Opphavsrett for frilansere

Les om opphavsrett til tekst og opphavsrett til bilder.

Opphavsrett til tekst

Den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket heter det i åndsverklovens § 1. De vanligste former for redaksjonelle verk er reportasjer, anmeldelser, kronikker og ledere.

Som opphavsmann til verker oppstår to grunnleggende beføyelser:

For det første slår åndsverklovens § 2 fast opphavsmannens enerett til eksemplarfremstilling, og for det andre retten til å tilgjengeliggjøre det for almenheten.

Som frilanser har man en særlig sterk opphavsrettslig posisjon i forhold til oppdragsgiver sammenliknet med fast ansatte. Det er fordi frilanseren har alle opphavsrettslige beføyelser i behold, inntil det ved avtale med utgiver overdras bruksrettigheter. Den vanligste form for bruksrettighet er den som stiftes når utgiveren får rett til å trykke artikkelen. Vanligvis gis utgiveren rett til å trykke artikkelen èn gang i papirutgaven.

Dette prinsipp er også nedfelt i Frilansavtalen inngått i tilslutning til Journalistavtalen mellom Norsk Journalistlag og Mediebedriftenes Landsforening, Ukepressens Arbeidsgiverforening og Etermedienes Arbeidsgiverforening. I avtalens § 7 (som er likelydende i alle avtaleområdene) bestemmes at "hvis annet ikke er avtalt, er publiseringen begrenset til en gang". Med andre ord kan den oversendte artikkel kun benyttes i den aktuelle utgivelsen. Senere bruk i samme eller andre blader - f eks i konsernforhold- kan ikke foretas uten igjen å klarere det med oppavsmannen. Den samme bestemmelse forhindrer utgiver fra å samtidig legge stoffet ut på Internett, dersom avtale om slik utnyttelse ikke er inngått.

Opphavsrett til bilder

Tilsvarende gjelder for bilder. Frilansavtalene har derimot ingen konkrete bestemmelser om dette. Av den grunn må en være nøye på å presisere at bilder som sendes til redaksjonen, kun skal benyttes til én gangs publisering i den aktuelle avisen. I mangel av avtale, vil likevel det opphavsrettslige spesialitetsprinsipp (åndsverklovens § 39a) legges til grunn, hvilket betyr at utgiveren må sannsynliggjøre sin rett til annen bruk. Det kan ofte være vanskelig, og følgelig vil bruk som ikke fremgår av avtale, anses ulovlig.