Patriotisme, nasjonalisme og fargeblindhet

Patriotisme, nasjonalisme og fargeblindhet

Fotograf Siv Dolmen deltok på DOK 18 i Fredrikstad. Her er hennes opplevelser av den brennhete festivalen.

DOK-festivalen har blitt et flaggskip for dokumentarisk foto og video. Ikke bare strømmet brorparten av den norske fotojournalistbransjen til DOK:18 i Fredrikstad i slutten av mai – men aldri før har det i tillegg vært så mange besøkende fra både Danmark og Sverige.

Patriotisme, nasjonalisme og fargeblindhet

I tre intense dager fikk vi oppleve spennende foredrag og bildevisninger, fotoutstillinger i hele byen, hete diskusjoner og gode samtaler på takterrasser og i restauranthager. Med temperaturer rundt 30-tallet var det befriende å kunne avkjøle seg i den mørke foredragssalen og samtidig la seg inspirere av kremen av internasjonal foto- og videojournalistikk.  Mine favoritter blant årets fotografer var to kvinner, Sarah Blesener og Sanne De Wilde. De utmerket seg - ikke bare på grunn av knallfine fotoprosjekter, men også på grunn av veldig god evne til å formidle og reflektere om prosjektene sine på scenen.

Nasjonalisme versus patriotisme
Amerikanske Sarah Blesener er interessert i det vanskelig definerbare skillet mellom den positivt ladede “patriotismen” og den negativt ladede “nasjonalismen”. Hvem sitter med definisjonsmakten? Hennes erfaring viser at det er høyst subjektivt.

Med utgangspunkt i sin egen kultur, dokumenterer hun våpentrening og militærleirer for unge amerikanere. Så reiste hun til Russland og fotograferte russisk ungdom som gjennomgår tilsvarende trening. Alle hun har fotografert har kalt seg selv patrioter, fra ungdommene som pugger amerikansk historie, til de voksne mennene som viser hilsen mot hakekorset. Da hun publiserte prosjektet med bilder av både russisk og amerikansk ungdom i USA reagerte det amerikanske publikummet med å kalle russerne nasjonalister og sine egne ungdommer patrioter. Tilsvarende har russisk publikum kalt sine egne patrioter, og de amerikanske ungdommene i prosjektet for nasjonalister.

De fargeblinde
Belgiske Sanne De Wilde viste bilder fra sitt prosjekt “The island of the colorblind”, der hun har dokumentert en total fargeblindhet som rammer over 5% av befolkningen på den knøttlille Stillehavsøya Pingelap. Hennes utgangspunkt har ikke vært å gå inn med antropologens totale blikk og vise menneskenes hverdag og gjøremål. Metoden er langt mer konseptuell, og låner virkemidler fra kunstens verden for å skildre en tenkt virkelighet, siden den faktisk ikke er dokumenterbar:

Patriotisme, nasjonalisme og fargeblindhet

De Wilde har ønsket å vise hvordan verden ser ut for øyboerne som ikke ser farger i det hele tatt. Når farger ikke lenger er et gyldig parameter, kan farger være absolutt hva som helst. En stor del av bildene er tatt med et infrarødt kamera. Rosa palmer, lyseblå strender, kanskje en arm som stikker opp fra løvverket, eller et menneske sett bakfra. Uttrykket er poetisk og interessant. Hun har utforsket ulike uttrykksmåter for å best formidle det øyboerne ser. Derfor har hun også fremkalt svarthvitt bilder fra øya som øyboerne har fått håndkolorere. Uten referanser eller kjente rammer, velger de fargene helt fritt, og maler sola blå.

Den som ser svarthvitt maler i svarthvitt. Men for publikum oppstår nye verdener, hvor sola like gjerne er blå. Og hvem kan love at jeg og du ser de samme fargene?
Hva er blå for deg?

DOK:18 bød på mange flere opplevelser som selvsagt burde vært nevnt, men dette var noe av det som gjorde størst inntrykk på meg. Og jeg gleder meg allerede til neste år.