Forberedt på sterke inntrykk

Forberedt på sterke inntrykk

Journalister kan oppleve mer stress enn andre yrkesgrupper som er tidlig fremme på et ulykkessted. Samtidig uttrykker journalister glede over å få dekke de mest tragiske hendelsene. Forklaringen på hvordan dette henger sammen, får du i boken til NJs rådgiver Trond Idås.

«Krevende oppdrag» heter boken, med undertittelen «hvordan mestre stress». Den er ment å hjelpe journalister til å takle tøffe situasjoner i forbindelse med jobben. Som det å komme til et ulykkessted like etter at et tog har sporet av eller sitte i rettssalen og høre drapsmannen fortelle i detalj om hvordan han tok livet av unge mennesker. Trond Idås fikk ideen til boken for 12 år siden, da drapene i Baneheia gikk for retten. Journalister fra hele landet var i Kristiansand i flere uker for å skrive og snakke om saken. NJ tok initiativ til flere samlinger før, under og etter rettssaken, slik at journalistene kunne dele tanker og opplevelser og stille spørsmål til fagpersoner. Idås oppdaget da at det fantes svært lite litteratur om forebyggelse av stressreaksjoner hos journalister og om hvordan sterke opplevelser kan bearbeides. Det hadde han lyst å gjøre noe med.

Vokser på opplevelsen

I mellomtiden har vi blant annet vært vitne til tsunamien i 2004 og 22. juli 2011 av store tragedier. Idås har fått svar fra rundt 800 journalister om hvordan de selv har reagert og hvordan de har forholdt seg til inntrykkene i ettertid. Det var i forbindelse med dette arbeidet han oppdaget den litt overraskende motsetningen: Journalister reagerer med mer stress enn andre yrkesgrupper når de rykker ut til ulykkessteder. Men de takler ikke opplevelsene noe dårligere på sikt. De aller fleste uttrykker sågar stor tilfredshet ved å ha bli sendt ut på slike jobber.

- Noe av forklaringen på økt stress, er at journalistene har en annen rolle enn å skulle hjelpe til. De skal bare observere og rapportere. Dermed opplever mange en indre konflikt som kan være belastende, sier Idås. – Men for de fleste blir det likevel totalt sett en opplevelse som de føler at de vokser på.

Dele med andre

Den positive opplevelsen kommer ikke av seg selv. Den er ikke minst avhengig av at journalistene får snakket med kolleger om det de har opplevd. Og helst kolleger som har dekket samme tragiske hendelse eller som har vært borti noe liknende. Spesielt de som har måttet ta vanskelige etiske og moralske avgjørelser under veis, trenger dette. En god samtale i ettertid, vil for mange føre til en opplevelse av læring og profesjonell vekst.

- I motsatt ende av skalaen, påpeker Idås, finner vi de som er blitt presset til å gjøre ting de ikke kan stå inne for – som å intervjue noen de selv mente burde blitt skjermet fra pressen. Dette er det vanskelig å snakke med kollegene om, fordi de skammer seg. Dermed blir opplevelsen liggende som et verkende sår.

Redusere stressnivået

Også før man drar ut på et krevende oppdrag, og mens man er på stedet, er det mulig å gjøre noe for å redusere stressnivået. I boken beskriver Idås hvor viktig det er å samle mest mulig informasjon om det man kan vente seg på ulykkesstedet eller i retten. Til mer man vet, til større blir følelsen av kontroll, og til mindre er faren for å oppleve stress.

På et ulykkessted er situasjonen ofte kaotisk. Da er det viktig at den utsendte reporter opplever klare linjer til redaksjonen, med tydelige forventninger om når og hvor mye man skal levere. Den som er ute må selv få avgjøre hvem som skal intervjues og hvem som bør skånes.

Unge og eldre mest utsatt

Fordi det er viktig å vite hva man kan forvente seg, er erfarne journalister stort sett bedre skodd for krevende oppdrag enn de med kort fartstid i yrket. Trond Idås anbefaler derfor at unge reportere ikke sendes alene på oppdrag som kan være følelsesmessig krevende. Men også en del av de som har vært lengt i yrket, scorer høyt på stresskalaen.

- Dette kan ha sammenheng med at de ikke har den samme tradisjonen for å snakke med kolleger om det de har sett og opplevd. Psykolog Germund Tveito kaller det for ryggsekken – det at de samler opplevelser som de bærer med seg videre. En dag blir det for mye.

Mange eldre journalister er vokst opp i en tradisjon der man ble ansett for å være pysete om man ikke tålte å se blod. Da fikk man heller finne seg et annet stoffområde eller et annet yrke.

- Slike holdninger er heldigvis på vei ut, sier Idås. – Nå er det en helt annen bevissthet rundt det å forebygge. Og det er ikke lenger flaut å si at man har reagert på sterke inntrykk, eller at man føler behov for å snakke med en psykolog.