Norsk Journalistlag

De kuleste sakene jeg har skrevet er de jeg har pitsjet selv, så det er også lystbetont! Jeg ser på det som et samarbeid, at jeg oppsøker noen med en ide som vi begge har ønske om å få realisert.

Gruer du deg litt når du skal forsøke å selge inn en ide til en publikasjon, tenker du; hva om de synes ideen min er elendig? Eller er du kanskje av dem som pitsjer inn ideer med friskt mot? Får du et nei tar du det ikke personlig, men banker på døra til neste oppdragsgiver.

– Pitsjing er både artig og slitsomt. Det kan være energikrevende og ydmykende når redaktørene ikke svarer. Så husk å gi deg selv klapp på skulda og ta vare på deg selv!

Dette er et av frilanser Christina Skreiberg fremst råd i dette kapittelet hvor hun deler sine erfaringer og tips om det å pitsje.

Skreiberg er blitt kåret til årets frilanser, og driver podcasten Frilanslivet om hvordan det er å jobbe for seg selv i medie- kunst- og kulturbransjen i Norge. Hun holder også kurs for NJ Frilans om pitsjing.

Å pitsje er helt nødvendig for å overleve som frilanser. Det innebærer at du må være litt frampå, og bevege deg ut av komfortsonen. Uavhengig av hvor god du selv synes ideen din er, er det alltid en fare for at den kan bli avvist.

– Det å frilanse innebærer at en må kaste seg ut i det. Erkjenne at det å finne ideer og interesserte oppdragsgiverne oftest står på en selv. Det at noen oppsøker deg for å spørre om du kan gjøre et oppdrag er mer utypisk, med mindre du allerede har opprettet en god arbeidsrelasjon til den aktuelle redaksjonen.

Til tross for at hun er en etablert frilanser, så er ikke dette med pitsjing noe som er helt «bare-bare» for Skreiberg heller. Den dag i dag skjer det ofte at redaktører ikke svarer, og at hun må purre, enten ved å ringe eller sende en e-post. Men hun tar det ikke lenger personlig, selv om det kan være vanskelig å få et svar, og hun får avslag. Hun er forberedt på at hun må purre.

Finn sparringspartnere og en «pitsjehatt»

Hvor viktig er en god pitsj for å få solgt inn en ide?

– Det er kjempeviktig! Det om en får et ja eller nei kan stå eller falle på pitsjen.
Selv har Skreiberg hatt stor nytt av å finne seg sparringspartnere blant andre frilansere der en ser over pitsjene til hverandre. Diskusjonsforumet til NJ Frilans kan være en kanal der en kan finne andre frilansere å samarbeide med.

– Pitsjen blir ofte bedre om en får en utenforstående til å se på den. Som frilansere kan vi gå glipp av mye læring fordi vi driver for oss selv og ikke får tilbakemelding.
Pitsjing er også som alt annet en øvingssak. Spesielt kan det være lurt å være bevisst på det når en er fersk i gamet.

Skreiberg pleier å pitsje i bolker, sette av tid der hun skriver flere pitsjer, og gjør unna purremailer og telefoner. Det er både mer effektivt og motiverende.

– Jeg pleier å tenke at jeg tar på meg pitsjehatt, fremfor å grue meg, utsette det, og fremfor å gjøre det litt her og der.

Pitsjing som fersking

Skreiberg studerte i London, og hadde få kontakter da hun kom til Oslo i 2005. En måte å opparbeide gode relasjoner til oppdragsgivere hun ønsket å skrive for, var å pitsje inn ideer til de samme over tid.

– Jeg ønsket å vise at jeg hadde mange ideer som passet til akkurat de publikasjonene jeg ønsket å jobbe for. Jeg forsøkte også å få til et møte med dem. Det kan være enklere å få solgt inn saker om de har møtt deg personlig og har et ansikt å forholde seg til, i stedet for at du kun er en person som sender mailer innimellom.

En fordel med å ha oppdragsgivere som kjenner en litt, er at du da kan føle deg trygg nok til å sende inn litt uferdige og vage ideer som en sammen kan diskutere og finne en god vinkling på.

Hvor mye avslører du i en pitsj?

– Noen er redd for at de tar ideen din om du gir for mye informasjon, om for eksempel kilder. Selv har jeg valgt å ta sjansen og holder ikke så mye tilbake, jeg tror en heller vinner enn taper på det i det lange løp.

Skreiberg jobbet i tre år som reportasjeleder for Aftenposten Junior. Å sitte på den andre siden av bordet var nyttig – også for å bli klokere på kunsten å pitsje.

– Jeg fikk mange e-poster med vage ideer, det var tydelig de ikke hadde gjort seg kjent med publikasjonen, for ideene passet ofte ikke inn. Det er utrolig viktig å sette seg inn i formatet og innholdet til publikasjonen før en tar kontakt. Mange magasiner har faste spalter, reportasjer, småstoff og portretter som de trenger stoff til.

Det er lettere å ta standpunkt til tipset ditt dersom redaktøren får vite noe om deg. Skriv derfor noen linjer om deg selv og din erfaring, råder Skreiberg. Som reportasjeleder eller redaktør med stramt tidsskjema, trenger en å vite at det stoffet en får inn er så godt som publiseringsklart, og ikke krever mye etterarbeid.

Selv syntes hun det bare var positivt når frilanserne ringte for å følge opp et forslag. Da fikk hun et bedre bilde av både ideen og personen, og noen ganger kunne de også finne fram til en bedre vinkling over telefon.

Hvordan tenker du når du lager en pitsj?

– Jeg ser for meg at jeg forteller ideen jeg har lyst til å jobbe med til en venn; type «jeg har kommet over dette her, som er slik og slik, høres det ikke spennende og viktig ut». Om jeg ikke klarer å si det med fullt engasjement, om det går litt seigt og det er vanskelig å forklare, vet jeg at jeg må jobbe videre med både ideen og pitsjen. Når det gjelder større featuresaker, bør det være noe med ideen som gjør at det kribler litt i magen, og den må kunne belyses fra flere vinkler.

Men det er lurt å også jobbe med mindre komplekse saker. De store featuresakene er spennende, men både tid- og energikrevende. I en periode skrev hun for eksempel kortere saker for Aftenposten Bolig. Hun hadde sett at hver uke hadde de en spalte der en intervjuet noen om sitt favorittmøbel. Dette var konkrete, korte saker som det var lett å finne ideer til.