– Ektemenn, brødre og fedre hindrer oss i å være journalisterRahima Habibi, Nabila Seeraj og Elaha Rahat. Foto: Päivi-Kapiainen-Heskanen.

– Ektemenn, brødre og fedre hindrer oss i å være journalister

Intervjuer vi menn i høye posisjoner, for eksempel i departementene i Kabul, blir vi ikke tatt på alvor. I tillegg til byrden av patriarkatet, møter kvinner hindringer fra storfamilien som ikke ønsker at døtre, koner eller mødre skal bli journalister. Sist, men ikke minst, er manglende sikkerhet i landet, en av de største truslene.

Tekst: Åshild Eliassen. 
Eliassen fikk stipend fra NJ for å delta på foredraget.  


Tre unge afghanske kvinner med hijab uttrykker seg høyt og tydelig på engelsk og dari i Myllysalli på Sveaborg (Suomenlinna) Festning. De er invitert fra Kabul for å delta på årets nordiske frilansårsmøte på festningsøyene utenfor Helsinki, og være to uker i Finland for få et innblikk i blant annet mediehusene.  

Nabila Seraaj, Elaha Rahat og Rahima Habibi er journalister og deler utfordringene kvinnelige journalister møter til daglig i Afghanistan med nordiske frilansjournalister.

-Generelt sett dominerer menn alle attraktive yrker og høye posisjoner. Vi risikerer å bli ledd av om vi kommer inn et departement og vil intervjue en minister eller andre tjenestemenn. 

Som regel hindrer også storfamilien unge kvinner i å utdanne seg til journalister. Å vise ansiktet i en TV-kanal er for eksempel ikke akseptert. Det forteller de tre modige ungdommene som har trosset sosiale påbud og normer og bevegd seg inn i et patriarkalsk yrke. Men utfordringene er store:

- Selv om noen få ektemenn ikke har noe imot at konene deres utdanner seg til journalister, vil storfamilien øve et enormt press på mannen, slik at han til sist sørger for at kona holder seg heime, nyanserer Nabila Seeraj og legger til at den manglende sikkerheten i Kabul er et hovedargument for å holde kvinner, døtre så vel som mødre, utenfor journalistikken.  

Fakta viser at truslene mot sikkerheten har økt i Afghanistan. Selvmordsbombere opptrer oftere, også i Kabuls gater.  Journalister er blitt fengslet, kidnappet og drept. Taliban og IS, eller Daesh, har økt nærværet. 

Trass i denne situasjonen, tok Nabila, Elaha og Rahima imot tilbudet om å delta i journalistopplæring, organisert av en finsk kvinnegruppe og finansiert av finsk UD. Prosjektleder er finske Eeva Koskinen som har jobbet tett sammen med den kjente finske frilansjournalisten Päivi Kapiainen-Heiskanen. På timeplanen har elementær journalistikk, etikk, journalistiske verktøy og virkemidler vært sentrale temaer. De afghanske kvinnene har også tatt bilder og laget fotoutstilling, som turnerer i Finland. 

Etter å ha diskutert, argumentert og kjempet med brødre, fedre og resten av storfamilien, fikk ungjentene til slutt tillatelse til å være med på kurset sammen med 19 andre afghanske kvinner, de fleste studenter. 

Men kampen er på langt nær vunnet, blant annet fordi det ikke er gitt kvinnene får jobb. Kun et fåtall kvinner er journalister i Afghanistan. Og de få som finnes, blir gjerne henvist til lavere stillinger. Dessuten er honorarene så godt som ikke-eksisterende eller svært lave.  Å ta seg jobb i en statsdrevet kanal eller avis, er ikke aktuelt for de tre kvinnene. Der handler det om propaganda og ikke journalistikk. Dermed er private medier det eneste alternativet.  Om ikke annet kan de trene andre kvinner i journalistikk og lage podkast-serier. 

-Vi har ikke gitt opp drømmen om å påvirke samfunnet og komme til orde, ta opp kvinnesaker og kvinnenes rettigheter. Vi ønsker å utdanne oss og jobbe på lik linje med menn.  Imidlertid er det en lang vei å gå. Første skrittet er å overbevise deres egne familier om at også kvinner må synliggjøres og ha en stemme i mediene. Diskriminering av kvinner i mediene er ødeleggende for hele samfunnet, hevder de tre afghanske kvinnene, full av håp og drømmer.

- Og, tenk at kultursjefen i Helsinki, Nazeema Razmeer, opprinnelig er fra Afghanistan. Slike forbilder trenger vi, avslutter de tre unge kvinnene.