Høringen kan lastes ned her:
Journalisters rett til å verne kildene er i fare
Kronikk av Elin Floberghagen (leder) og Ina Lindahl (advokat) i Norsk Journalistlag
Publisert i Dagens Næringsliv, 9. april 2010
Norske journalister krever at Datalagringsdirektivet ikke implementeres i norsk rett uten klare begrensninger av hensyn til kildevernet. I motsatt fall vil myndighetene kunne fange opp kommunikasjon mellom journalister og deres anonyme kilder. Det omstridte direktivet vanskeliggjør muligheten for å kommunisere sporfritt og truer den frie journalistikken. Presseorganisasjoner fra hele Europa har derfor advart mot direktivet.
Likevel inneholder departementenes høringsnotat kun følgende setning om dette temaet: "Selv om innføringen av Datalagringsdirektivet vil kunne medføre enkelte utfordringer for kildevernet, mener departementene før høringen at det ikke vil innebære uforholdsmessig inngrep." En tynnere forvaltningsmessig behandling av et så viktig spørsmål skal man lete lenge etter. Hvilke rettskilder er benyttet i denne vurderingen? Hvilke utfordringer er det departementene sikter til? Og hvilke juridiske avveininger er gjennomført?
Ett av journalistikkens viktigste prinsipper er åpne kilder. Det kan imidlertid være ulike grunner til at kilder ikke ønsker å tre frem i offentlighetens søkelys. Undersøkelser viser at der det finnes flest anonyme kilder, er innenfor utenriks- og kriminalstoff. Åpne kilder kan for det første løpe en risiko med hensyn til sin egen arbeidssituasjon. Informanten vil for eksempel varsle om kritikkverdig forhold på arbeidsplassen som allmennheten bør vite om, men er engstelig for negative reaksjoner fra arbeidsgiver eller kolleger. Det kan for det andre være at informasjonen som anonyme kilder gir til en journalist, er et brudd på yrkesmessig taushetsplikt, som blant annet kan gi grunnlag for avskjed, straff- eller erstatningsansvar. Informasjonen kan like fullt ha samfunnsmessig betydning. Kildene kan for det tredje frykte represalier og hevn ved åpent å gi ut informasjon om for eksempel kriminelle miljøer.
Journalisters rett til å verne sine kilder er i europeisk lovgivning begrunnet med ønsket om fri informasjonsformidling og meningsdannelse. Retten til å nekte å oppgi kildens identitet overfor myndighetene gjelder derfor ikke bare situasjoner der kildens opplysninger er blitt publisert i massemediene, men også der disse kun har gitt pressen bakgrunnsinformasjon. Dersom journalisters anonyme kilder avdekkes, innskrenker dette pressefolks muligheter til i fremtiden uhindret å kunne innhente og motta informasjon. Antall kilder skjæres ned, informasjonen ensrettes, antall debattanter reduseres og informanter holdes borte fra den offentlige meningsutveksling.
Den europeiske menneskerettsdomstolen har understreket at begrunnelsen for kildevernet også gjør seg gjeldende ved anvendelse av nye etterforskningsmetoder, som for eksempel kommunikasjonskontroll. Bruk av fremgangsmåter som rammer kommunikasjon mellom journalist og kilde på en slik måte at kildens identitet kan avsløres, utgjør etter Menneskerettsdomstolens oppfatning derfor et betydelig inngrep i ytringsfriheten.
De norske lovgiverne må sørge for at retten til kildevern består, når de skal bestemme om og eventuelt hvordan Datalagringsdirektivet skal implementeres i norsk rett.
