Moheeb har familie igjen

Moheeb har familie igjen

Den 7. oktober var en stor dag for vår palestinske frilanskollega Moheeb Alnawaty. For første gang på halvannet år kunne han holde rundt kona og de seks barna sine.

Tekst og foto: Sigurd Aarvig

Journalist og forfatter Moheeb fra Gaza reiste til Frankrike i mai 2007 for å drøfte utgivelse av en bok han har skrevet om Hamas’ indre liv. Mens han var på reisefot, tok Hamas makten i Gaza. De nye makthaverne likte ikke at han rettet kritisk søkelys mot den islamistiske bevegelsen og blant annet avslørte detaljer om hvordan penger overføres fra Iran til Hamas. Moheeb ble advart mot å reise hjem. I Gaza hersket lovløse tilstander. En venn av ham ble forhørt av Hamas-folk som spurte hvor Moheeb var. Han fant det best å søke om asyl i Europa.

– Hvorfor valgte du Norge? spurte jeg Moheeb da jeg møtte ham første gang i fjor sommer. Han svarte at han hadde spurt en kjenning hvilket land det ville være tryggest å søke asyl i, og vedkommende sa Norge. Så Moheeb kom hit, meldte seg for politiet og søkte om beskyttelse.

Det fikk han, men det har tatt tid. I et halvår bodde han på asylmottak i Våler i Østfold, før han i fjor høst ble overført til asylmottak i Vang i Valdres. Her trives han. Ørkengutten liker faktisk vinteren i Vestre Slidre.

Tre kvart år etter ankomsten til Norge ble Moheeb innvilget asyl på politisk grunnlag. Da var det også klart at han hadde rett på familieforening, men han var klar over at det ville ta enda noen måneder.I mellomtida ble forholdene stadig verre i Gaza. Moheeb har hatt kontakt med familien via epost, MSN og telefon. Tidligere var rakettangrep fra Israel den største trusselen. Siden våren 2007 har de interne kampene mellom Fatah og Hamas skapt enda større utrygghet, samtidig som den internasjonale blokaden av Gaza har gjort at folk der mangler det meste.

En gang jeg spurte Moheeb hvordan det gikk med familien, fortalte han at luftforurensningen var det verste. På grunn av mangel på bensin og diesel, gjenbrukes matolje som drivstoff på bilene. Lufta er nesten ikke til å puste i.

Menneskene på den tett befolkede Gazastripen lever som i et fengsel. Grensene er stengt til lands og til vanns, og ingen passasjerfly letter fra Gaza. Men for et par uker siden kunne resten av familien Alnawaty med norske myndigheters hjelp reise gjennom Israel og Vestbredden til Amman i Jordan, hvor de ventet inntil avreisen til Norge var i orden.

Tirsdag 7. oktober 2008 sitter Moheeb smilende i ankomsthallen på Gardermoen sammen med fem andre fedre fra Gaza. De er alle i samme situasjon og skal møte sine barn og ektefeller igjen for første gang på halvannet år. Moheeb har reist grytidlig fra Vang i en minibuss som venter utenfor. Khalil har fått en kamerat til å kjøre seg fra Fredrikstad. Han kom til Gardermoen klokka sju om morgenen. Lufthansaflyet fra Frankfurt med seks palestinske familier uten fedre er ventet klokka ti.

Vi venter i én time etter at flyet har landet, ingen kommer. Fedrene venter med en imponerende sinnsro. – Arabere kommer alltid sist, for vi sjekkes så grundig, sier Moheeb og ler.

Men tålmodigheten går over i uro. På Gardermoen er det ingen informasjon å få om de bortkomne palestinerne. Flyselskapene oppgir aldri navn på passasjerer. Tollerne og flyplasspolitiet sier de ikke kan gjøre noe for å søke etter dem. Omsider får palestineren fra Toten kontakt med et kontor i Amman som meddeler at avreisen i natt ble forsinket. De rakk antakelig ikke forbindelsen fra Frankfurt og kommer med neste fly.

Stemningen blir lettere. Khalil forteller galgenhumoristisk om da han som ung skulle reise til Budapest og kjøpte billett med Sudan Air fordi de visstnok skulle ha den raskeste flyruta til Ungarn. – Jeg kom fram etter én uke, forteller Khalil og alle knekker sammen i latter. Han måtte bo en uke på flyplassen i Cairo, han fikk ikke lov til å reise inn til byen.

Vi venter i tre timer til. Skjermen i ankomsthallen forteller at frankfurtflyet har landet. Etter ulidelig lang tid kommer meldingen om at bagasjen er kommet på båndet. Så – midt i en flokk av sydenturister, forretningsfolk og fotballspillere – kommer familien til Moheeb: Kona Ibtisam med fem år gamle Musa som tviholder en diger bamse. Mohamed på åtte og Mysra på ti – den eneste datteren – og Moatz (12). De springer mot Moheeb og kaster seg om halsen på ham. Mohamad (14) og Majed (16) kommer sist, de er store gutter og passer bagasjetralla, som ikke inneholder mer enn en norsk kjernefamilie har med seg på sommerferie.

Moheeb har spurt om jeg vil være med og ta bilder. Ingen enser at jeg fyrer av blitzen, og jeg ser nesten ikke ansiktene deres, de er åtte mennesker som klynger seg til hverandre.

En del av frilansjournalistene i osloområdet møtte Moheeb på middagen på Hovedøya i fjor. Han sier at alt ble lettere etter at han fikk kontakt med oss og slapp å sitte isolert på asylmottaket. Kronerullingen som Tone organiserte, gjorde at Moheeb fikk et trådløst bredbåndsabonnement til den brukte laptopen han fikk. Kjetil Haanes i NJ har støttet Moheeb helt siden han kom hit til landet. Utfordringene er ikke over for ham, men med familien omsider samlet igjen og en bolig tildelt av Vang kommune ser alt lysere ut. Moheeb ønsker å takke alle som har hjulpet ham.

 

 Moheeb har familie igjen
KLEMMEN: Mohamed får klemmen han har ventet på, Moatz (t.h.) venter på tur.
 Moheeb har familie igjen
FAMILIEN: Moheeb og Ibtisam med barna (fra venstre) Mohamad, Majed, Mohamed, Moatz, Musa og Mysra.