NJ blir i IFJ tross mistillit til presidenten

Etter en grundig debatt har NJs landsstyre vedtatt at NJ forblir medlem i IFJ inntil videre. IFJs ledelse får et brev fra NJ med tydelig kritikk av presidentens lederstil og manglende åpenhet. -IFJ arbeider med mange gode solidaritetsprosjekter som står i fare dersom organisasjonen splittes, sier NJs leder Thomas Spence.

Mange av landsstyrets medlemmer uttrykte sterk skepsis til president Jim Boumelhas lederstil. Boumelha har sagt at han går av på neste kongress. NJs ansvarlige for internasjonalt arbeid, Eva Stabell (tidligere styremedlem i IFJ), orienterte landsstyret om situasjonen i IFJ. Hun pekte på det kritiske i at organisasjonen kan splittes og at dette vil gå ut over arbeidet for de svakeste journalistene i vanskeligsstilte deler av verden. -Mye av det store arbeidet drives av dyktige medarbeidere i sekretariatet, og er i mindre grad berørt av presidenten, sier Stabell.

Landsstyret samlet seg om hennes anbefaling om å bli i IFJ, men understreket at NJ vil holde nøye øye med hva som foregår i organisasjonen.

Les også Eva Stabells notat:

Situasjonen i IFJ

- bakgrunn og frontlinjer sett fra Norge og Norden

IFJ befinner seg i en politisk krise. Mistillit og skandalevalg på den treårlige kongressen i Dublin i begynnelsen av juni gjorde at de siste årenes misnøye med IFJs politiske ledelse kom klart til syne. Den uheldige splittelsen i organisasjonen ble enda større, og det canadiske forbundet har meldt seg ut i protest. Flere truer med å følge Canadas eksempel, eller å holde tilbake kontingent mens de krever at valget i Dublin blir gransket av jurister.

IFJs viktige prosjekter

Samtidig er det viktig å ha klart for seg at det pågår et omfattende prosjektarbeid i IFJ, utført av profesjonelle og dyktige medarbeidere i Brussel, Dakar, Buenos Aires og Sydney. Prosjektene kommer først og fremst journalister i 3. verdenland til gode, og er lite berørt av de politiske stridighetene. Prosjekter og kampanjer - for ytringsfrihet, likestilling, sikkerhet m.m. - finansieres hovedsakelig av organisasjoner og regjeringer, de fleste i Europa.

I Dublin fryktet mange kongressdeltakere fra land i sør at IFJ skulle gå i oppløsning. Det er gjennom IFJ de får adgang til fagforeningsbygging, likestillingsprosjekter, sikkerhetstrening og samarbeid over grensene.

Sammensvergelsen i Cadiz

Problemene startet på IFJ-kongressen i Cadiz i 2010. Britiske Jim Boumelha, som hadde vært IFJ-president i tre år og ville som eneste
kandidat etter alle solemerker bli gjenvalgt, gjennomførte et godt organisert «kupp». Han skal ha lovet styreplasser og prosjekter og støtte
og flytting av regionkontor og mer som kom fram etter hvert (og er vanskelig å bevise) i bytte mot stemmer for «hans» mannskap. Blant
annet fikk de afrikanske delegatene beskjed om hvordan de skulle stemme, inkludert ferdig utfylte stemmesedler, fra lederen for IFJ Afrika.

Gjennom hemmelige møter og nye allianser ble det valgt et arbeidsutvalg, AdCom, og et stort flertall i styret, ExCom, som støttet Boumelha gjennom tre år uansett hva han foreslo. Vi ble tatt på senga. Dette var helt nytt i IFJ-sammenheng. Det har gjennom årene vært et klart mål å få en så bred representasjon som mulig, både geografisk og med tanke på ulike holdninger, organisasjonskulturer og økonomiske bidragsytere.

En vanskelig periode

Pengebruken, behandlingen av ansatte og nedbyggingen av samarbeid med andre organisasjoner er områdene der vi har vært mest uenige med IFJs AdCom siden Cadiz-kongressen.

I 2013 er IFJs reserver nesten tømt. Rundt 700.000 euro hadde gått til en sterk utbygging av regionkontorene og nye ansatte der - på bekostning av hovedkontoret i Brussel. Det vil kunne gi sterkt økte utgifter til drift og lønninger for IFJ i årene som kommer.

IFJs generalsekretær Aidan White ble tvunget ut i 2011, etter 23 år i jobben, og mange av hans oppgaver og ansvarsområder er overført til presidenten - som ikke arbeider i IFJ, og verken har kapasitet eller tid til en slik jobb. Den nye generalsekretæren er fratatt mye makt, har vært under sterkt press og fått mye kritikk av Boumelha og AdCom og har ingen tillit hos de ansatte. Hun har ikke de administrative evnene som trengs, noe som har gjort at en rekke av reformene Boumelha har forsøkt å påtvinge staben, ikke har blitt innført.

Latin-Amerika-kontoret ble flyttet fra Caracas til Buenos Aires (til visepresident Gustavo Graneros forbund) og tre ansatte ble sparket. Men Granero er ikke lenger verken leder i Argentina eller visepresident i IFJ, og kontoret sliter. Lederen for kontoret fikk i sommer sparken, og skal ha levert et rettslig erstatningskrav til IFJ i Brussel på 200.000 euro.

Arbeidsmiljøet ved sekretariatet i Brussel er dominert av frykt og usikkerhet og frustrasjon over avgjørelser som ikke blir tatt. De ansatte blir jevnlig utskjelt og truet med sparken av presidenten og andre, og mange har vurdert - og vurderer - å slutte.

Fondet som sikrer at styremedlemmer og kongressdelegater fra forbund med dårlig råd får betalt 90 prosent av reise og opphold, Assistance Fund, vil være tømt ved utgangen av 2013 hvis det ikke får tilført penger. Fondet er de siste årene åpnet for bruk av AdCom og Constitutional Commission - også for forbund med god økonomi. Assistance Fund er viktig for demokratiet i IFJ, det gjør at økonomien i et forbund ikke hindrer deltakelse i de viktigste organene.

Inntektene til IFJ synker fordi stadig flere forbund ber om redusert kontingent på grunn av økonomiske problemer, bl.a. har de færre medlemmer fordi det har blitt færre journalister.

Truer med rettssaker

IFJ-presidenten og AdCom har i treårsperioden engasjert advokater og truet med rettssaker i flere tilfeller:

  • Mot tidligere generalsekretær - de hevdet at han jobbet for konkurrent i oppsigelsestiden og krevde sluttlønnen hans tilbake. Men han jobbet gratis for International News Safety Institute (INSI), stiftet av IFJ selv for 10 år siden, som kasserer. Den saken greide vi til slutt å stanse i ExCom.
  • Mot INSI, som de mente skyldte IFJ 15.000 euro. Det var midler som den tidligere generalsekretæren hadde tildelt dem i prosjektpenger, noe han hadde fullmakter til. Saken endte med at fattige INSI betalte for å slippe rettssak.
  • Mot Uganda Journalist Union, som var kastet ut av IFJ fordi de betalte kontingenten én uke etter fristen ExCom hadde satt. Boumelha beskyldte UJUs generalsekretær for å ha skrevet en e-post med sterke beskyldninger mot den (nå avgåtte) FAJ-presidenten Omar Faruk, noe han neppe hadde gjort eller Boumelha kunne bevise. Rettssaken skulle gå i Brussel og ble henlagt fordi det ble for vanskelig å bevise at en anonym e-post hadde skadet IFJs gode navn og rykte i Belgia. (Gjennom årene har IFJ kjempet for å stanse de mange injuriesakenejournalister verden over er utsatt for - ikke bidra til dem. )
  • En av de tre ansatte ved det nedlagte IFJ-Latin-Amerikakontoret i Venezuela fikk ingen sluttlønn eller oppsigelsestid, og vedkommende har stevnet IFJ, som prøver å få til et forlik.

Tre år med 18 mot 3

Alle endringene kunne gjennomføres fordi så godt som alle avstemningene i ExCom endte 18-3 i Boumelhas favør etter valget i Cadiz. Og i AdCom har han hatt full kontroll.

En av de få avstemningene vi tapte med bare et lite mindretall, var vedtaket om hvor årets kongress skulle være. Etter tre kongresser på rad i Europa var det opplagt for mange at vi burde si ja til invitasjonen fra Indonesia - her skjer det store forbedringer på ytringsfrihetsområdet, og en IFJ- kongress der ville være en anerkjennelse og en viktig støtte.

Men Boumelha inviterte en irsk kollega til møtet for å selge inn Irland (Indonesia var ikke der), og la press på dem han kunne presse. Dermed ble det et knapt flertall for at hans eget forbund, NUJ Great Britain and Irland, ble vertskap. Det ville bli langt vanskeligere å få byttet ham ut - på hjemmebane.

Demokratisk underskudd

Gjennom de tre årene økte kritikken mot IFJ om manglende demokrati og lite åpenhet. Viktige dokumenter ble utdelt først på ExCom-møtene, regnskap og budsjett kom seint og manglet mange tall, ExCom fikk ikke lenger vedta budsjettet eller stemme over og diskutere viktige saker som til da hadde vært styrets oppgave.

Debatter ble avbrutt av møteleder Boumelha hvis det kom motargumenter, beskyldninger ble framsatt på møtene uten at de som var skyteskive, fikk forsvare seg. Mye var lukket, det ble vanskelig å holde oversikten over hva som pågikk.

Samtidig ble det vedtatt at alle prosjektsøknader fra sekretariatet skulle godkjennes av AdCom før de ble sendt. Det forsinket arbeidet betraktelig, og IFJ mistet flere frister og gikk glipp av mulige prosjekter, trolig mye fordi Granero, som var utpekt av AdCom til å godkjenne søknadene, ikke kan engelsk - som er arbeidsspråket i IFJ.

I tillegg klaget visepresident Granero konstant over at Latin-Amerika fikk færre prosjektmidler enn Afrika og Asia, og gjentok stadig gjennom de tre årene at IFJ måtte skaffe seg nye prosjekt-donorer. Han kunne dermed ha interesse av at noen prosjekter aldri ble noe av.

Ingen støtte til Safety Fund

I perioden tørket inntektene til IFJs Safety Fund ut, først og fremst fordi Danmark og Norge stanset sine årlige bidrag til fondet. (Australia hadde stanset sine noen år før).

En av grunnene var skepsis til det nye «regimet». På så godt som alle ExCom-møtene kom nye forslag om hva fondet skulle brukes til. Vedtektene til fondet er imidlertid helt klare - det skal brukes til journalistkolleger i krise og etterlatte av drepte journalister i en vanskelig overgangsperiode.

Den andre grunnen til at Norge/Danmark stanset innbetalingene var at fondet brukte lite penger og økte år for år. Målet var et fond på 1 million euro, det er i dag på 1,4 millioner og klarer seg inntil videre. Fondet ble for øvrig «relansert» i fjor høst, uten at det har ført til nye inntekter.

Mer militant og mer politisk

Den politiske ledelsen i IFJ har ønsket å trekke IFJ nærmere det internasjonale fagforeningsarbeidet, og vil gjerne kjempe skulder ved skulder med LO-forbund og ITUC/ETUC, der IFJ nå er medlem. Med det britiske journalistforbundet som Boumelhas forbilde og rettesnor har IFJs politikk etter min mening fått en mer militant og politisert vridning. Det viste også programmet på årets Dublin- kongress. Politikken betyr også større motsetninger mellom IFJs medlemsforbund - det føres ikke lenger noen konsensuspolitikk - en samlende linje for å få med alle medlemmene.

Samtidig har IFJ helt kuttet hånden av INSI, International News Safety Institute, stiftet av IFJ for å drive sikkerhetstrening for journalister i land der ingen har råd til å betale kurs for dem, og overvåke og rapportere angrep mot journalister og medier. IFJ har erklært at de skal ta tilbake dette arbeidet i organisasjonen, og har etablert en egen avdeling og en nettside som skal ta seg av dette arbeidet. Men det er få synlige resultater, og den nye nettsiden blir ikke løpende oppdatert. Derfor har det oppstått et uheldig vakuum i dette arbeidet, i en tid det er stort behov for sikkerhetskurs.

Et unntak her er et svært vellykket prosjekt som IFJ-sekretariatet har drevet i Midtøsten og Nord- Afrika, der en rekke sikkerhetsinstruktører har fått opplæring og driver sikkerhetskurs for kolleger i en rekke land. Sikkerhetsopplæringen er for øvrig etter modell fra det norsk-filippinske sikkerhetsprosjektet vårt. Det arabiske prosjektet er finansiert av EU og norsk UD, og vi forsøker å spre det til nye områder.

President Boumelha har startet en krangel med IFEX, den store ytringsfrihetsorganisasjonen, og kritiserer dem i brev med en voldsom ordbruk og lite diplomatisk tonefall.

IFJ har i perioden gjenopptatt samarbeidet med UNESCO om journalistsikkerhet. Men det ser for meg ut som det er mye prat, konferanser og teoretisering, og få praktiske resultater - hittil, i det minste. FNs sikkerhetsråd diskuterte journalistsikkerhet i sommer uten at IFJ engasjerte seg.

Nye allianser

Etter årets kongress i Dublin er situasjonen blitt verre, til tross for at vi denne gangen var klar over «noen av oss har snakket sammen»-situasjonen, og hadde selv inngått allianser. Det viste seg dessverre at alliansene ikke var like solide som vi trodde.

En gruppe bestående av New Zealand, Australia, Russland, Filippinene, Tyskland (DJV), Danmark, Finland, Sverige, Norge, Færøyene og Island, USA og Canada hadde forberedt seg i nesten tre år for å få endret ledelsen i IFJ, og også laget en plattform som skulle vise hva vi ønsket av og med IFJ.

Hovedkampen i Dublin sto om presidentvervet. Belgiske Philippe Leruth stilte mot Jim Boumelha - som ikke var kandidat til andre verv enn president. Min påstand er at hadde Philippe vunnet, hadde resten av valgene enkelt gått i vår favør.

Vi telte potensielle stemmer og trodde seieren var innen rekkevidde, men hadde ikke regnet med disse faktorene:

  • Russerne (med hele 10 stemmer) snudde få minutter før presidentvalget og stemte på Boumelha - etter å ha samarbeidet med oss for å få skiftet ledelsen i tre år, bl.a. på møter i Berlin og Paris. Med disse stemmene hadde Philippe Leruth vunnet valget.
  • Sudan fikk i siste liten tildelt 5 stemmer de ikke skulle hatt fordi de skyldte kontingent fra før 2013. Det samme gjaldt trolig Somalia - og en rekke andre land. For første gang fantes det ingen oversikt over hvilke forbund som har betalt kontingent, hvor mange medlemmer de har og hvor mange stemmer dette utgjør.
  • Boumelhas britiske forbund hadde fullt av folk i Dublin som drev utstrakt valgkamp med valgplakater og utdeling av løpesedler. De ba deltakere om å holde støtteplakater for Boumelha og publiserte bildene på twitter. Etterpå fortalte mange at de følte seg presset, folk sto rundt dem og så på og de ville heller ikke fornærme «vertskapet».
  • «Plattformen» vi lanserte for «ny» IFJ-politikk ble lagt helt bakerst i vedtakslista på dagsordenen, og det ble aldri tid til å debattere den.
  • Og som kjent: Fem ekstra stemmesedler dukket opp under opptellingen.

«Vår» presidentkandidat sa på et tidspunkt under kongressen at han ikke var villig til å ta i bruk de metodene hans motkandidat brukte - da fikk han heller tape. Vi sa oss enige.

Det tyske journalistforbundet DJV og det canadiske forbundet forlot kongressen i protest mot det skandaløse valget på president - og det faktum at et flertall på kongressen stemte ja til å godta det.

Etter at presidentvalget var klart torsdagen, startet Boumelha og hans venner et stormløp for å hindre at jeg (og en ugandisk kollega) ble valgt inn dagen etter - først som AdCom-kandidat og så i styret. Alle visste da at Boumelha var valgt til å lede IFJ de neste tre årene. Ingen ønsket å komme på kant med ham.

Norden og Europa dårlig representert
Situasjonen i dag: Boumelha kan fortsette den samme linja med full støtte i AdCom og stort flertall i ExCom - enda større enn før. Norden er helt ute av IFJ-styret for første gang i historien. De nordiske forbundene utgjør 10 prosent av IFJs medlemsmasse og står for en langt høyere prosentandel av IFJs medlemskontingent. Og de er kastet ut i planlagte, målrettede aksjoner gjennom to kongresser.

Europa er underrepresentert med bare 5 av 21 i styret - Europa står for ca. 85 prosent av IFJs kontingentinntekter.

Til tross for at vi på kongressen vedtok en skjerpet likestillingspolitikk, ble færre kvinner enn på mange år - bare fire stykker, under 20 prosent - valgt inn i styret.

Norsk UD bekymret

Utenriksdepartementet kom med (uoffisielle) bekymringsmeldinger etter Dublin-kongressen. IFJ jobber i øyeblikket med flere store prosjekter finansiert av UD - blant annet et omfattende sikkerhets- og ytringsfrihetsprosjekt i Midtøsten og Nord-Afrika.

Vi har gitt råd om at de ikke skal stoppe utbetalingene. Dette er prosjekter dyktige folk i IFJ- sekretariatet jobber med, og den politiske ledelsen i IFJ kommer neppe til å ha noen innvirkning på prosjektarbeidet. Det er ingen grunn til å tro at den nye ledelsen vil bryte kontrakter eller inngåtte avtaler - eller forsøke å påvirke innholdet i avtalte prosjekter.

Derfor har UD utbetaler pengene til et nytt prosjekt om menneskerettigheter og MR-rapportering for journalister - også det i Midtøsten/Nord-Afrika - men i mindre deler i stedet for i én stor sum. Hvis det skulle gå helt over styr i IFJ - hvis prosjektlederne skulle slutte i protest (noe de har truet med, men neppe gjør) eller den politiske ledelsen gjør helt uakseptable ting og vi skulle velge å trekke oss ut, vil UD også ut. I framtiden vil trolig de fleste av disse utbetalingene uansett gå gjennom NJ.

Et IFJ for alle

Personlig mener jeg det er en for drastisk løsning å si opp medlemskapet i IFJ. Vi har fortsatt en del innflytelse på det viktigste: Arbeidet for å bedre forholdene for journalistkolleger verden over, gjennom prosjektstøtte, samarbeid og engasjement via sekretariatet i Brussel.

Dessuten vil EFJ-president Mogens B. Bjerregaard delta som observatør på IFJs styremøter, og kan holde oss løpende orientert. Jim Boumelha har erklært at han ikke kommer til å stille til en ny periode etter tre nye år. Jeg oppfatter situasjonen og problemene som tydelig personbetinget, den manglende tilliten skyldes først og fremst IFJs øverste leder.

Dermed bør det være mulighet for å samle organisasjonen igjen i 2016. Da er det håp om at vi kan beholde en sterk og respektert internasjonal organisasjon for ytringsfrihet, mediepolitikk og journalisters arbeids- og sikkerhetsforhold også i framtiden. 

LES MER: Bitter krig i IFJ/Journalisten 15.10.2013