Finansdepartementet
Postboks 8008 Dep.
0030 OSLO
Norsk Journalistlag (NJ) avgir med dette sin høringsuttalelse til Pensjonskommisjonens innstilling "Modernisert Folketrygd", NOU 2004:1
NJ vil særskilt peke på de elementer av innstillingen som har særlig relevans for vår yrkesgruppe.
NJ vil på generelt grunnlag uttrykke sin misnøye med den betydelige usikkerhet som er skapt om framtidige ytelser fra folketrygden, som igjen forplanter seg til tjenestepensjoner som bygger på folketrygdens ytelser. NJ mener Regjeringen og Stortinget har pådratt seg en betydelig oppgave – sammen med næringslivet – med igjen å skape oppslutning og tillit blant folk flest til folketrygden.
2. Fra besteårsregel til alleårsregel.
NJ vil ta avstand fra Pensjonskommisjonens forslag om å gå vekk fra regelen om at de 20 beste årene skal ligge til grunn for pensjonsberegningen, og erstatte dette med en såkalt livsløpsopptjening.
NJ mener forslaget er negativt både for grupper med høyere utdanning, og yrker med krav til etter- og videreutdanning. Dessuten "straffer" det de som i løpet av sin yrkeskarriere vil bytte beite, og trenger år til omstilling og ny utdanning mellom to ulike yrker.
Arbeidslivet etterspør mer høyere utdanning og oftere kompetanseheving underveis i karrieren. Kravet skjerpes om mer fleksibilitet og midlertidige arbeidsforhold. Da trenger vi ikke et nytt system som straffer arbeidstakerne gjennom svakere pensjonsrettigheter hvis man ikke får en sammenhengende yrkeskarriere eller har sterkt varierende lønnsinntekt gjennom årene.
Både arbeidslivet og vår generelle velstand hviler på forventning om uttelling av kunnskaper ervervet gjennom utdanning. Når arbeidstakere med høyere utdanning nødvendigvis får færre yrkesaktive år, og ofte oppnår topplønn senere enn andre yrkesgrupper, framstår "alleårsregelen" som akademikerfiendtlig.
Blant journalister er bortimot halvparten av de under 30 år i midlertidige ansettelser. Disse vil ha problemer med å starte reell opptjening i tjenestepensjonsordninger før de kommer inn i fastere arbeidsforhold. Det sier seg selv at de også har kortere og lengre perioder uten arbeid, og dermed vil få lavere opptjening i en modernisert folketrygd. Årsakene til alle de midlertidige ansettelsene ligger hos arbeidsgiver. Livsløpsopptjening rammer ikke bare de som velger å ikke arbeide fullt i perioder av sitt liv, men også de som tvinges til det.
Det er ikke rimelig at de samme som tar kostnadene med lang utdanning, og som i begynnelsen av karrieren tilbringer mange år i usikre og midlertidige engasjementer til sterkt varierende lønn, for deretter å møte stadig skjerpede kompetansekrav, også skal rammes pensjonsmessig.
"Alleårsregelen" framstår også som kvinnefiendtlig, all den tid det fortsatt er slik at kvinner jobber mer deltid, særlig i begynnelsen og slutten av karrieren, har omsorgsperioder, tjener mindre og lever lenger. Selvsagt er det et mål for myndigheter og fagbevegelse å forandre dette ensidige bildet. Men en regelendring som før likestilling er oppnådd, svekker kvinners mulighet til full pensjon, er svært negativ - for likestillingen. Kvinnelige langtidsutdannede rammes dermed særlig hardt.
3. Tjenestepensjoner og folketrygden.
NJ mener alle arbeidstakere bør ha en tjenestepensjonsordning. Det er beklagelig at et flertall i kommisjonen ikke gikk inn for at tjenestepensjon i arbeidsforhold skal være obligatorisk.
Det er imidlertid avgjørende hvordan kravet til en slik obligatorisk ordning utformes. Dersom bestemmelsen bare inneholder minstekrav, kan disse fort bli normgivende og bety at det innføres så dårlige tjenestepensjonsordninger at de i virkeligheten ikke har noen betydning når man blir pensjonist.
Tjenestepensjonsordningene må bli gjenstand for forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. NJ har erfart at gode pensjonsordninger som er innført av arbeidsgiver og som en selvfølge har vært en del av arbeidsvilkårene, ensidig raseres fra arbeidsgivers side.
NJ mener et framtidig forslag om tjenestepensjon for alle ikke bare må sikre en minimumsordning, men også gi bestemmelser om de ansattes rettigheter til å påvirke etableringen og utviklingen av slike bedriftsvise ordninger.
NJ krever også at man i prosessen sikrer at eksisterende tjenestepensjonsordninger ikke presses ensidig fra arbeidsgiverhold i bedriftenes stadige jakt på kostnadskutt. Det er av overordnet betydning at endringer i lovverket for tjenestepensjoner ikke fører til at allerede inngått avtaler mellom arbeidstakere og arbeidsgivere forringes. Flere tjenestepensjonsordninger har sin bakgrunn i at arbeidstakerne har gått ned på andre krav eller ytelser fra arbeidsgiver, slik som avstått lønn. Opparbeidete faglige rettigheter må ikke reduseres.
NJ framholder det som viktig at partene i arbeidslivet kan bli enige om ordninger som fungerer i den enkelte bransje. NJ ville ønsket velkommen en ordning som åpnet for bransjebaserte pensjonsordninger. I dag er dette ikke mulig, fordi pensjonsavtalene inngås ved den enkelte bedrift. Ved å innføre bransjebaserte ordninger, kan det tas hensyn til den enkelte bransjes egenart og økonomiske situasjon.
Presset man allerede ser mot de etablerte tjenestepensjonsordningene, bidrar til å skape uønsket usikkerhet for framtidens pensjoner blant arbeidstakerne.
Også her vil NJ peke på et viktig likestillingspoeng: De innskuddspensjonsordningene som nå innføres i en rekke bedrifter, også gjennom omdanning av ytelsesbaserte ordninger, er kvinnediskriminerende fordi kvinner statistisk har lengre levealder enn menn. Den opptjente pensjonskapitalen, som blir lik for menn og kvinner med ellers lik lønn og antall tjenesteår, vil gi helt ulik årlig pensjon for de to – siden kvinner skal dele kapitalen ut på atskillig flere år.
4. Fleksibel pensjonsalder og AFP
NJ har programfestet at det i vår bransje bør være adgang til frivillig og fleksibel førtidspensjonering fra fylte 60. Alminnelig pensjonsalder bør være 65. NJ mener at det i en reformert folketrygd må være rom for bransjespesifikke pensjonsordninger og -aldre.
Kommisjonen foreslår en fleksibel pensjonsalder der adgangen til å ta ut tjenestepensjon skal være knyttet opp til folketrygdens ordning, slik at tjenestepensjonen ikke får lov til å kompensere for lavere folketrygd. Det er høyst urimelig at alle yrkesgrupper skal tvinges inn over én lest vedr. pensjonsalder. Det må være anledning til å avtale tjenestepensjonsordninger som fører til at yrker med stor belastning kan gå av tidligere, med bedre pensjon enn det kommisjonen legger opp til.
NJ går inn for at AFP-ordningen opprettholdes. Vi ser det imidlertid som et gode at alle arbeidstakere kan få anledning til å gå av med pensjon fra fylte 62 år, slik kommisjonen foreslår.
I et stadig mer komplisert arbeidsmarked, med stadig større krav til effektivitet, omstilling og teknologiske endringer, er det umenneskelig å lage så høye økonomiske skranker for å kunne gå av tidlig og midt i 60-årene som kommisjonen foreslår.
Mediebransjen er av en slik art at de fleste arbeidstakerne ikke ser seg i stand til å stå i arbeid til nærmere 70. Arbeidsmarkedet generelt ser heller ikke ut til å sette spesielt stor pris på de arbeidstakerne som ønsker å ”stå lenge i arbeid”. Da må man ikke lage regler som hindrer arbeidstakerne i å gjøre økonomiske avtaler med arbeidsgiver om å gå av ”tidlig” - uten at inntektsreduksjonen blir så stor at man i praksis ikke kan leve av det.
5. Underregulering av pensjoner.
Pensjonskommisjonen vil redusere Folketrygdens utgifter til alderspensjon, og foreslår å indeksere løpende utbetalt inntektspensjon med et gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst.
NJ ser dette som et markant brudd med dagens politikk. Gjeldende retningslinjer for regulering av grunnbeløpet tar sikte på å gi folketrygdpensjonister en inntektsutvikling "minst på linje" med utviklingen for yrkesaktive. Helt siden 1991 har inntektsutviklingen for yrkesaktive vært retningsgivende for G-reguleringen. Kommisjonens forslag vil ha store konsekvenser, ettersom pensjonistene stadig blir eldre frem mot 2050.
Svært mange 67-åringer vil først oppleve et dramatisk fall i levestandard, for så å sakke akterut i forhold til yrkesutøverne hvert eneste år i løpet av en pensjonisttilværelse som i snitt ventes å bli 22 år i 2050.
NJ frykter at underreguleringen av løpende pensjoner er nok et forslag som vil bidra til å svekke den allerede tynnslitte tilliten til Folketrygden. Fremfor at det offentlige sikrer alderdommen, skal folk åpenbart drives over mot private løsninger og spareordninger.
6. Delingstall
Kommisjonens "forenklende" grep er at antall yrkesaktive år sett sammen med livsinntekten skal være utslagsgivende for den pensjon man får. Dette kompliseres ved at det skal innføres et delingstall.
NJ setter spørsmålstegn ved om det er god seniorpolitikk å kreve at de som går av med pensjon i 2050 skal arbeide i vel 3 år lenger enn de som går av i 2010, for å få samme pensjon. Alternativt får fremtidige pensjonister redusert pensjonen sin også på denne måten, i tillegg til at de løpende pensjoner underreguleres i forhold til inntektsutviklingen. Norsk Journalistlag har dessverre liten tro på at arbeidsgiverne gjør det mulig for folk å stå i arbeid til de er over 70 år - selv i 2050.
Med vennlig hilsen
Norsk Journalistlag
Ann-Magrit Austenå
Leder
