Trondheim Dokumentarfestival

Trondheim Dokumentarfestival

Det er vondt, vakkert og vinter. Det er TRD.

Trondheim Dokumentarfestival får meg alltid til å gråte.
Av og til som snikende tårer fra ingensteds og noen ganger som en spade som har gravd
dypere enn det jeg liker å tro. Etter den rutinemessige oppdateringen om arbeidssted,
forfalte fakturaer og fremtidsfabler, frilanserne imellom, forvandler Dokkhuset på Solsiden
seg til det et varmt, fint felleskap. Vi får se fryktinngytende fortellinger fra langsveifra og
fremragende filmer fra fjerne land. Solen senker seg før syv og inne sitter vi sammen og
ser med store øyne.
Vi glemmer alle spaltemeter og spaltefyll. Denne helgen er vi alle brisne.
Dokumentarbegrepet er heldigvis vidt. Når vi ellers vandrer rundt med døren på gløtt, er
fint at man iblant kan åpne den på vidt gap og se hva som ramler inn.
Overraskelser er det alltid. Både positive og skuffelser. Fremragende fotografier henger
ikke nødvendigvis sammen med formidabel formidlingsevne. Men det går helt fint, det er
festival.
Vi får se, høre og føle historier om krig, kjønn og sjimpanser. Ute i minusgradene står
utstillinger av både erfarne og ferske fotografer. Den tradisjonsrike visningen av historier
fra Rindal, laget av førsteklassingene fra HiOA fotojournalistikk, får meg til å føle meg litt
gammel. Det er bare fire år siden jeg sto i snøstorm og forsøkte å fange noe jeg kunne
fortelle. Jeg føler jeg så vidt har begynt.
I og utenfor Dokkhuset henger prosjekter som har tatt flere år å fullføre. Tanken på
hvilken tålmodighet og innsatsvilje som står bak å dra i havn disse dokumentene er
nesten litt skremmende. Foreløpig er jeg kun vant til å fyre i peisen med mitt eget
dagsverk. Bilder som bare svinner hen, som man aldri ser igjen. Da er det inspirerende å
se prosjekter som står, blir og forteller noe mer enn bare normert arbeidstid. Å kunne
dykke litt dypere, forbi all den hverdagslige bildestøyen, minimum to ganger i året, er noe
alle fotojournalister burde ha på resept.
Jeg har bare frilanset på fulltid i litt under et halvt år. Det er stille uker og det er uker det
skjer ting. I begge tilfellene må jeg knipe meg i armen for å huske hvordan hver av dem er.
Jeg kniper en ekstra gang for å huske Trondheim Dokumentarfestival.
Heldigvis er det ikke lenge til DOK:18 i Fredrikstad.

Av Adrian Nielsen, som fikk støtte til å dra på TRD.

Trondheim Dokumentarfestival får meg alltid til å gråte. Av og til som snikende tårer fra ingensteds og noen ganger som en spade som har gravddypere enn det jeg liker å tro. Etter den rutinemessige oppdateringen om arbeidssted,forfalte fakturaer og fremtidsfabler, frilanserne imellom, forvandler Dokkhuset på Solsidenseg til det et varmt, fint felleskap.

Trondheim Dokumentarfestival

Vi får se fryktinngytende fortellinger fra langsveifra ogfremragende filmer fra fjerne land. Solen senker seg før syv og inne sitter vi sammen ogser med store øyne.Vi glemmer alle spaltemeter og spaltefyll. Denne helgen er vi alle brisne.Dokumentarbegrepet er heldigvis vidt. Når vi ellers vandrer rundt med døren på gløtt, erfint at man iblant kan åpne den på vidt gap og se hva som ramler inn. Overraskelser er det alltid. Både positive og skuffelser.

Fremragende fotografier hengerikke nødvendigvis sammen med formidabel formidlingsevne. Men det går helt fint, det erfestival.Vi får se, høre og føle historier om krig, kjønn og sjimpanser. Ute i minusgradene stårutstillinger av både erfarne og ferske fotografer. Den tradisjonsrike visningen av historierfra Rindal, laget av førsteklassingene fra HiOA fotojournalistikk, får meg til å føle meg littgammel. Det er bare fire år siden jeg sto i snøstorm og forsøkte å fange noe jeg kunnefortelle. Jeg føler jeg så vidt har begynt. 

Trondheim Dokumentarfestival

I og utenfor Dokkhuset henger prosjekter som har tatt flere år å fullføre. Tanken påhvilken tålmodighet og innsatsvilje som står bak å dra i havn disse dokumentene ernesten litt skremmende. Foreløpig er jeg kun vant til å fyre i peisen med mitt egetdagsverk. Bilder som bare svinner hen, som man aldri ser igjen. Da er det inspirerende åse prosjekter som står, blir og forteller noe mer enn bare normert arbeidstid. Å kunnedykke litt dypere, forbi all den hverdagslige bildestøyen, minimum to ganger i året, er noealle fotojournalister burde ha på resept.Jeg har bare frilanset på fulltid i litt under et halvt år. Det er stille uker og det er uker detskjer ting. I begge tilfellene må jeg knipe meg i armen for å huske hvordan hver av dem er.Jeg kniper en ekstra gang for å huske Trondheim Dokumentarfestival.

Heldigvis er det ikke lenge til DOK:18 i Fredrikstad.