Mediestøtte er investering i demokrati

Aller-konsernet og Dagbladet vil ta penger fra NRK for å finansiere støtteordninger for resten av mediene. Det er feil medisin. Det blir ikke mer mediemangfold av å flytte penger mellom aktørene i bransjen.

Av Dag Idar Tryggestad
Nestleder i Norsk Journalistlag (NJ)

Dette debattinnlegget sto først på trykk i Dagens Næringsliv 10. juli 2017

I et debattinnlegg i DN tar publisher i Dagbladet, John Arne Markussen, og konsernsjef i Aller Media, Dag Sørsdahl, til orde for at de statlige overføringene til NRK fryses i to til fire år – og oppgir at det vil gi en reduksjon i de statlige kostnadene på mellom 250-550 millioner kroner. Slik vil de blant annet finansiere noen av Mediemangfoldsutvalgets forslag til fremtidige, statlige støtteordninger.

Offensive, offentlig tiltak er helt nødvendige for å opprettholde et bredt og geografisk spredt mediemangfold, men løsningen ligger ikke i å ta fra noen for å gi til andre. Det er overraskende at det tas til orde for å redusere samfunnsstøtten til deler av mediebransjen. NJ mener støtteordningene som foreslås, ikke bør sees på som en kostnad, men som en investering i demokratibygging.

Mens pilene synes å peke oppover for store deler av norsk industri, er det fortsatt blodig alvor for mediebransjen. I de klassiske mediehusene flytter leserne seg fra papir til digitale plattformer – uten at mesteparten av pengene følger med. Seerne forlater lineær-tv, og søker heller til strømmetjenester utenfor de norske mediehusene. Disse, sammen med Google og Facebook, har på kort tid overtatt milliardbeløp fra det norske annonsemarkedet. Forretningsmodellen til mediene synes ikke å være bærekraftig. En av konsekvensene er at antall journalister er kraftig redusert. NJs totale medlemstall er omkring 15 prosent ned (1100) de siste fem årene.

Det regjeringsoppnevnte Mediemangfoldsutvalget la i mars i år frem en fyldig rapport som beskriver alvoret: ”Utvalgets største bekymring er at for mye av den samfunnsviktige journalistikken vil bli bygget ned og forsvinne i løpet av den korte tiden som nå eksisterer, før bærekraftige forretningsmodeller eventuelt viser seg å kunne finansiere den. Det er en risiko samfunnet ikke bør ta”.

Utvalget foreslår en rekke tiltak som skal avhjelpe medienes økonomiske utfordringer. Samlet har disse en ramme på mellom snaut 750 og 850 millioner.

Utvalgets rapport er nå ute på høring. I vår uttalelse støtter Norsk Journalistlag utvalgets argumentasjon for at det er den enkelte mediebrukeren som må stå i sentrum når samfunnet skal ta stilling til hvilke offentlige støtteordninger som må til for å sikre at borgerne er best mulig skikket til å ivareta sine demokratiske rettigheter og plikter.

Det er viktig å ha dette perspektivet i bakhodet når støtteordningene vurderes - det er snakk om en demokratistøtte, på linje med at samfunnet betaler deler av regningen for å sikre at de andre bærebjelkene i demokratiet fungerer på en tilfredsstillende måte.

Det mest virkningsfulle forslaget er midlertidig fritak for arbeidsgiveravgift. Utvalget beregner alene dette til å utgjøre mellom 500-600 millioner kroner.

NJ har sett på hvordan dette vil slå ut for enkeltbedrifter: I Sunnmørsposten og Varden tilsvarer fritaket samlet lønn til fem journalister, for Agderposten, Gudbrandsdølen Dagningen og Trønder-Avisa tilsvarer det lønnen til fire journalister, og det tilsvarer utgiftene til ett til to årsverk i mindre redaksjoner som Gjengangeren, Avisa Hordaland og Glåmdalen.

NJ mener det er fullt ut mulig å avgrense fritaket for arbeidsgiveravgift til å gjelde redaksjonelle stillinger. Da treffer man direkte der hvor støtten er tenkt. NJ tror ikke dette nødvendigvis vil gi flere journalister, men bidra til hindre ytterligere kutt – gitt de fremtidsprognoser flere mediehus har presentert. Det i seg selv understreker alvoret vi står i.

Mediene må selv sørge for å utvikle nye, bærekraftige forretningsmodeller. Vi må fortsette å levere relevant og godt innhold på alle plattformer. Vi må møte økt konkurranse og teknologiske endringer offensivt. Men de enorme endringene vi nå står i, er for store til at bransjen kan håndtere dem alene. Vi trenger politikere som evner å se alvoret og som kan treffe modige beslutninger. Tiden er i ferd med å renne ut. Det haster!