Rapport fra Katinka Hustad:
Recontre d’Arles har siden 1970 gradvis blitt en av verdens største og mest respekterte fotofestivaler. Dokumentar og journalistisk metode gis mye rom og tyngde, men dette er også en konferanse der fotografiet og dets muligheter blir hyllet og utfordret på tvers av alle sjangre.
Festivalen finner sted i Sør-Frankrike i begynnelsen av juli og har et program som strekker seg fra klassisk fotojournalistikk til kunstinstallasjoner. Det er andre gangen jeg deltar. Ifjor var vi et lite knippe nordmenn som ville teste ut Arles istedenfor den ellers så tradisjonsrike fotojournalistikkfestivalen i Perpignan. I år var vi en litt større gruppe, og det er fint, fordi det er virkelig en opplevelse jeg har lyst til å dele med så mange som mulig.
På denne festivalen er det ingen formater, arbeidsmetoder eller presentasjonsmåter som virker urørt. I Arles er ethvert ærverdig kirkerom, nedlagt fabrikkområde, hjemsøkt hus eller togstasjon fylt med fotografi. Og hvis man går inn i det lokale supermarkedet, gjennom undertøysavdelingen, forbi kjøttdisken og opp en sliten murtrapp kommer man til fotobokens absolutte hovedkvarter. Her ligger et velkuratert utvalg av ferske fotobøker man kan forsvinne inn i flere formiddager på rad. Her var også norske utgivelser representert. Samtidig kan festivalen by på et eget VR-program, paneldebatter og selvfølgelig «portfolio reviews» med alt fra redaktører i The New York Times til kuratorer.
Formiddagene tilbringes med å gå fra utstilling til utstilling. Her vandrer man fra store og veletablerte navn som Robert Frank og Paul Grahams skildringer av det amerikanske samfunnet, til de vel så kjente og lunefulle storformatspolaroider av hunden til fotografen William Wegmans – en Weimaraner. Men handler det egentlig om hunden hans, kanskje handler det mer om oss mennesker? I Arles er det rom for små og store funderinger, og i den store katedralen på selveste rådhusplassen var Jonas Bendiksens «The Last Testament» tapetsert flere meter oppetter veggene.
Når den stekende sola etterhvert slipper taket er det tid for et glass vin ved bassengkanten med danske, svenske, finske og russiske kollegaer. Omgangskretsen blir for øvrig stadig større og mer internasjonal utover uken. I titiden finner vi veien til det store romerske amfiteateret hvor de har kveldsvisninger. Dette er for meg festivalens høydepunkt av flere grunner, men først og fremst fordi de gjør bookinger av verdensklasse. I fjor var det Richard Mosse og Annie Leibovitz som leverte uforglemmelige visninger. I år var det den amerikanske kunstneren Trevor Paglens presentasjon «The Planet as a Sensor» som ga festivalen en ny dimensjon av hva fotojournalistikk kan og bør strekke seg etter. Arbeidene hans hvisker med vilje ut skillelinjene mellom forskning, journalistikk og kunst. Paglen har en doktorgrad i eksperimentell geografi fra Berkely og har jobbet som filmfotograf på Laura Poitras Citizenfour (2014). Arbeidene hans sirkler rundt spørsmålene hvordan ser egentlig internettet ut? Hvordan ser en verden under overvåkning ut?
Paglen inspirer til å løfte blikket og tenke stort når vi skal gjøre egne prosjekter – hvordan vi skal undersøke, dokumentere og presentere de store etiske spørsmålene og utfordringene i vår egen samtid.
Det er ellers mye humor og overraskelser i Arles. Det blir tydelig på fredagens Night of the Year der de på et stort fabrikkområde prosjekterer femti filmer i loop på fire gigantiske vegger. Her har festivalens favorittkunstnere, fotografer og institusjoner fått fritt spillerom på to til fem minutter. Det er vanskelig å forklare, men kanskje dette underfundige eksempelet kan gi et lite inntrykk:
Rapport fra Ingun A. Mæhlum:
Den første uka i juli samles fotografer i den lille byen Arles sør i Frankrike i åpningsuka av festivalen Les Recontres de la photographie. Det er verdens eldste fotofestival og trolig den viktigste, og den ble arrangert for første gang i 1969. Dette er et av de faglige seminarene NJ Frilans gir stipend for å besøke.
Den idylliske byen var i år fylt av fotografer, utstillinger, foredrag, bildevisninger, portfoliovinger, workshoper, fester og vernissager under åpningsuka. I tillegg til hovedfestivaln, avholdes også alternative Voices Off med egne utstillinger og arrangemetner. Mange av utstillingene er åpne for publikum i hele sommer.
Arles er en møteplass for fotografer i mange sjangre, og du får både klassisk dokumentarfotografi og samtidskunst. Mange av utstillingene arrangeres i ærverdige lokaler i gamlebyen og noen av høydepunktene er Matthieu Gafsou, William Wegman og den kjente amerikanske fotografen Robert Frank. Den norske Magnum-fotografen Jonas Bendiksen har også en stor utstilling med prosjektet The Last Testament der han har fotografert menn som mener de er inkarnasjonen av Jesus.
Portfoliovisningene er et høydepunkt for uetablerte fotografer. Både hovedfestivalen og Voies Off har visninger. Fotografene får tildelt 20 minutter hver med flere av verdens ledende redaktører, kuratorer og andre bransjefolk, og du kan få en vurdering av bildeseriene dine med gode innspill.
I den ellers så rolige byen, er det nesten umulig å oppdrive overnatting når festivalen nærmer seg, så et praktisk tips til andre fotografer er å skaffe seg overnatting flere måneder før festivalen starter.