Avisen droppet saken. Men de samme opplysningene ble senere trykket av konkurrenten BT, en uke før valget i september.

Saken har utløst debatt om grenser for kildevern, med blant annet krav om at journalister som hovederegel bare skal sitere navngitte kilder. Forslaget er kastet frem av en dansk medieakademiker som en mulighet for å komme økt bruk av anonyme kilder til livs - men det har i sannhetens navn ikke blitt tatt seriøst eller blitt fulgt opp av mediebransjen selv.

Saken er en seier for journalistikken, mener en mediejurist. Dansk Journalistforbund er splittet. Nestleder Lars Werge sier det kan oppstå ekstraordinære situasjoner hvor mediene må overveie å oppheve kildevernet. Men han mener Ekstra Bladet ikke hadde tungtveiende grunner nok, og at avgjørelsen kan svekke publikums tillit til mediene.

Journalisten som skrev saken sier han gir blaffen i eliten. Samtidig viser en dansk undersøkelse at bruken av anonyme kilder har økt med 60 prosent det siste tiåret. Men fortsatt er det langt igjen til amerikanske tilstander hvor anonyme kilder er omtrent like vanlig som identifiserbare. Saken føyer seg til en lignende krangel om kilden bak reportasjene fra 2007 om at danske jegersoldater var på vei til hemmelig oppdrag i Irak. Den ene er en drittpakke fremstilt for å skade en politisk motstander, den andre skreddersydd for å fremstille en svekket statsråd som jernmann.

Likheten er, som det danske fagbladet Journalisten skriver: Fortjente de to historiene, som noen ønsket å lekke uten selv å stå frem og ta ansvaret for dem, å bli publisert? Var den viktigste historien at dagens danske statsminister muligens ikke betalte nok skatt (noe skattemyndighetene har bekreftet at hun gjorde), eller at det ble begått straffbare handlinger på politisk toppnivå, maktmisbruk og utlevering av personnummer og private skattedata fra departement til medier?

Et lignende dilemma kom jeg selv over i Dagbladet i 1989 under opprullingen av Engen-saken. Tidligere Ap-leder Reiulf Steen lekket fra partiets sentralstyre til møbelhandleren på Jessheim. Han fôret deretter journalister i Dagbladet og siden VG med bruddstykker av debatter, saftige karakteristikker og endog navnelisten over den nye Regjeringen.

I ettertid er det grunn til å spørre: Hva var egentlig «saken»? Var det de opplagte nyhetene om mistillit og krangel mellom nasjonens ledere, eller var det at formannen i landets største og regjeringsbærende parti bevisst, systematisk og over lang tid indirekte fôret utvalgte medier med «sine» nyheter og vurderinger? Kanskje spurte journalistene som fikk dette unike materialet seg selv om motivet til kilden, om avisen ble brukt i et maktspill som destabiliserte Regjeringen. Kanskje vurderte de også om saken i all sin velde legitimerte avsløring av kilden og de skitne metodene som ble brukt i politikkens øverste etasje.

De nevnte sakene reiser ett viktig spørsmål: Kan en politisk aktør unndra seg medienes søkelys ved å gjøre seg til kilde, og deretter ansvarsløst plante rykter, sverte motstandere og favorisere egne partifeller, uansett hva slags materiale det dreier seg om, og hvordan det er fremskaffet?

I kjølvannet av historiens største medieskandale, arbeidsmetodene i News of the World, foreslår nå en britisk kommisjon at politifolk skal slutte å drikke øl med journalister, og at de skal loggføre alle samtaler med reportere. Båndene er for tette, grensene for uklare og informasjon ment for én statsmakt flyter bokstavelig talt fritt til en annen. I Norge er og bør kildevernet være absolutt. Men det fordrer også at bruken av anonyme kilder skal være et unntak, og at opplysningene skal være sanne og viktige, og vanskelig eller umulig å få innhentet via åpne kilder.

Kildevernet er historisk et redskap for å sikre borgerne mot maktmisbruk, ikke et vern av makten og spinndoktorene. Det er derfor ikke nok å utøve kildekritikk - man må øve kritisk kildekritikk, og spørre hvorfor maktens representanter handler slik de gjør.