– Vi må møte folk med empati, det er kanskje det aller viktigste, sa Caroline Bækkelund Hauge i en panelsamtale under Østlandets store journalistkonferanse «Gull&Gråstein» på Pressens Hus i Oslo. NRK-journalisten rapporterte fra drapene på Kongsberg, og har også en datter som overlevde Utøya.
– For det skjer overtramp. Vi intervjuer folk som er i sjokk, som er skadet og ikke burde vært intervjuet. Vi må trå forsiktig, sa Hauge.
Onsdag i forrige uke ble Kongsberg og Norge rystet av at fem tilfeldige personer ble drept av en mann fra lokalmiljøet. I løpet av kort tid var journalister fra lokale, nasjonale og internasjonale medier på plass for å fortelle om hva som hadde skjedd. Kildene de brukte var tydelig rystede øyenvitner fra nabolaget – slik det ofte er når samfunnet rammes av ulykker, drap eller andre kritiske hendelser. Drapene aktualiserte problemstillinger som Norsk Journalistlag har jobbet med i flere tiår. Sammen med Norsk Redaktørforening lanseres om kort tid en egen veileder for mediefolk som dekker kriser: Hva vi bør tenke på når vi tar kontakt med rammede og øyenvitner, og hva vi bør tenke på for å ta vare på oss selv og kolleger når vi kommer tett på andre menneskers lidelser.
Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, mente at vi nok ikke vil unngå at mediefolk trår feil, men vi må finne noen merkesteiner å styre etter og ta læring av dette.
– Vi må huske på at dette ikke er et mesterskap om å være tøffest, sa VG-veteran Jon Magnus. Han har dekket krig, kriser og katastrofer i over 40 år og var på jobb i VG-bygget 22. juli.
Rykter florerer
Redaktør Jørn Steinmoen i Laagendalsposten i Kongsberg fortalte om hvordan det er å være en mindre lokalavis og få en krisesituasjon i fanget. Avisa var kjapp til å rykke, og hadde de første bildene tre minutter før gjerningsmannen ble arrestert. Både Steinmoen og Hauge fortalte at rykter var en stor utfordring under saken. Flere medier hadde «sikre kilder» på at antallet dødstallet var mye høyere enn fasiten.
– Det florerer masse tilsynelatende mer eller mindre verifiserte rykter og tips i sånne saker. Disse ryktene blir nærmest en sannhet, sa Hauge. – For eksempel kom det inn en melding om at et det var en bombe inne i Coopbutikken.
– Var du i tvil om du skulle sende ut folk? spurte møteleder Silje Sande fra NRK.
– Nei, men vi må jo tenke sikkerhet. Heldigvis hadde vi erfarne journalister på jobb. Men dette temaet blir klart en del av den grundige evalueringen vi skal ha etter hvert, sa Steinmoen i Laagendalsposten.
Artikkelen fortsetter under bildet
Panelet (fra venstre): Trond Idås (Norsk Journalistlag), Arne Jensen (Norsk Redaktørforening), Jørn Steinmoen (Laagendalsposten), Caroline Bækkelund Hauge, (NRK), Jon Magnus (VG-veteran) og møteleder Silje Sande.
Kan skje overalt
Alvorlige hendelser og kriser kan skje overalt på små og store plasser. Og det er ikke nødvendigvis de største, spektakulære katastrofene som er vanskeligst å takle for journalister.
– Vi må planlegge og forberede oss, sa rådgiver Trond Idås i Norsk Journalistlag.
Jon Magnus er enig, forberedelser er avgjørende. Det handler om menneskelighet, og hele tiden huske på at vi har med folk å gjøre. Vi må ha respekt for avslag. Et nei er et nei. Alle er ulike – både ofre og pårørende.
– Det handler jo i grunnen om folkeskikk. Her er det kanskje ikke så stor forskjell på å jobbe i en stor, internasjonal krise, eller å oppleve en «mindre» katastrofe lokalt i Norge. Frykt, sorg og traumer er universelt, sa Jon Magnus.
– Kollegastøtte bedre enn psykolog
Etter dramatiske hendelser er det ofte sterke inntrykk som må bearbeides. Her er det mye å hente i gode kolleger, som bryr seg om hverandre.
– Hva gjorde du for å ta vare på dine ansatte i Laagendalsposten?
– Vi skjønte tidlig at vi måtte ha hjelp fra bedriftshelsetjenesten., og hadde den første debriefen med dem til stede allerede torsdag, dagen etter drapene, sa redaktør Jørn Steinmoen.
Han fortalte at det hjalp å snakke sammen, og er glad for at flere av reportere snakket åpent ut om reaksjonene sine og hva de følte. Og etterarbeidet fortsetter.
– Journalistene som dekket de største krisene oppgir at det å prate med kolleger om hva en har opplevd hjelper til med å få ryddet i tankene. Psykologer hjelper mindre. Da blir du på en måte stemplet som offer og sykelig, sa rådgiver Trond Idås i Norsk Journalistlag. Han har gjennomført en rekke undersøkelser på området.
Men NJ-rådgiveren legger til at psykologbehandling selvfølgelig kan hjelpe for folk som får alvorlige problemer.
– De som takler dette dårligst, er de som føler skyld og skam over oppførselen og rollen sin som journalist, sa Idås.
Både VG-veteranen Jon Magnus og NRKs Caroline Bækkelund Hauge var enige: – Det er viktig å ha en kultur for å snakke om reaksjoner og opplevelser.
– Kolleger skjønner hva du har vært oppe i, sa Hauge.
Les mer fra panelsamtalen på Medier24.