Utredning om opptreden under streik

Advokat Einar Stueland skrev denne betenkningen på oppdrag for NJ etter journaliststreiken våren 2002.

1. Innledning

A. Oppdraget

Norsk Journalistlag har bedt meg gi en betenkning om streikebryterspørsmål som kan oppstå når forbundet går til arbeidsnedleggelse. Bakgrunnen for dette er selvsagt journaliststreiken i 2002, men siktemålet er også å vurdere framtidige streikesituasjoner. B. Oversikt

De sentrale spørsmålene om streikebryteri slik de oppstår i våre dager, er:

Hvordan skal de arbeidstakere som er omfattet av en streik opptre uten å komme i en streikebryterposisjon – og hvordan skal andre som står utenfor streiken, forholde seg for ikke å bryte de normer som gjelder i forhold til streikebryteri.

Her oppstår både etiske og rettslige spørsmål av stor rekkevidde. Men også en form for samlivsspørsmål. En tilspisset arbeidskonflikt vil ofte føre til mistillit og samarbeidsvansker i tida etter at arbeidskampen er over. Det er derfor viktig å finne fram til måter å gjennomføre arbeidskamp på uten at skadevirkningene i ettertid blir for store. En av de mest følsomme formene for tilleggskonflikter ved arbeidskamp, er dette at arbeidstakerne ofte mener at arbeidsgiverne og utenforstående trår feil når det gjelder å trekke grensen mot streikebryteri. Slike innslag i en streikekonflikt vil nødvendigvis bidra til å gjøre det ekstra vanskelig å finne en rasjonell løsning på den interessekonflikten som ligger bak streiken.

Det er ikke sikkert det er lurt av arbeidsgiverne å utnytte det man selv eller arbeidsgiverorganisasjonen mener er ens juridiske rett i forhold til streikebryteri. Å utnytte antatt egen rettsposisjon til siste trevl, kan, som kjent, føre helt galt av sted. Og det er heller ikke lurt av arbeidstakerne å skyte med kanon mot enhver opptreden fra motparten som gir assosiasjoner i retning av streikebryteri.

Men samarbeidsspørsmål og etiske problemstillinger skal jeg stort sett la ligge. Det er rettsspørsmålene som har interesse her. Hovedinteressen er knyttet til de praktiske spørsmål som oppsto under journaliststreiken sist sommer - i særlig grad spørsmålet om i hvilken utstrekning redaktører og andre overordnede kan utføre arbeid som til vanlig utføres av de streikende – uten å komme i streikebryterposisjon.

Det skal nevnes innledningsvis at innfallsvinkelen til de spørsmålene som diskuteres her, først og fremst er Arbeidsrettsrådets innstilling om streikebryterspørsmålet, en innstilling som ble avgitt i 1965 og som konkluderte med at rettsutviklingen burde styres av rettspraksis – ikke lovgivning, se innstillingen s 4, 12 og 13.

I utredningen er rettslig sett ukontroversielle spørsmål kortfattet behandlet. De praktisk sett viktigste spørsmålene er knyttet til i hvilken utstrekning arbeid som under normale forhold blir utført av de som nå er i streik, kan utføres av andre arbeidstakere som er ansatt i bedriften.

2. Hva er streikebryteri?

A. Arbeidstvistloven forbyr ikke streikebryteri

Streikebryteri er verken definert eller regulert overhodet i arbeidstvistloven. Man kan godt si at arbeidstvistloven forutsetter at streikebryteri kan forekomme i forbindelse med arbeidskamp; det går fram av definisjonen av lock out som har en slik tilføyelse til definisjonen: «… uten hensyn til om andre arbeidere tas inn i stedet for de utestengte.» (atvl § 1 nr 6). Tilsvarende må åpenbart også gjelde i forhold til streik, selv om dette ikke er direkte uttalt i definisjonen av streik, jf § 1 nr 5.

Selv om streikebryteri ikke er forbudt, er det ansett som sosialt forkastelig, - både for arbeidsgiveren og for den arbeidstaker som påtar seg eller utfører streikebryterarbeid. Den arbeidsgiver som setter i verk streikebryteri i virksomheten og den arbeidstaker som utfører streikebryterarbeid, risikerer å møte meget sterke sanksjoner fra fagorganisasjonenes side.

Og en arbeidstaker er ikke forpliktet til å utføre streikebryterarbeid. Fagbevegelsen har tradisjonelt tatt i bruk meget sterke midler overfor den som utfører streikebryterarbeid . I våre dager vil man kanskje nyansere dette på flere måter, - bl a i forhold til hva slags streikebryterarbeid det er tale om.

B. Foreløpig definisjon

Det har alltid vært delte meninger om hvordan man skal definere streikebryteri. Oppfatningene har vært ulike på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden. Grunnen til dette er dels uenighet om hvor grensene går etter gjeldende rett og dels uenighet om hvorledes grensene bør trekkes. Dessuten innebærer klare interessemotsetninger mellom streikende og streikerammede at det er vanskelig å trekke grensene for hva som er rettmessig utførelse av arbeid under streik – og hva som bør fordømmes. Det er, som LO for lengst har påpekt, at siden problemstillingene om streikebryteri aktualiseres i forbindelse med arbeidskamp, er det slik

«at arbeidsgiverne og de samfundslag som disse tilhører i en sådan situasjon har direkte interesse av å få trukket en så snever ramme som mulig om dette begrepet. Jo snevrere denne rammen kan bli trukket og jo færre begrepet etter dette vil kunne omfatte, desto større mulighet vil dette gi arbeidsgiverne til å holde sine bedrifter i gang under en streik ved hjelp av «arbeidsvillige» som faller utenfor begrepet «streikebrytere»»

Videre uttalte LO:

« All utførelse av streikerammet arbeid, uansett hvem som utfører dette og uansett på hvilken måte dette blir utført, innebærer faktisk motarbeidelse av de streikende arbeideres kamp og motvirker effektiviteten av denne kampen. De streikende arbeidere og deres organisasjoner har av disse grunner alltid betraktet enhver form for utførelse av streikerammet arbeid som noe som har vært direkte egnet til å støtte arbeidsgiveren i den pågående arbeidskamp for å få brutt streiken, og dette uansett om det har vært organiserte eller uorganiserte arbeidere som har utført slikt arbeid og uten hensyn til om det streikerammede arbeidet er blitt utført på den måte at noen arbeidere har blitt stående igjen på arbeidsplassen eller om det er blitt utført på den måte at nye arbeidere er rykket inn.»

I juridisk teori og i uttalelser fra flere arbeidsgiverorganisasjoner har man gått inn for å trekke grensen som i meget stor grad favoriserer arbeidsgiversiden i den konflikten som foreligger under arbeidskampen. Dette er særlig påfallende idet man med et kanskje litt for stort ord kan kalle delegasjonsteorien, som blir diskutert nedenfor. Dette er et tankegods som skriver seg fra Arbeidsrettsrådets innstilling fra 1965. Innstillingen er omtalt flere ganger i det følgende.

Rent tekniske grunner bidrar også til å vanskeliggjøre grensedragningen. For streikebryterspørsmål oppstår i svært forskjelligartede situasjoner.

Ut fra dette kan del vel legges til grunn at det vil være ulike oppfatninger om hva som er streikebryteri. En slags definisjon kan være slik:

Streikebryteri er opptreden under arbeidskamp i strid med de ulovfestede regler som går ut på at arbeid som til vanlig utføres av de streikende arbeidstakerne ikke – uten dispensasjon - skal utføres av arbeidstakere som er omfattet av streiken – eller som hovedprinsipp heller ikke av andre.

Men en definisjon av streikebryterbegrepet løser ikke problemet med hva som skal være innholdet i begrepet.

3. Generelt om rettskildebildet

A. Arbeidstvistloven

Som nevnt innledningsvis har ikke arbeidstvistloven noen regulering av streikebryterspørsmålet. Man kan derfor ikke trekke andre slutninger fra positiv lovgivning – enn at streikebryteri ikke er forbudt. Det er heller ikke grunn til å tro at lovgivning på dette felt vil bli aktuelt nå.

For 100 år siden stod det en strid om «arbeidets frihet» og streikebryteri, Norges konservative og moderat-konservative arbeiderforening m fl reiste i 1899 forslag overfor Indredepartementet om beskyttelse av «arbeidets frihet» og ville ha en straffebestemmelse som rammet den

«som ved gjerning, ord, geberder eller trusler om skade, tab eller ulempe av noen art uberettiget søger at tvinge nogen til at opgive sit arbeide eller anholde nogen fra frit at søge arbeide.»

Men noen lovgivning om dette temaet ble det stort sett ikke noe av. Det skyldes nok at krav om beskyttelse av organisasjonsretten fra fagbevegelsen og krav om beskyttelse av de «arbeidsvillige» fra den politiske høyresiden ble koblet slik at det stort sett ikke ble slik at ingen «fikk noe», bortsett fra en periode i 20-åra hvor straffeloven § 222 II ga beskyttelse av «arbeidsvillige».

B. Rettspraksis

Alt i alt foreligger det en meget omfattende rettspraksis fra de siste 100 år. Denne praksisen er dels knyttet til injurielovgivningen. Siden en karakteristikk om streikebryteri er en klar injurie – er det ganske rikholdig fra dette felt, særlig fra mellomkrigstiden.

Men særlig fra Arbeidsretten foreligger det rettspraksis om noen sentrale spørsmål, om arbeidspliktens omfang i forhold til streikebryteri og særlig om overføring av arbeid til bedrifter som ikke er i streik . Men på viktige felt savnes avgjørende praksis. Og det gjelder de mest sentrale spørsmål i vår sammenheng, nemlig spørsmålet om grensene for streikebryteri for arbeidstakere i en streikerammet bedrift som ikke er omfattet av arbeidskampen. Her er det viktige grenseoppganger som venter på en avklaring.

C. Arbeidsrettsrådet 1965

Arbeidsrettsrådets avga innstilling om streikebryterproblemet 30. november 1965. Arbeidsrettsrådet konkluderte med at rettsutviklingen på dette felt bør overlates til domstolene og fremmet derfor ikke noe lovforslag.

Innstillingen inneholder en gjennomgåelse av gjeldende rett, rettshistoriske spørsmål og har synspunkter om hvordan ulike spørsmål bør løses (de lege ferenda). Det er når det gjelder det sistnevnte temaet utredningen har fått betydning; - etter min mening alt for stor betydning, noe jeg kommer tilbake til.

De senere års mer generelle utredninger om kollektivrettslige spørsmål har ikke gått inn på streikebryterspørsmålene. Dette gjelder så vel Arbeidsrettsrådets innstilling Prinsipper for ny arbeidstvistlov (NOU 1996:14) og Stabelutvalgets Vårens vakreste eventyr…? (NOU 2001:14).

4. Hvem omfattes av streikevarselet?

A. Plassoppsigelsens omfang

I første omgang er det plassoppsigelsen som angir omfanget av arbeidskampen. Plasssoppsigelsen har flere funksjoner. Det sentrale er at den er en oppsigelse av den individuelle arbeidsavtalen. Er ikke arbeidsavtalen sagt opp forut for en streik, vil streiken representere et mislighold av arbeidsavtalen. Oppsigelsesfristen er i disse tilfellene 14 dager, jf arbeidsmiljøloven § 56 annet ledd og Hovedavtalen § 3.1 nr 1. Plassoppsigelsen gis når forhandlingene mellom partene i interessetvisten brytes, jf atvl § 28. Samtidig sendes det melding til Riksmeglingsmannen. Meldingen skal blant annet angi hvilke bedrifter som omfattes og hvor mange arbeidstakere ved hver bedrift plassoppsigelsen omfatter.

B. Varsel om plassfratredelse

I tillegg til den lovbestemte plassoppsigelsen gis det plassfratredelsesvarsel etter en ulovfestet tradisjon, som i de seinere år er blitt tariffestet i Hovedavtalen § 3-1 nr 2. Plassfratredelsesvarselet omtales som plassoppsigelsens endelige omfang og avgis senest når meklingen kreves avsluttet. Plassfratredelsesvarselet angir hvem som tas ut i streik . Hvem som skal omfattes av plassfratredelsesvarselet må også være med i plassoppsigelsen.

Det er de som er omfattet av plassfratredelsesvarselet som skal gå ut i streik. Man kan snakke om en foreningsrettslig plikt til å følge fagforeningens vedtak om streik og fratredelsesvarselet.

De medlemmer av fagforeningen som ikke er omfattet av plassoppsigelsen og fratredelsesvarselet, skal ikke gå ut i streik. De som er innmeldt etter at plassoppsigelsene er gitt, og de som av hvilken som helst grunn er holdt utenfor den opprinnelige plassoppsigelsen, skal derfor ikke delta i streiken – uten at det gis ny plassoppsigelse mv. Etter lovens system står de derfor utenfor streiken og fortsetter sitt vanlige arbeid . De skal da heller ikke bedømmes som streikebrytere. Det lar seg imidlertid ikke nekte at slike arbeidstakere uvegerlig kommer i en alvorlig lojalitetskonflikt. I praksis forekommer det derfor at arbeidsgiverne aksepterer at de nyinnmeldte følger sine kolleger ut i streik .

Dette er et syn som - i hvert fall i eldre tider – ikke var alminnelig akseptert i fagbevegelsen. De som fortsatte i arbeid i under streik, kunne lett bli stemplet som streikebrytere. Og de kunne oppleve en sterk lojalitetskonflikt. Men selvom vilkårene for å gå ut i arbeidskamp etter lovens regler ikke var oppfylt, var det nok vanlig at de fulgte sine kolleger ut i streik og at dette i mange tilfeller ble akseptert av arbeidsgiverne.

De uorganiserte (herunder også organiserte i andre fagforeninger) er selvsagt ikke omfattet av plassoppsigelsen eller plassfratredelsesvarselet. Jeg gjør oppmerksom på at i den tidligere avtalen om opptreden under streik, omtalt som en gentlemens agreement, er det i pkt 6 vist til en uttalelse fra Alf Nordhus på Redaktørforeningens årsmøte i 1962. Nordhus sa at «De uorganiserte har nok rett, men ikke plikt til å fortsette arbeidet når deres organiserte kolleger streiker.» Det følger av det som her er sagt, at Nordhus uttalelse ikke er i samsvar med gjeldende rett. De uorganiserte har rett og plikt til å fortsette sitt vanlige arbeid under streik.

Oppsummeringsvis kan vi slå fast at kun arbeidstakere som er omfattet av plassoppsigelsen og plassfratredelsesvarselet skal delta i streiken. De som er utmeldt før plassoppsigelsen gis (slik at medlemskapet er opphørt), de som er innmeldt etter plassoppsigelsen, samt de som er uorganiserte eller medlemmer av andre organisasjoner, skal ikke delta i streiken.

C. Dispensasjoner

I forbindelse med streik gis det regelmessig dispensasjoner, - enten ved dispensasjonsavtaler som inngås forut for streiken – eller ved dispensasjoner som streikekomiteer innvilger underveis. Hovedavtalens § 2-3 har nærmere bestemmelser om dette, som først og fremst tar sikte på skade på liv og helse samt maskiner og utstyr. Men organisasjonene står fritt til å inngå eller nekte å inngå avtaler om dispensasjoner.

Slike dispensasjonsavtaler reiser neppe problemer i forhold til streikebryteri, så lenge partene holder seg til det som er avtalt.

I denne sammenheng er det kanskje grunn til å nevne at det rettslig sett ikke kan være noe i veien for å stille vilkår for dispensasjonsavtaler. Som motstykke til at de streikende gir dispensasjoner, kan det kreves at arbeidsgiverne aksepterer Journalistlagets grenser for hva som skal karakteriseres som streikebryterarbeid, f eks i forhold til de mest kontroversielle former for arbeid som aviseierne ønsker utført.

D. Klassiske streikebrytere

Arbeidstakere som er omfattet av plassoppsigelsen og plassfratredelsesvarselet skal legge ned arbeidet sammen med sine kolleger. «At disse arbeidstakere har å legge ned sitt arbeid straks arbeidskampen er en kjensgjerning, er det ingen tvil om,» skriver Kristen Andersen . De som likevel fortsetter i arbeid, bryter solidariteten og forpliktelsen i forhold til sine fagforeningskolleger. De kan møtes med sterk fordømmelse og sterke sanksjoner.

Det følger for øvrig av Norsk Journalistlags vedtekter § 15 «å rette seg etter de vedtektsfestede organisasjonsledds lovlig fattede vedtak.» Og tilsidesettelse av slik plikt kan lede til eksklusjon, jf § 12

5. Stillingen for arbeidstakere og andre som står utenfor streiken

A. Eldre rett

Det foreligger en del eldre rettspraksis og litteratur om streikebryterbegrepets innhold.

I Rt 1910 s 273, som er fra før arbeidstvistloven kom i 1915, ble det diskutert om man skulle følge gjengs oppfatning i arbeiderkretser – eller om man skulle legge til grunn betydningen blant folk flest. Betydningen i arbeiderkretser var nok i samsvar med det som er gjengitt foran i LOs brev (1964) om at enhver som utfører streikerammet arbeid, er en streikebryter. Høyesterett kom - under dissens- til at det var uttrykksmåten i arbeiderkretser som burde være avgjørende, fordi det er her uttrykket benyttes og hvor det har betydning om man kan stemples som streikebryter eller ikke.

Dette standpunktet kan sies å være fulgt opp i Rt 1931 s 129. Disse dommene gjelder spørsmålet om karakteristikken streikebryter i forhold til injurielovgivningen, men har hatt betydning også i andre sammenhenger, se nedenfor i pkt 7.

B. Arbeidsrettsrådets innstilling om streikebryterproblemet fra 1965

Delegasjonsteorien.

Arbeidsrettsrådets innstilling om streikebryterproblemet introduserte den såkalte delegasjonsteorien i Norge ut fra en helt fri vurdering av hvordan rådet mente avgrensningen mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerinteressene burde avveies. Det sies:

«For øvrig synes meget å tale for at man i nærværende relasjon i noen grad faller tilbake på et slags delegasjonssynspunkt, i den forstand at grensene for det vanlige arbeidsområdets omlegging eller utvidelse trekkes under hensyn til hvorvidt de arbeidsoppgaver som skal overtas, naturlig kan sees som delegert fra angjeldende arbeidstaker på det høyeste eller høyere plan.»

Dette har vært uttrykt dithen at enhver overordnet under en konflikt, kan utføre alt arbeid som til vanlig utføres av de underordnede.

Arbeidsrettsrådets uttalelse er kort og godt et uttrykk for hvorledes Arbeidsrettsrådet mener spørsmålet bør løses, en de lege ferenda-uttalelse. Slik Arbeidsrettsrådet uttrykker seg, er det ikke saklig grunnlag for å ta uttalelsen til inntekt for en generell delegasjonsteori. Og man må merke seg reservasjonene i uttrykksmåten. De står i kø: ”meget [synes] å tale for”, ”i noen grad”, ”et slags delegasjonssynspunkt”.

Uttalelsen har ikke støtte i lov eller rettspraksis, se foran under pkt a.

At dette ikke kan oppfattes som et utsagn om gjeldende rett, underbygges ytterligere av det faktum at Arbeidsrettsrådet ikke gir en alminnelig rettskildemessig argumentasjon for standpunktet. Ettersom Arbeidsrettsrådet gjentatte ganger i innstillingen uttaler at rådet tilrår å opprettholde gjeldende rettstilstand – men ønsker at «det fortsatt overlates til rettspraksis å ta stilling til og foreta den rettslige regulering av problemene.» Men det synspunkt Arbeidsrettsrådet gjorde seg til talsmann for, er ikke bekreftet i rettspraksis, verken før eller etter at innstillingen ble avgitt .

Det er for øvrig sannsynlig at Arbeidsrettens standpunkt er inspirert av dansk juridisk teori. Og standpunktet om delegasjon har vært fulgt opp av Henning Jakhelln i flere sammenhenger, men uten noen nærmere begrunnelse. Jeg viser til Jakhelln, Streikebryteri og blokade, i Arbeidsrettslige studier s 562, Jakhelln Artikkelsamling i arbeidsrett, s 385 samt Arbeidsrettslige emner, s 439. Heller ikke Jakhelln gir noen nærmere begrunnelse for hvorfor det skal tillates en så omfattende endring av tidligere gjeldende rett.

Påfallende nok har ikke dette praktiske og prinsipielt viktige spørsmålet blitt forelagt for Arbeidsretten eller andre. Før Arbeidsrettsrådet avga sin innstilling i 1965 forelå det, som nevnt, ikke rettskildemessig grunnlag for delegasjonsteorien.

Jeg mener delegasjonssynspunktet derfor ikke er et uttrykk for gjeldende rett den gang Arbeidsrettsrådet avga sin innstilling, i 1965. I ettertid har det heller ikke skjedd noe som etablerer synspunktet som gjeldende rett. At synspunktet har fått tilslutning fra arbeidsgiverhold, har åpenbart ikke en slik virkning.

C. Kritikk

Arbeidsrettsrådet inntar sitt standpunkt uten noen nærmere avveining av de motstridende interessene som gjør seg gjeldende i en slik arbeidskampsituasjon. Dette er meget påfallende. Og resultatet er blitt et meget ensidig arbeidsgivervennlig standpunkt, - uten grunnlag i norske rettskilder. Dette svekker betydningen av standpunktet, som for øvrig kan sies å ha sentral betydning i kraft av Arbeidsrettsrådets autoritet og rådets representasjon fra hovedpartene i norsk arbeidsliv.

Det kan også innvendes at standpunktet ikke tar hensyn til det Høyesterett i en annen, men nokså likeartet sammenheng pekte på: «På begge sider er det interesser og følelser, som har berettiget krav på at tilgodesees.»

Dersom overordnede eller andre som står utenfor streiken påtar seg journalistarbeid under streik, bidrar det til å skjerpe motsetningene under streiken. Det kan vanskeliggjøre en løsning av konflikten, fordi det er svært provoserende at de overordnede påtar seg de streikendes arbeid under konflikt. Og det kan ha negative virkninger i tida etter streiken.

Det må også påpekes at delegasjonssynspunktet medfører at kolleger presses til å utføre arbeid som journalistene og i mange tilfeller også de overordnede selv mener er illojalt. Dette forsterkes ved at de overordnede i avisene i meget stor utstrekning er rekruttert fra journalistenes rekker. Dette fører til at overordnede i mediebedrifter i større utstrekning enn på de fleste andre arbeidsplasser er kvalifisert til å utføre journalistisk arbeid, samtidig som de kollegiale bånd mellom over- og underordnede er annerledes enn der ledelsen og øvrige arbeidstakere har ulik faglig bakgrunn.

Dersom de overordnede pålegges eller påtar seg streikerammet journalistarbeid fratas de dermed muligheten til å opptre nøytralt under konflikten. – Nøytralitet må her innebære at de som står utenfor streiken ikke overtar de streikendes arbeid, dvs det arbeid som utenfor konflikt blir utført av de streikende.

D. Redaktører og andre overordnede

Redaktørenes adgang til å utføre streikerammet arbeid, står og faller med holdbarheten av det som foran er kalt delegasjonsteorien. Og det samme gjelder overordnede ellers som ikke er omfattet av arbeidskampen.

Legger man delegasjonssynspunktet til grunn i sin mest vidtgående form, vil enhver overordnet kunne utføre enhver underordnet sitt arbeid. Da går man vesentlig lenger enn det Arbeidsrettsrådet i sin tid ga uttrykk for.

Men delegasjonsynspunktet gir ikke uttrykk for gjeldende rett. Den er uttrykt i Arbeidsrettsrådets innstilling – men ikke bekreftet i rettspraksis.

Mitt syn er derfor at redaktører – også underordnede og svært underordnede redaktører - kun skal utføre sitt ordinære arbeid under streik.

E. Uorganiserte og andre arbeidstakere som ikke er omfattet av streiken. Arbeidspliktens omfang.

Arbeidspliktens omfang beror særlig på innholdet i den individuelle arbeidsavtalen og på tariffavtalen, f eks Journalistavtalen § 1. Arbeidspliktens omfang endres ikke under lovlig streik . De som står utenfor streiken skal utføre sitt vanlige arbeid.

Dette standpunktet har allmenn tilslutning, i hvert fall i utgangspunktet. Det kan føres tilbake til en dom i jf Rt 1927 s 296, hvor det bl a heter:

«den naturlige og rimelige løsning synes at være, at den utenfor streiken staaende arbeiders arbeidsplikt ikke berøres av streiken, saaledes at hans arbeidspligt verken forminskes eller forøkes under streiken.»

Høyesterett begrunner dette standpunktet bl a med at de arbeidstakerne som står utenfor streiken, ville komme i en vanskelig lojalitetskonflikt med de streikende dersom arbeidsplikten ble utvidet under streik.

Dette løser imidlertid ikke alle aktuelle avgrensningsspørsmål.

For det første vil det ofte være uklart hvilken rekkevidde arbeidsplikten har etter avtale og tariffavtale. Jo mer generelle formuleringer som brukes i f eks ansettelsesavtaler, - desto videre er arbeidsplikten definert. Det er nok mange steder en tendens til at arbeidsplikten blir fastsatt i mer generelle vendinger enn før.

For det andre kan det – teoretisk sett - tenkes avtaler som utvider arbeidsplikten under streik.

For det tredje: Det inngås ofte avtaler i tilknytning til en streik med sikte på å unngå skade på maskiner og utstyr mv, jf hovedavtalen § 3-3. Dette er uproblematisk i forhold til de spørsmål som her diskuteres.

For det fjerde kan det tenkes en utvidelse av arbeidsplikten dersom liv og helse står på spill. Heller ikke dette reiser problemer i tilknytning til diskusjonen her.

Arbeidsavtaler skal inngås skriftlig, jf arbeidsmiljøloven §§ 55 B og C pkt c). Også andre faktorer enn den skriftlige kontrakten har betydning for fastleggelsen av arbeidsavtalens innhold. Det er lite tradisjon hos oss for å fastlegge arbeidsplikten særlig detaljert i de skriftlige avtalen. Arbeidsforholdets praktisering får derfor meget stor betydning for arbeidspliktens omfang. Slik har det ”alltid” vært, jf f eks Kristen Andersen, Fra arbeidslivets rett (1967) s 99. Kristen Andersen refererer et stort antall dommer i denne sammenheng. Rettspraksis viser at praksis i arbeidsforholdet får meget stor betydning for innholdet i arbeidsplikten.

Det er viktig å være klar over at selv om arbeidspliktens omgang som klar hovedregel ikke endres under streik, kan det jo tenkes at arbeidstakere som står utenfor streiken, f eks nyinnmeldte, uorganiserte eller overordnede, har en arbeidsavtale som helt eller delvis dekker den streikendes arbeidsplikt.

Streikebryteri er ikke ulovlig. Arbeidsavtaler om utførelse av streikerammet arbeid er i seg selv ikke ugyldige for arbeidstakere som står utenfor streiken. Men utfører de streikebryterarbeid, må de også tåle karakteristikken streikebryter. Og sterke hensyn taler for å fortolke en arbeidsavtale som åpner for streikerammet arbeid, forsiktig og/eller innskrenkende.

Jakhelln mener arbeidstakere som står utenfor streiken, men som har en arbeidsplikt som helt eller delvis faller sammen med de streikendes, kan utføre alt arbeid som faller innenfor arbeidsavtalen. Han nevner som eksempel at om noen av ekspeditørene i en butikk streiker, kan andre overta arbeidet ved de disker og avdelinger hvor det er streik, dersom arbeidet ligger innenfor rammen av deres arbeidsplikt. Han hevder at dette kan skje selv om de får mer å gjøre. I dette ligger det muligens også at han vil akseptere overtidsarbeid for de ikke-streikende for å få utført arbeidet. Men forutsetningen er at arbeidet faller innenfor arbeidsplikten for de arbeidstakere som står utenfor streiken. Jakhellns standpunkt er ikke underbygget med rettspraksis, men det kan nok sies at dommen i Rt 1927 s 296 begrenser sin rekkevidde til det som faller utenfor arbeidsplikten for vedkommende stilling.

Etter min oppfatning utfordres den naturlige lojaliteten på en helt uakseptabel måte av Jakhellns standpunkt, dersom han er å forstå slik at utenforstående arbeidstakere skal kunne pålegges å gå inn i de streikendes arbeidsoppgaver.

Det må kunne sies å være gråsoner her, hvor det kunne være ønskelig med rettslig avklaring, men dette er et felt hvor avtaler i forkant av en streik, kan gi en balansert løsning. Skal arbeidstakere som står utenfor streiken opptre nøytralt, må de ikke gå inn i de streikendes arbeid.

F. Overføring av arbeid til bedrifter som ikke er i streik. Interesseteori og allianseteori.

En av de klassiske problemstillingene om streikebryteri, er spørsmålet om arbeidstakere i bedrifter som overtar streikerammet arbeid, har plikt til å utføre dette arbeidet - eller om arbeidet skal anses som streikebryterarbeid som arbeidstakerne kan nekte å utføre. Også i denne sammenheng har det stått en strid mellom arbeidstakere som ønsker å unngå å utføre arbeid som kan oppfattes som en støtte til arbeidsgiversiden, mens arbeidsgiversiden dels ønsker å utføre arbeid i egeninteresse og dels som en støtte til streikerammede bedrifter. Dersom arbeid flyttes fra streikerammet virksomhet til andre, har dette blant fagorganiserte tradisjonelt blitt oppfattet som streikebryterarbeid. Men her har rettspraksis valgt en løsning som ikke er tilfredsstillende sett fra de streikendes side.

Man kan her snakke om en interesseteori mot en allianseteori. Allianseteorien går ut på at både unøytrale utenforstående virksomheter og utenforstående som reelt sett må anses som allierte med den streikerammede virksomheten kan blokkeres av de streikende med den konsekvens at det blokkerte arbeidet er å anse som streikebryterarbeid.. Interesseteorien går ut på at dersom arbeidet ikke utføres som en hjelp til den konfliktrammede virksomheten, men for å ivareta virksomhetens egne interesser, er arbeidet ikke å anse som streikebryterarbeid, og da har de berørte arbeidstakerne ikke rett til å nekte å utføre arbeidet.

Tidligere var det i rettspraksis visse holdepunkter for allianseteorien. Men dette stiller seg helt klart annerledes etter dommen i Rt 2001 s 501 (Tollpost Globe), hvor Tollpost Globe som ikke var omfattet av streik utelukkende i egen interesse overførte transportoppdrag fra en streikerammet transportør til et transportfirma som ikke var omfattet av streiken. Høyesterett sier rett ut at det den omtalte allianseteori er «uten forankring i gjeldende norsk arbeidsrett».

Man må legge til grunn at dersom en virksomhet i egen interesse flytter oppdrag fra streikerammet til ikke-streikerammet virksomhet, kan arbeidet i den nye bedriften ikke blokkeres og dermed ikke anses som konfliktrammet. Bare dersom en bedrift overtar et oppdrag «for å hjelpe den streikerammede bedrift eller opptrer i dennes interesse på annen måte», kan arbeidet i følge dommen anses som streikebryterarbeid.

G. Eierne

Det er allment akseptert at eieren av en streikerammet virksomhet kan utføre arbeid under arbeidskamp. Det samme gjelder den nærmeste familien. Men dette synspunktet lar seg ikke overføre til aksjonærer i sin alminnelighet; aksjonærer kan ikke utføre arbeid på basis av denne regel – med mindre det er tale om eneaksjeselskaper eller familieaksjeselskaper. Ellers vil en aksjonær – og i særdeleshet en aksjonær som ellers ikke arbeider i virksomheten, bli streikebryter om vedkommende arbeider i virksomheten under streik.

H. Freelancere

Som freelancere her siktes det til journalister som er knyttet til avisa gjennom avtaler som ikke etablerer arbeidsforhold.

Freelancere omfattes ikke av Journalistavtalen og heller ikke av plassoppsigelsen. De står derfor utenfor streiken, på en måte som ligner på arbeidstakere som ikke er omfattet av plassoppsigelsen eller plassfratredelsesvarselet.

De kan fortsette sitt vanlige arbeid uten å være streikebrytere, men det sier seg selv at de kan komme i en vanskelig lojalitetskonflikt.

Om de kan nekte å levere nytt stoff, vil bero på tilknytningsforholdet til avisa. Dersom det i et løpende freelance-forhold er forutsatt at freelanceren skal levere stoff regelmessig eller om et bestemt emne, består denne plikten inntil avtaleforholdet er oppsagt og utløpt.

Når det gjelder innlevert stoff har journalisten gjort det han etter avtalen skal utføre. Det er jo en åpenbar forutsetning at stoffet skal publiseres. Om freelanceren skal ha rett til å nekte publisering av innlevert stoff, må det foreligge et særskilt rettsgrunnlag som gir slik rett.

I. Nyansettelser i forbindelse med streik

Rekruttering av nye arbeidstakere under streik, var i tidligere tider en ikke uvanlig form for streikebryteri. Det var de «arbeidsvillige» som ble rekruttert. I sin klassiske form er slik rekruttering av streikebrytere lite aktuelt, men det fins mindre åpenbare tiltak som skaper vanskelige grensetilfeller. Økt bruk av freelancere, at deltidsansatte får mer å gjøre, at det benyttes overtid som følge av streiken. Dette er det svært vanskelig å kontrollere. Men også i denne sammenheng gjelder den alminnelige setning om at de som står utenfor streiken skal utføre sitt vanlige arbeid, verken mer eller mindre. Og de skal holde seg unna arbeid som under ordinære forhold utføres av de streikende.

At streikende erstattes med andre arbeidstakere, er klassisk streikebryteri. At streikende erstattes med freelancere, som utfører tilsvarende arbeid uten å være arbeidstakere i teknisk forstand, må karakteriseres på samme måte. Men her vil det unektelig være meget vanskelig å trekke grensen mellom bruk av freelancere som er en fortsettelse av virksomheten slik den ble drevet før streiken – og økt bruk av freelancere til erstatning av de streikendes arbeid. Etter min oppfatning er dette mer et faktisk (bevismessig) enn juridisk problem.

J. Byråstoff

NJ har stilt spørsmål om økt bruk av byråstoff som følge av streiken. Bruk av byråstoff til erstatning av de streikendes arbeid vil etter min oppfatning være å anse som streikebryteri, men dette er nok et tvilsomt spørsmål.

6. Konsekvenser av streikebryteri

Ved klart og utvetydig streikebryteri, bør organisasjonen benytte de sanksjoner som står til rådighet, i første rekke foreningsrettslige sanksjoner i form av suspensjon eller eksklusjon, jf NJs vedtekter § 12. Dette kan også ha en preventiv effekt. Derfor bør en organisasjon etter at streiken er avsluttet, ikke være alt for villig til å legge denne typen konflikter bak seg uten sanksjoner.

Hovedavtalen § 10-1 gir grunnlag for å nekte «å arbeide sammen med eller under ledelse av personer som har vist slik utilbørlig opptreden at de etter alminnelig samfunnsoppfatning bør kunne kreves fjernet.» Det er antatt at bestemmelsen kan benyttes mot streikebrytere. Bestemmelsen gir NJ mulighet til å kreve at streikebrytere skal sies opp. Slik jeg ser det kan et så drastisk tiltak som denne bestemmelsen gir mulighet til – yrkesforbud mot streikebrytere – vanskelig rettferdiggjøres. Bestemmelsen anvendes ikke i praksis.

Å bli karakterisert som streikebryter innebærer en sterk sosial fordømmelse. Det er en injurie, og som sådan straffbar og erstatningsbetingende, med mindre det føres bevis for beskyldningens sannhet. Det vil være domstolens definisjon av hva som er streikebryteri som er avgjørende - ikke hva som er alminnelig språkbruk blant arbeidstakere. Og selv om det objektivt sett er tale om streikebryteri, kan god tro hos vedkommende arbeidstaker medføre at vedkommendes opptreden ikke kan karakteriseres som streikebryteri, jf Rt 1963 s 430, som gjaldt en arbeidstaker som hadde søkt råd hos sitt eget fagforbund om omfanget av arbeidsplikten.

7. Avtaleregulering av streikebryterspørsmål

Hovedavtalen § 2-3 legger opp til at det inngås forhåndsavtaler om arbeid som skal utføres under streik. Og under streik tas det regelmessig opp spørsmål om dispensasjoner. Som nevnt foran i pkt 4 D, kan det stilles vilkår for å inngå slike avtaler.

Men uavhengig av dette bør begge parter kunne ha interesse av å avklare på forhånd hva slags arbeid som kan utføres under streik.

-o0o-

Litteratur – forkortelser

  • Andersen, Kristen, Arbeidsretten og organisasjonene (1955)
  • Andersen, Kristen, Fra arbeidslivets rett (1967)
  • Arbeidskamputvalget, LOs arbeidskamputvalgs innstilling (2001)
  • Arbeidsrettsrådet, Arbeidsrettsrådets innstilling om streikebryterproblemet (1965)
  • Evju ,Stein, Organisasjonsfrihet, tariffavtale og streik (1982)
  • Evju, Stein, i Arbetsrätten i Norden (1984)
  • Henriksen, Knut E, Tariffavtale og fredsplikt (1956)
  • LOs uttalelse 1964, Brev fra LO til Arbeidsrettsrådet 21. september 1964,   behandlet i LOs sekretariatet 21.september 1964.
  • NOU 1996:14, Arbeidsrettsrådets innstilling, Prinsipper for ny arbeidstvistlov
  • NOU 2001:14, Stabelutvalgets innstilling, «Vårens vakreste eventyr…?»