegneren kastet seg så lang han er, ikke det at han er så lang, men nå ligger han der i benken - sannsynligvis med et sønderslått insekt under høyre håndflate.

- Jeg pleier ikke å drepe fluer, altså, sier han unnskyldende, reiser seg opp, tørker hånda med tøyservietten, humrer litt beskjemmet.

- Huff, den hadde blod også. Hvor var vi?

Ja, hvor var vi? Vi var halvveis ned i ei flaske avkjølt Sancerre, og bare det å bestemme seg for den, hadde tatt sin tid. Etter å ha vinglet mellom en dyr Sancerre og en tørr Chablis, landet Graff omsider på det første. Dernest hadde han forsøkt å klarlegge hvorfor han i det hele tatt gidder å stille ut ett hundre tegninger på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden, og gjennom dette blottlegge sin grunnleggende pessimistiske holdning til seg selv og livet. Han hadde jamret seg over hvor mye arbeid det var med slike utstillinger, klaget over hvor lite interessert folk var i avistegninger, og så hadde han beklaget seg over alle tegningene som ikke kom med. «Hundre tegninger er et milligram av alt jeg har gjort,» sa han. Alt dette er selvsagt det rene koketteri.

Midt i dette kom ei nærgående flue som Graff da drepte med et nådeløst klask og det var forbløffende gjort av ham. Det sies at han er så bløthjertet at han ikke engang kan være i hus når kona Liv damper blåskjell. Men vi var altså på Høvikodden:

- Ja, da kommer jeg til poenget: Hva faen skal jeg med en utstilling? Egentlig. Jeg stiller jo ut hver dag i avisa. Og ingen gidder å kjøpe avistegninger.

- Nei?

- Nei, det skulle jeg ikke sagt. Faen! Men det er et nokså dårlig marked for avistegninger, i hvert fall. Så hvorfor skal jeg stille ut da? Men jeg er så svak, og når jeg blir bedt om noe, sier jeg ikke nei. Og dette her, har Per Elvestuen skylda for.

- Tegneren i Dagens Næringsliv?

- Ja, han har skylda. Han dro meg ut på Høvikodden. Og der satt vi i møte og Elvestuen snakket i vei om hvor fortreffelig en slik utstilling ville være. Og da var jeg på en måte fanget.

- Han er en stor fan av deg, Elvestuen?

- Ja, Gud, altså, men jeg er fan av ham også. Han er helt utrolig. Og nettopp derfor er det utrolig at han kan han være fan av meg.

Finn Graff nipper til vinen, venter. Ingen sier noe.

- Nå høres jeg kokett ut, ikke sant?

- Ja.

- Ja.

 

HAN SKULLE VÆRT SØNDERSLÅTT selv, Finn Graff. Med sine daglige tegninger på side tre i Dagbladet har han fornærmet det som finnes av autoriteter i dette landet. I utlandet også. Uredd og infam, gyver han løs på papirarket med sine blyanter, linjaler, fingrer og korrekturlakk og karikerer og kommenterer.

«Han er mesteren. Virtuosen. Dyp og lett. Overraskende. Og original,» skrev tegneren Jan O. Henriksen i Adresseavisen.

«Han er en av de beste, ikke bare her i Norge, men i hele verden,» har Nils Aas en gang sagt. Og så er det den allerede nevnte Per Elvestuen: «Finn Graff er i mine øyne verdens beste karikaturtegner, og det er udiskutabelt. I tillegg er han en glitrende kommentator i sin grenseløse ondskap og nådeløshet. Og han blir bare bedre.»

Det må være en voldsom kontrast mellom Graffs ytre og hans indre, og nettopp det forklarer nok hvorfor han aldri er blitt banket opp. Han ser så snill ut, så uskyldig, så vennlig, der han sitter i ny lyseblå skjorte som datteren har kjøpt med fra Italia, sølvfarget, stritt hår, en skarp profil og to lure øyne bak brillene. Harmløs? Tilsynelatende.

På side tre i Dagbladet kan vi se hva som egentlig syder inne i hans hode. Seks dager i uka tegner han der, i tillegg kommer altså portrettet i Magasinet hver lørdag, og det er altså de som er i verdensklasse.

Men nå mer om kommentarene, de nådeløse kommentarene. Hver formiddag ringer han fra leiligheten på Frogner eller fra landstedet på Hvasser, han er jo der nede fra tidlig vår til sein høst, han ringer altså til redaksjonen i Dagbladet og får vite hvilket tema han skal illustrere til morgendagens avis.

- Og så setter jeg meg ned med blyanten og drodler. Jeg bruker lang tid på å komme med en idé. Jeg kan sitte hele dagen. Det tar stadig lenger tid det der.

- Det er ikke det at du har brukt opp alle ideene?

- Jo, det også. Der tråkket du på en øm tå, he-he.

Han sitter altså der og tenker ved tegnebordet, og ikke kan han gå noe sted heller, for Finn Graff tenker med blyanten.

Noen ganger kommer den gode ideen straks, og andre ganger, nei, da kommer den aldri.

- Så ringer desken klokka sju og lurer på hvor det blir av tegningen. Da får jeg panikk, altså, og da hender det at jeg tegner en idé jeg egentlig har forkastet i løpet av dagen. Men så har det også hendt, begynner Finn Graff og nå nøler han såpass at vi skjønner at han har tenkt å si noe fordelaktig om seg selv. Mot seg selv er han ellers lite raus.

- Hva har hendt?

- Nei, det har altså hendt at når jeg skanner inn denne tegningen for å sende den til Dagbladet, så ser jeg plutselig hva jeg heller bør gjøre. Og da setter jeg meg til igjen og det blir noe helt genialt! Altså, genialt i gåseøyne.

Han føler behov for å moderere seg enda litt til.

- Men det der hender kanskje bare hvert tiende år.

- Ikke oftere?

Nå gjør Finn Graff noe han ofte gjør. Han begynner på et resonnement, som han selv avbryter, han begynner på et nytt, men så avbryter han det også. Og slik fortsetter han.

- Nei. Eller kanskje ... Nei! Men det er jo klart at ... Nei!

- Hva?

- Hva er dette for preik? Nei, dette blir så utrolig selvsentrert. Det er jo ikke et menneske som bryr seg om tegningene mine. Nei. Ikke en faen. Jeg får aldri noen tilbakemeldinger. Men det hender at jeg tenker at «der kom du ut av det med æren i behold». Det er det det handler om: å komme ut av det med æren i behold.

- Og når du ikke kommer ut av det med æren i behold?

- Da tenker jeg: Den avisa er glemt i morgen.

- Det høres slitsomt ut?

- Det er jo det imellom.

- Ikke rart at du fikk hjertetrøbbel?

- Ja, men det ligger til familien. Jeg føler ikke at jeg blir stresset av dette. Vet du hvorfor? Fordi jeg leker meg.

 

FINN GRAFF HET EN GANG Finn Wöhlecke. Han ble født på Wangerooge i 1938, ei åtte kilometer langflat øy utenfor kysten av Tyskland bestående av lune sanddyner og gresskledde klitter, og midt på øya en liten landsby. Noen hundre meter fra tomannsboligen i teglstein hvor Finn vokste opp med småbrødrene Rolf, Jens og Henning lå flybasen med sine antiluftskyts. Døgnet rundt smalt det og allierte bombefly og fallskjermer falt ned rundt dem. Hans far, Heinz Wöhlecke, var flyinstruktør i Luftwaffe, hans mor Margit Graff var halvt norsk.

- Husker du din far?

- Jeg husker få ting. Tre ting, egentlig, sier han.

- Den ene var en julepresang jeg fikk av ham. En ubåt og et krigsskip, og den ubåten kunne ved hjelp av en fjær skyte ut en sånn torpedo. Og traff den midt på krigsskipet, gikk hele krigsskipet i stykker. Det er den tøffeste gaven jeg noen gang har fått. Det var jo en tysk leke, dette. I tre.

- Dette var under krigen?

- Under krigen, ja. Og så husker jeg - dette er tøft, jeg begynner nesten å grine. Det var en sommerdag og det landet jo fly hele tida, Messerschmidt 109 og Heinkel 111. Jeg satt på trehjulssykkelen min utenfor huset og så et fly komme lavt over hustakene, en Messerschmidt. Så ropte jeg til moren min: Det er pappa! Og hun sa, nei, det kunne vi ikke vite, men jeg syklet av gårde mot flyplassen, det var kanskje fire hundre meter bort dit. Og så satt jeg der på trehjulssykkelen og ventet, kikket gjennom gjerdet, men han kom ikke. Da ble jeg plutselig grepet bakfra og hevet høyt opp i lufta. Det var pappa.

- Det var et rørende minne.

- Ikke sant? Mitt tredje minne er at de begravde ham.

 

SOMMEREN 1944 RYKKET Den røde armé stadig nærmere Berlin og Adolf Hitler. Firebarnsfaren Heinz Wöhlecke var skadet etter å ha blitt skutt ned, men de bandasjerte ham om hodet og sendte ham opp igjen. Alene, uten navigatør, fløy han gjennom natta.

Han var 34 år da han ble skutt ned over Magdeburg, 130 kilometer sørvest for Berlin.

- Under begravelsen var det stor eskorte, mye oppstyr, som det er under sånne militære begravelser. Men det jeg husker var at det lukta så fælt. Til tross for alle rosene. De hadde fraktet ham gjennom hele Tyskland uten mulighet for å kjøle ham ned. Jeg trodde seinere at det bare var innbilning, men moren min sa det to - tre år før hun døde. At det var akkurat det det var. Liklukt. Lukta av blomster får meg alltid til å tenke på lik.

I april 1945 gikk flyalarmen på Wangerooge. Det var midt på dagen og Margit ropte på sine fire barn, så de kunne løpe til bunkersen de hadde fått anvist, men så fant hun ikke lille Rolf, han var jo aldri der, minuttene raste av gårde, alarmen ulte, hun lette, og så fant hun ham, men da var flyene der allerede.

- Flyene kom lavt og skjøt som faen, mens vi løp over sanddynene. Om jeg var redd? Nei, jeg syntes bare det var spennende. Men da så jeg denne dama med pukkelrygg fra landsbyen som løp så sakte, og jeg tenkte: Hvordan kommer det til å gå med henne? Blir hun skutt, tro?

Margit Graff var tretti år den sommeren hun tok båten fra et utbombet Wangerooge til fastlandet og begynte på flukten gjennom et krigsherjet Tyskland med fire småbarn. Ved hjelp av bestikkelser klarte hun å ta seg til familie i Bremen.

- Det var en sånn flukt som folk opplever i verden i dag. Jeg har et ambivalent forhold til asylanter, fordi det kommer mye dritt i den strømmen. Men hva har ikke folk opplevd? Vi må i hvert fall ta inn enker og barn.

 

JULA 1946 KOM MARGIT og sønnene med en Røde Kors-båt fra Hamburg til Oslo. Finn og Rolf ble sendt til en tante på Heimdal i Trøndelag, siden fikk de plass på Vaisenhuset i Oslo. Et guttehjem drevet etter samme prinsipp som en engelsk kostskole.

- Mor fikk lånt en ettroms leilighet, og jobbet dobbelt. Hun kunne ikke ha oss alle hjemme sendte oss bort. Hun var usentimental der. Det første året var et helvete. Jeg fikk juling. Alle fikk det. De eldste guttene fikk lov til å herje med oss akkurat som de ville. Knuste noen ei rute, var det kollektiv avstraffelse. De var virkelig drittsekker.

Fra han var 11 år til han var 16 bodde han på guttehjem med lillebroren Rolf. Hver lørdag og søndag kunne de dra hjem til mor.

- Og da fikk vi oppbakking og kjærlighet. Og min mor var stappfull av kjærlighet. Det reddet oss fullstendig. Vi ble ikke ødelagt som mange andre.

- Denne barndommen må ha gjort noe med deg?

- Ja, Gud veit. Da jeg var yngre hadde jeg masse mareritt, men det gikk fort over. Det å miste far var litt tøft, tror jeg, som ikke gikk inn på meg da, men som antakelig ligger i hodet som en traumatisk greie som Freud skulle ha utredet. Men mor tok det å bli enke profesjonelt, for å si det sånn. Hun var ei jævla tøff jente. Det kan jeg si uten å grine. Jeg sa det til henne mange ganger, men ikke nok, det kan aldri bli nok. Det er helt utrolig egentlig: Jeg tror du kan leve i et helvete uten materielle ting av noe slag, men med mors kjærlighet overlever du alt. Og så har jeg jo fått tatt igjen på min måte.

- Med blyanten?

- Ja, nettopp. Jeg har jo sagt det i tusen intervjuer, dette med autoriteter. Jeg hater autoriteter! Egentlig er jeg trassig. Herregud, jeg blir ikke infam nok jeg, altså. Dem jeg burde være infam mot, klarer jeg ikke å få sagt det hardt nok til. Det er derfor jeg tegner bæsj og tiss og pikker og sånt.

Det er uttrykk for forakt. Jeg orker ikke autoriteter.

- Bortsett fra Liv?

- Liv? Jo da. Men det er selvvalgt. He-he.

 

MENS FINN GRAFF er grunnleggende pessimist er hans kone Liv en grunnleggende optimist. Når Finn Graff skal ta en avgjørelse og vakler mellom det ene og det andre, skjærer Liv gjennom.

- Hun kjører i vei og tror det går bra. Og det har gått veldig bra. Hadde jeg ikke truffet Liv, så hadde jeg ...

Han stanser, tenker seg om og humrer.

- Hva var det du skulle si nå?

- Skal vi ikke ta en Sancerre til? Eller kanskje en Chablis?

Det Finn Graff muligens var i ferd med å si, var at dersom han ikke hadde truffet Liv, så hadde han fremdeles bodd på en ettroms leilighet på Tveita. Det har han sagt i flere intervjuer tidligere.

- Nei, det var ikke det jeg skulle si, men det stemmer for så vidt det der. Da jeg var veldig ung meldte min mor meg inn i OBOS, og seinere initierte hun slik at jeg begynte å spare penger for å kjøpe en ettroms leilighet i disse høyblokkene på Tveita. De kostet ti tusen kroner, og det var mye penger den gangen. Men poenget er at jeg aldri kjøpte den leiligheten!

- Å?

- Broren min kjøpte leilighet, men alle pengene jeg hadde spart, brukte jeg opp på ei jente som het Vigdis. Ja da. Alt sammen, og jeg elsket å gjøre det. Kjøpte kjoler og ... Ja, dette var altså før Liv.

I 1968 giftet han seg med Liv. Hun er med i firmaet, som han sier, hun er rådgiver og samtalepartner. Det er hun som arkiverer tegninger, sender regninger, organiserer utstillinger, og det er hennes fortjeneste at de har en stor leilighet på Frogner og et landsted på Hvasser, og at begge hjemmene ser ut som de er klippet ut av et interiørmagasin.

- Vi er et tospann, Liv og jeg. En symbiose. Vi har bodd og jobbet i samme leilighet siden 1968. Vi er ulike, veldig ulike, men vi elsker hverandre. Jeg skulle bare ønske at hun kunne tatt full styring over økonomien også, så jeg bare kunne surret med mitt. Jeg skulle ønske, altså ... Nei! Jo, det hadde det.

- Hva?

- Jeg skulle gjerne vært musiker. Kunne spille piano eller noe sånt. Det er min drøm. Nei, nå begynner jeg med sånt sentimentalt preik. Jeg er ikke full ennå?

PÅ TELEFON TIL HVASSER noen dager seinere. Det var et spørsmål som forble ubesvart: Hva ville skjedd dersom Finn Graff ikke hadde truffet Liv?

- Hva som hadde skjedd da? Nei, si det. Det er ikke så lett å vite, det. Det eneste jeg vet er at jeg hadde tegnet. Jeg duger ikke til noe annet. Men ellers? Nei, da hadde jeg vel truffet en annen dame.

 

 

Finn Graff Født: 25. desember 1938

Familie: Gift med Liv, to barn: Christian (født 1968) og Cathrine (født 1971).

Utdannelse: Surret på Kunst og Håndverkskolen gjennom flere år, men gadd aldri ta noen eksamener.

Karriere: Jobbet med utforming av annonser (paste up) i reklamebyrået Bates, seinere tegner i Morgenposten. Begynte i Arbeiderblade i 1963, og kom til Dagbladet i 1988. Illustrert flere hyllemeter med bøker for all verdens forlag. Fått mange priser.

Ser på: - Jeg ser alle mulige drittfilmer som måtte være på TV, samt alle nyhetssendinger, utenrikssendinger og debatter. Vi er nyhetomane, kona mi og jeg. Vi ser mye svensk TV. «MadTV» syntes jeg var veldig gøy for et par år siden, men nå er det er ikke så morsomt lenger.

Lytter på: - P2! Og svensk P2. Jeg sitter og tegner og hører på det hele dagen! Det eneste gangen jeg hører på P1, er "Her og nå". Det er veldig bra. Ellers har jeg spilt inn det som er av klassisk musikk fra radio til kassettbånd. Det går i bølger, men en som alltid står seg er Bach. Ellers liker jeg Schönberg, Stravinskij og Alban Berg. Jeg gidder ikke bruke tid på det som kjøres i de andre kanalene. Det høres hovent ut, men det er ikke min frekvens.

Leser: - Noe av det siste jeg leste var boka om Brahms av Dag Østerberg. Det var godteri. Ellers går det opp og ned, men biografier er noe jeg stadig vender tilbake til. Og så leser jeg Dagbladet, Aftenposten, Morgenbladet, Herald Tribune, samt Dagens Næringsliv på lørdagene.

Ellers: - Jeg har en 20 fots Marieholm med akterkabin som knapt nådde sjøen i sommer. Den er nå til salgs. Ellers gjør jeg ingenting utover å tegne. Og om sommeren drikker jeg for en formue.

 

 

 

Bildetekst: Morskjærlighet: Storebror Finn og lillebror Rolf på fanget til mor under krigen. Far og sønn: En stolt Finn Graff med sønnen Christian (2) på armen i Frognerparken. Tobarnsfar: Finn med Cathrine på fanget på ferie i Italia i 1975. Christian ligger nederst til venstre. Dobbelteksponering: Liv og Finn, egentlig på to bilder, men av en eller annen grunn smeltet de sammen. Tegneren: Graff har tatt oppstilling med skisseblokka i Roma i 1979. Terrassen: Liv og Finn på besøk hos Pål Bang-Hansen i Tovo Faraldi i 1998. Far på tur: Nok en gang i Italia, denne gang med voksne barn. Cathrine og Christian. Graff i aksjon: Her tegner han Herborg Kråkevik. Allsidig: Graffs tegninger er også på frimerker. Her viser han fram Einar Rose og Leif Juster.

 

 

©Dagbladet

 

 

 

Utvalgte dokumenter

 

 

 

 

 

PORTRETTET Dagbladet 2004-10-16

HALLGEIR OPEDAL

Seksjon: PORTRETTET Del: 2 Side: 40

 

Biografen

 

 

 

I fem somre har Ingar Sletten Kolloen (53) sittet naken på den europeiske sletta og skrevet om Knut Hamsun. Nå kommer bind to, og han kan endelig kle på seg.

 

 

TUUUT! Vi vugger søvndyssende innover det europeiske slettelandet, skjærer gjennom snauslåtte kornåkrer, snor oss mellom gule skogkledde koller, rognebærklasene gløder røde, og i grøfter kneiser avblomstret geitrams. Hist og her svinger togsettet, og sola stråler inn i den kaldslige, blå kontorvogna. Det er som regel her han sitter - på vei til eller fra hovedstaden. I vest brer innsjøen seg grå og kald, og innerst, der sjøen slutter og elva begynner, ved foten av den polare fjellheimen, står han nå og venter, stutt og butt som en geitost - sjømannen, journalisten, forlagsmannen, debattanten og forfatteren Ingar Sletten Kolloen. Tuuuuuuut!

 

- DET E ET HÆLVETE, sier Kolloen og haster på korte bein til bilen som står ulovlig parkert noen meter fra jernbanestasjonen på Lillehammer. Det fem år lange maratonløpet er over og den store biografien om Knut Hamsun ferdig. Det er sluttspurten som har vært et helvete. Vi setter oss inn i bilkupeen, en firehjulsdrevet Mitsubishi Outlander, vi kunne tatt taxi, men Kolloen har insistert på å kjøre. Han er jo en beryktet sjåfør, det sies at han i løpet av tolv måneder måtte fylle ut sju skademeldinger. Nå setter han bilen i gir, og med et brått jump kveler han motoren.

- Det påstås at du ikke kan kjøre bil?

- Har du hørt det? Akkurat, sier han smått på vakt, starter bilen på ny og skifter tema. - Fekk døkk no servering der på toget? Ikkje? Nei, e tenkte det var lønsjtid, så e har ordna te lite grann småtteri åt døkk. Drikk døkk nogo, a? E kjøfte et par flasker vin. E tenkte, pinadø, det e en så fin dag ...

Gjennom Lillehammers gater prater Kolloen som en turistguide, og det er nå vi får vite at vi ikke bare er i en småby i Innlands-Norge, men at vi faktisk befinner oss i overgangen mellom det europeiske slettelandskapet og de polare fjellområdene.

- Rett her nord begynner Jotunheimen, Rondane og Dovre, og slik fortsetter det nordover til det stuper i havet ved Nordkapp. Derfra er det bare is. Mellom alpene og Lillehammer ligger den europeiske sletta.

I enden av denne sletta bor og arbeider han, i Pynten 2a.

- JEG PRØVDE Å FÅ KJERRINGA til å støvsuge før dere kom. Hun så hånlig på meg, så jeg måtte gjøre det sjøl, sier han idet han inviterer oss inn i den gule villaen. Kolloen spretter påtatt lett opp trappene til det romslige arbeidsværelset. Der blir han tungpustet stående ved skrivebordet. Det er her han sitter døgnet rundt og stirrer inn i dataskjermen.

- Sola står på og det blir forferdelig varmt her. Så jeg sitter stort sett nakji.

- Nakji? Naken! Splitter naken?

- Ja, hele sommerhalvåret.

- Huff, da.

- Er det ei badevekt som står under der, spør Graff og peker under et bord.

- Ja, vi har alle våre greier, hæ-hæ.

Alt er i sin skjønneste orden. Bøker, bilder, avisutklipp, dokumenter er sirlig sortert i bunker. Og det skal han sannelig ha, det finnes knapt ord for å beskrive hvilket monumentalt stykke arbeid Ingar Sletten Kolloen og hans team har utført de siste åra. Å favne et liv som Knut Hamsuns er en umulig oppgave, men de har gjøvet fryktløst på. Først ved å samle inn stoff, til sammen 30 000 dokumenterbare opplysninger, det være seg avisinnlegg, brev eller regninger.

Dette har de så registrert og systematisert i kronologisk rekkefølge, dag for dag gjennom hele forfatterens liv. Og deretter har de påtatt seg den umulige oppgaven å velge det vesentlige framfor det uvesentlige. For til slutt å sy det sammen til en særdeles lesbar fortelling. Det er intet mindre enn tennerskjærende imponerende.

- Det nytter ikke å holde orden på et så svært liv uten systemer, sier Kolloen og viser de detaljerte systemene han har laget selv. Han blar i den detaljerte framdriftsplanen.

- Det er kolossalt detaljert. Jeg er nødt å jobbe slik. Jeg er et voldsomt kreativt menneske, men jeg klarte ikke gjøre noe med den kreativiteten før jeg skjønte at den måtte struktureres.

Som siste punkt i framdriftsplanen har han skrevet: «Starte ny bok desember.» - Skal du i gang med ny bok?

- Å ja.

 

MEN FØRST ER DET KAMPEN om oppmerksomheten. Den norske høsten er full av bøker, og alle vil bli sett og solgt. Kolloen og hans medsammensvorne i Gyldendal er blant de aller beste når det gjelder å få oppmerksomhet. De kan det der med å lekke til riktig avis til riktig tid, men nå er tydeligvis verken det ene eller det andre riktig. Han sitter taus i sofaen med armene høyt i kors.

- Nei, i år skal jeg ikke lekke noe som helst. I fjor gjorde vi mye, men i år skal vi holde kjeft til boka kommer.

- Men du må jo få oppmerksomhet dersom du vil selge?

- Denne boka selger lell. Hamsun og krig, vett du.

- Lekk noe, da?

Han humrer høflig, tygger lenge på salaten, skyller ned med vin, mumler tenksomt nølende neeeei. Men så:

- I boka besvarer vi de store spørsmålene: Var han nazist? Var møtet med Hitler forberedt? Hva skjedde da han fikk påklistret lappen varig svekkede sjelsevner? Var Marie den onde ånd? Det er et ufattelig liv, veit du.

- Ja?

- Selv om du hadde sittet i tre år for å pønske ut verdens beste romanplot, hadde du ikke klart å dikte opp en skjebne som Hamsuns. Og heller ikke Maries, sier Kolloen, og nå er han i gang slik vi kjenner ham fra radio, TV og foredrag. Med store ord og gestikulasjoner maler han med bred pensel ut livet til Knut Hamsun. Hans tunge start, hans enorme popularitet og hans tragiske fall. Men Kolloen røper ikke mer enn vi kan lese oss til i et leksikon. Han er bare en bedre forteller.

- ... landets desidert mest forhatte og utstøtte ektefeller.

Og så kampen dem imellom, ikke sant. Det er drama så stort, det er så mye patos, det er som å sitte i ei vogn spent foran noen jævla ville hester, og min jobb er å holde tilbake. Det er det som er kunsten. Holde tilbake! Nei, nå må døkk eta, karer.

 

HAN SKYVER SKÅLA med kyllingsalat over bordet og heller i mer kjøleskapskald hvitvin. Høyre øye er halvt igjen, nesa er tett. Det er noe allergigreier. Han har plassert oss i det han kaller «stuslegstugu», ei lys, vestvendt stue i glass med keramiske fliser som han fikk bygd for inntektene etter biografien om Tor Jonsson. For inntektene etter den første Hamsun-boka har han fått tegnet ei dikterstue.

- Den skal stå nede ved klesstativet, sier han og peker. - Men jeg vet ikke om jeg vil bruke så mye penger. Det er så jævla dyrt å bygge.

- Du har vel råd til det?

Han nonchalerer spørsmålet, forteller i stedet om hvordan det er å sitte og skrive ...

- ... med en tolvåring og en femtenåring i huset, ikke sant?

Med dundrende popmusikk rundt meg. Og det nytter ikke å prate til dem, det blir bare krangel. Så jeg sitter med sånne ørepropper langt inn i hjernen.

- Huffameg, sier Graff. Kan ikke døtrene dine bruke sånne øreklokker, da?

- Det blir visst ikke det samme, sier han kort.

 

I 1999 KOM DEN KRITIKERROSTE biografien «Berre kjærleik og død» om Tor Jonsson. I fjor utga han første del av biografien om Knut Hamsun. Og nå i oktober foreligger resten.

- Så kan du spørre: Har disse to noe felles? spør Kolloen. Han venter ikke på svar. - Jo, jeg har skrevet om to bygdegutter som sprenger seg ut av de rammene de er født inn i og skaper noe på tross av. På tross av, på tross av, hele tida på tross av.

- Du er selv bygdegutt?

- Ja, ikke sant, gliser han. - Og det er noe med det å bli noe på tross av. Sprenge grenser. Jeg har brukt mange år på å skjønne at jeg ikke er så enkel som jeg har prøvd å stå fram som. Jeg er en ganske komplisert gutt fra bygda, det er min greie. Vi bærer alle med oss historier. Og når en blir eldre og ser tilbake, avtegner mønstrene seg.

- Hvilke mønster ser du da?

- Det som er typisk for meg er at jeg alltid har spilt på bortebane. Helt fra jeg sytten år gammel avbrøt gymnaset på Vinstra og dro til sjøs.

- Eh ... Det er noe jeg blitt bedt å spørre deg om, Kolloen. Hvor lenge var du egentlig til sjøs?

Han nøler ikke, svarer kontant:

- Ett år.

- Jeg har nemlig hørt at det bare var to-tre måneder?

- Neineinei! Åtte måneder var det. Jo, jeg mener det må bli det. Jeg reiste i september 1968 og kom igjen i mai. Vi gikk på ...

Noen som står ham nær, vi sier ikke hvem, har bedt oss om å presse ham litt på dette med sjømannen Kolloen. Han er som sagt en glitrende forteller, og historiene fra livet på fruktbåten MS «Bruno» i Middelhavet er gode og mange. Alle som kjenner Kolloen, vet nøyaktig hvor vi skal når han begynner å snakke om livet til sjøs. Vi skal til Casablanca og alle luktene.

- ... og det første stedet jeg var i land, var Casablanca, forteller Kolloen. - Og jeg kan fortsatt den dag i dag gjenkalle duftene. Hjemme hadde vi kålrot, nepe og gulrot, og så kom jeg dit, det var hvitløk, det var oljer, ikke sant, masse grønnsaker og greier. Og jeg husker jeg sto der i en halv time og bare luktet, sier han, lukker øynene og forsøker å trekke inn gjennom nesa, men nesa er tett, det er disse allergigreiene.

- Nei, det er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Og siden har jeg vært på bortebane. Jeg har konkurrert med så vel enkle som kompliserte akademikersønner på bortebane. Aldri på hjemmebane.

- Hva gjør det med et menneske?

Han pusser nesa, legger papirtørkleet i brystlomma.

- Det er et veldig interessant spørsmål som jeg en gang må prøve å besvare. Men jeg tror det har ført til at jeg skjerper meg. Jeg har en kolossal, nesten sykelig trang til hele tida å bli bedre. Og det driver meg nok veldig. Du vet, jeg er jo født inn i ei skillingsvise, sier Kolloen.

Også nå vet vi igjen hva som kommer, og vi er blitt bedt om å presse ham litt der også. Snart skal Ingar Sletten Kolloen fortelle om hvordan hans mor Ingrid, av bondeadel og kjøpmannsslekt, legger sin elsk på hans far Arne, den åtte år yngre, fattige, fraskilte anleggsslusken av husmannsblod, og hvordan Ingar vokser opp i spennet mellom disse to.

- Mor mi var av rikmannsslekt, bondeadel og kjøpmannsslekt, begynner Kolloen. - Mens far var fra et lite småbruk som de måtte gå fra.

- Men din mors familie drev jo bare en kolonialbutikk?

- Jo, jo. Det er så. Men min mors tante, hun var en av Danmarks rikeste kvinner.

- Å?

- Og min mor var hos henne i mange år og skulle overta. Norsk Farse het fabrikken, en svær kjede av ferdigmat, som Findus omtrent. Men så valgte hun å reise hjem til Kvam for å gifte seg med min far. Hun forlot altså det livet der nede og muligheten til å bli kjemperik. Og det var et evigvarende tema dem imellom. Dette hørte den lille gutten Ingar dem snakke om, og jeg ble jo schizofren. I anførselstegn.

 

KOLLOEN PRATER MYE og ofte om sirkler. De gode sirklene og de onde. Noen blir født inn i gode sirkler, og blir dratt fra den ene gode sirkelen til den andre. Andre blir født i onde sirkler og kommer aldri ut av dem. Men noen klarer det, de sprenger seg ut.

- Det der er jeg jævla fascinert av. Du vet, barn, mitt yndlingstema. Barn er engler, det er ikke noe galt med dem, men ettersom de vokser blir de skadet, og de voksnes oppgave er å sørge for at barna blir minst mulig skadet. Led dem inn i de gode sirklene. Spør du meg om jeg har dårlig samvittighet overfor mine barn, sier jeg ja. Man kan aldri være god nok for barna. Alle foreldre bør ha dårlig samvittighet. Det virker skjerpende, sier han og fortsetter nesten uhørlig.

- Det er så jævlig mange skadde engler. Onde sirkler. Skadd litt mer for hver omdreining.

To døtre har Ingar Sletten Kolloen sammen med den ti år yngre kona Inger Johanne. Hun er distriktstredaktør for NRK Hedmark og Oppland.

- Man blir fort dratt ut av elfenbeinstårnet med tenåringer i huset. De har ingen respekt for ... øh ...

- Den store biografen?

- Nettopp. Og det er sunt, altså. Å bli irettesatt og dratt inn i hverdagen. I mange år sleit jeg med å like hverdagen. Det skulle alltid være noe annet. Men da jeg fikk familie selv, begynte jeg i psykoanalyse og lærte meg å være glad i hverdagen. Det å rusle opp på Mega en mandag for å kjøpe fiskepudding. Koke poteter, raspe gulrot, lage hvit saus og ete det sammen med familien, det er av de største gledene jeg har. Men det tok meg mange år å lære det. Og den utviklingen er jeg glad for.

- Hvorfor begynte du i psykoanalyse?

- Jeg begynte i psykoanalyse da jeg ville gifte meg. Da kunne jeg ikke utsette det lenger.

- Hva mener du med det?

- Jeg ville stå best mulig rustet da jeg skulle stifte egen familie. Jeg hadde syslet med disse tankene lenge. Hvorfor ble mine foreldres liv slik de ble? Jeg forestilte meg at hos ektepar så er det alltid en bøddel og et offer. Men i psykoanalysen lærte jeg at det nødvendigvis ikke var noen bøddel. De kunne begge være ofre. Og det var en kolossal frigjørende oppdagelse da jeg skulle lage min egen familie. Da var jeg ute av den ondeste sirkelen i mitt liv.

HAN ER ET ARBEIDSJERN. Hver dag forsvinner han opp på arbeidsværelset og blir der. Opptil tre økter hver dag, til langt på natt, også lørdag og søndag.

- Denne våren og sommeren har vært ekstrem.

- Skal du fortsette å jobbe sånn?

- Jeg kommer til å jobbe mye, ja. Jeg har stor glede av å arbeide og har nå to nye prosjekter. Ei bok og et teaterstykke. Du vet, jeg vil sprenge grenser. Trigge meg selv, stå helt ytterst og hele tida utvide området. Jeg er glad i å lære. Og nå har jeg vist at jeg kan skrive biografier og drama. Nå er det nye utfordringer.

- Det blir roman nå?

- Det har jeg ingen kommentar til. Nei, nå må døkk drikke, karer!

 

 

«Jeg prøvde å få kjerringa til å støvsuge før dere kom.»

«Jeg begynte i psykoanalyse da jeg bestemte meg for å gifte meg. Da kunne jeg ikke utsette det lenger.»

Ingar Sletten Kolloen Født: 9. juli 1951 på Lillehammer Fylkessjukehus, oppvokst i Kvam.

Oppkalt etter sin mor Ingrid og sin far Arne.

Familie: Gift med Inger Johanne, to døtre.

Karriere: Han har arbeidet som journalist i flere forskjellige aviser, han har vært redaktør i bokklubbene, hatt en lederstilling for kulturprogrammet under OL på Lillehammer, vært sentral i fusjoneringa av de to avisene på Lillehammer, han har vært redaksjonssjef i Aftenposten og sjefredaktør i Dagningen. Og så har han vært til sjøs i eh ... en periode.

Lytter:

Kona mi er sjef for distriktssendinga Hedmark og Oppland og jeg våkner til den 0630 hver morgen. Så går jeg ned på kjøkkenet og lurer meg til å lytte på P2. Men straks Inger Johanne kommer ned, er jeg over på distriktssendinga igjen. Og så får jeg høre min favorittprogramleder Agnes Moxness i Kulturbeitet i P2 når jeg kjører eldstedatteren min til skolen.

Ser på: Jeg ser lite fjernsyn. Det er døtrene mine som styrer fjernkontrollen, og selv trives jeg best med å lese, skrive eller prate med folk.

Leser:

Jeg er et lesende menneske. Når jeg arbeider med biografier, leser jeg alt jeg kommer over for å se om det er noe jeg kan bruke. Jeg kjøper mange aviser, men bruker liten tid på dem og leser bare det som interesserer meg: kultur, kommentarer og politisk debatt.

Ellers:

Utover arbeid og familie blir det ikke tid til mer. Om jeg går i fjellet? Nei, jeg har alle de fobiene som Freud beskrev, pluss noen til. En av dem er fjellskrekk. Jeg gikk meg bort da jeg var fire - fem år.

 

 

Bildetekst: Brødre: To blad Kolloen. Den blivende forretningsmannen Kristian til høyre og den blivende forfatteren Ingar til venstre. Sjarmør: En langhåret gymnasiast på Vinstra, opptatt av damer og dikt og med kallenavnet James Blond. Soldaten: Bilde fra vernepliktsboka. Kolloen den gang han var 22 år, 163 centimeter høy og 60 kilo tung. Journalisten: Kulturjourna list Ingar Sletten Kolloen utsendt til Brussel av Afte nposten for å intervjue Kate Gulbrandsen. Redaksjonssjef: Han ble aldri kulturredaktør, som noen hevder, men redaksjonssjef i Aftenposten. Olympier: Ingar Sletten Kolloen arbeidet som avdelingsleder for kulturprogrammet for OL på Lillehammer. Stor dag: I 2002 oppdaget Kolloen flere kasser med unike Hamsun-brev og dokumenter i dikterens hjem på Nørholmen.

 

 

©Dagbladet