Feil medisin for journalistikk i krise

Feil medisin for journalistikk i krise

Finn Sjue etterlyser mer folkeskikk blant journalister. Tidligere kulturminister Hadia Tajik frykter redaksjonene er nedbemannet og utarmet, og vil sette gravejournalistikk ut på anbud. NJ-leder Thomas Spence har følgende debattinnlegg på trykk i Dagens Næringsliv i dag.

Kritisk journalistikk og kvalitet er vanskelige å definere. Det dreier seg både om metode, mengde, tema, innhold og presentasjon.

«Dybde- og gravejournalistikken spiller en helt essensiell rolle i vårt demokrati», skriver Tajik klokt i høringen om et nytt gravefond. Dessverre overlater hun kulturminister Thorhild Widvey en sprikende mediepolitikk, med lite gjennomtenkte forslag som svekker kompetansen i etablerte medier og outsourcer gravende journalistikk fra redaksjonene til enkeltpersoner eller miljø.

Samtidig som Tajik foreslo et kutt på en million kroner til Institutt for Journalistikk – som tilbyr ALLE journalister kompetanse i metode, etikk, digitale verktøy etc - foreslo hun også et nytt gravefond på seks millioner kroner.

Formålet er å "sikre kritisk journalistikk og nyhende- og aktualitetsstoff av høg kvalitet i ei tid der tradisjonelle forretningsmodellar er under press. "

NJ er glad for alle som er opptatt av journalistikk, og takknemlig for nye millioner. Men vi advarer mot analysen som ligger i bunn.

Sviktende inntekter og nedbemanning har ført til " klikk-hysteri», permanent panikk for å fylle flater nærmest døgnet rundt , færre kilder og enklere tema samtidig som den langsomme, kritiske journalistikken som krever tid til å tenke, lese, oppsøke kilder direkte, vurdere og ta en ekstra telefon har fått tøffere kår. Bare halvt i spøk spørres det om kopiknappen Ctrl C er blitt journalistenes viktigste verktøy. Andre snakker om frykt-journalistikk og «blindsoner», tema og maktmennesker som går unna radaren.

Men bildet er ikke helsvart. Det lages samtidig mer og bedre etisk , kritisk og fri journalistikk i dag en noen gang. Hva må da gjøres?

Først og fremst må vi ikke anse slaget for tapt. Vår løsning er å satse på de etablerte, kompetente redaksjonene med innarbeidet metode og etikk, kildenett, tradisjon og historie i veggene og kunnskap om maktens ansikter i miljøene de dekker.

"Dybde- og gravejournalistikken skiller seg imidlertid ut ved at den ofte kan forutsette tid og eller ressurser", heter det i høringen.

Ja, men da er det et dårlig svar å abdisere. Og det er risikabelt å outsource gravende journalistikk til noen få personer eller miljøer utenfor de etablerte mediale brohodene. Det finnes mange dyktige, selvstendige frilansere og andre som leverer fremragende journalistikk. Men å tro at seks millioner kroner, og et fåtall personer med enkeltstående prosjekt uten tilknytning til brukerne gjennom de etablerte merkenavnene, skal kunne erstatte leveransene fra pressete, men fortsatt oppegående mediehus, er forfeilet.

Tajik har antagelig beveget seg inn i en tankegang om at kritisk, gravende journalistikk er ensbetydende med kostbare, månedslange prosjekter i inn- og utland, på Brennpunkt og Dokument 2-nivå.

NJ mener at alle journalister, uavhengig av redaksjonens størrelse, plattform og tema, skal settes i stand til og avkreves kritisk journalistikk- like selvsagt innenfor sport og underholdning som politikk og næringsliv.

Da må vi skape tilbud om kompetanse for de mange, ikke de få. Institutt for journalistikk tilbyr kurs i etikk, kildekritikk, skrivekunst, videofotografering og mye mer. Det bør styrkes snarere enn å strupes. Og heller enn å svekke, bør Widvey styrke eksisterende redaksjonene som hver dag, hver time og sekund bidrar til demokratiets puls.

Widvey bør også videreføre forslaget om å øke pressestøtten til 139 lokalaviser og meningsbærende aviser med 24 millioner kroner. Og hun bør snarest innføre et nytt momsregime som fjerner det meningsløse skillet med nullmoms for avisnyheter og 25 prosent moms på digitale nyheter.

Vi journalister skal ikke kreve at alle andre skal løse utfordringene. Vi kan sikkert lære oss mer folkeskikk og bli både mer ydmyke og kritiske.

Men svekkede redaksjonelle miljøer og et gravefond for et fåtall journalister, kan aldri erstatte det permanente, kritiske og profesjonelle nærværet fra norske medier.

Widvey bør følge konservatismens barnetro: Å endre for å bevare.