”Å leve en film” – som videojournalistJohn Domokos.

”Å leve en film” – som videojournalist

- Du må leve filmen. Og du må gå den ekstra milen. Det krever hardt arbeid og dedikasjon.
For den britiske videojournalisten John Domokos i The Guardian kan det innebære å vandre to dager på asfalt med syriske flyktninger og sove under åpen himmel i veikanten med dem på vei mot Tyskland.

Tekst og foto: Ann Coates

Resultatet ble den 17 minutter lange prisbelønte filmen ”We Walk Together”. Domokos viste utdrag av filmen på Nordisk Seminar 2016 på Hafjelltoppen og trakk oss inn i sitt fascinerende arbeid.

Han har bred bakgrunn som videoprodusent og var med på å starte The Guardians videoavdeling.

Hvilke historier?

Domokos ga følgende råd til videojournalister: Å finne vår egen måte å dekke en begivenhet på og formidle engasjement og opplevelse av å være til stede. Hva kan vi - og ingen andre gjøre? Er det mange mediefolk til stede, blir vi ikke først ute med historien. Lag heller vår egen fortelling – noe annerledes. Kombiner det beste fra dokumentarfilm og nyhetsjournalistikk.

Når man jobber som videojournalist, er alt kompromisser. Gjør ting så enkelt som mulig, slik at de som er med i filmen ikke har følelsen av å delta i en produksjon. Du trenger ikke fortelle hele historien i video. Bruk minst mulig fakta, det helt nødvendige smugles inn i kommentaren. Gå nær innpå det som skjer, velge en liten del av virkeligheten og gå dypt inn i den. Når historien din begynner og slutter, avhenger av tiden og budsjettet du har. Rask levering til avis eller tv er viktig, det setter rammer for produksjonen. Bruk gjerne en fikser som kan snakke med de involverte, som kan språket og har kontaktevne. Ikke la dem oversette ord for ord, det tar man senere.

Hvilke bilder?

Alle bildene skal fortelle noe. De skal være stødige og formidle energi og action, og ikke virke regisserte. Domokos filmer nesten alt, og holder muligheten åpen for spontanitet.

- Talk with real people, not talking heads!

Altså: velg vekk ekspertene og snakk med folk som er involvert i hendelsene. Man må være producer, journalist, lydperson og fotograf samtidig. Tenke konstant på hva man trenger av bilde og lyd, redigere i hodet og holde et øye med hva som skjer utenfor kameralinsen. Samtidig som man vurderer lyset/været og tar vare på dem man filmer.

Hvilke bilder finnes allerede som vi kan bruke? Andre fotografer kan godt være med i bildet, for de er også en del av historien. Lag nøkkelintervjuer i rolige omgivelser. Det bruker du andre steder i filmen. Og husk: - Let the silende hang! Ikke avbryt med nye spørsmål i et intervju, det er ofte i stillheten at følelser formidles. La personene du filmer gå ut av bildet – ikke følg dem med kameraet. Da kan du lettere klippe deg videre i redigeringen. Husk også cutaways – de bildene du trenger innimellom for å klippe fra en scene til en annen. (Eks. den lille gutten på farens skuldre som vinker til passasjerene i en buss som passerer, og kjæresteparet som tar selfies på en bro.) Domokos filmer omtrent en time pr. min. ferdig klippet film.

Redigeringen: Hva står på spill? Husk at man har ca. tre sekunder til å fange folks oppmerksomhet. Fortell en historie – parallellhistorier fungerer ikke. Domokos grovredigerer først selv og får så en annen med på sluttredigeringen. Etter hvert blir man ”blind” selv og trenger hjelp av ”friske øyne”. Man bør også vise filmen til andre underveis. Er man i tvil om noe skal med i filmen, så kutt det ut. Domokos brukte tre dager til redigeringen av ”We Walk Together”. Imponerende å høre for meg som jobber med dokumentarfilmer – der produksjonstiden kan ta flere år.

Lenke til videoeksempelet som John Domokos viste i foredraget:

http://www.theguardian.com/world/video/2015/sep/10/we-walk-together-a-syrian-familys-journey-to-the-heart-of-europe-video