Torsdag bød på Paolo Woods Happy Pills og Vegg Vegg Vegg-filmen om Karpe Diem på Cinemateket. To vidt forskjellige filmer.
Woods sin film er et slags biprodukt av fotoserien, og jeg tror den må ses i den konteksten. Man burde nok se utstillinga samtidig. Jeg synes samtidig den lykkes i å gi innblikk i en global tilstand i og med at den tar oss gjennom fem verdensdeler og fem liv. Jeg savner samtidig at filmen går i dybden av historiene.
Karpe-filmen lykkes i å gå bak fasaden, og viser noe mer enn de kule gallionsfigurene i norsk pop. Den utfordrer synet vårt på popindustri, viser nyansert og interessant dynamikk. En veldig verdifull film i form av at den gir en veldig god innsikt i en kreativ prosess. En givende film ikke bare forbeholdt for dem som liker Karpe.
Fredag
Trine Melhuus – Møte med døden. Trine Melhuus, datter av fotograf Thor Melhuus, dokumenterte sin fars død. Et prosjekt de startet i fellesskap – dette ville de begge. Prosjektet skulle vare i et år, men faren dør etter fire måneder. En veldig intim og personlig fortelling – og her er folk delt. Er det navlebeskuende eller menneskelig allmenngyldig? Kanskje begge deler? Hvis det finnes grenser i fotografi – hvor går de?
Moskus – fortelling om et bilde. Tid er kanskje for historiefortelling det hvetemel er for boller. Eller kanskje gjær? En film av Kristian Landmark, André Løyning og av, om og med kunstner Sverre Malling. Ei meditativ stund og en langsom film jeg satte pris på. Etter filmen var det samtale mellom Malling og kunstkritiker Tommy Olsson – en artig overraskelse. En langsom, usensasjonell og laid-back prat der Olsson var nesten for kul til å fullføre ei hel setning. Mange mislikte dette. Jeg likte det – det er ikke noe man forventer, en så langsom og uforberedt prat på scenen.
Paolo Woods – en presentasjon av Woods arbeide. En global fotograf. En stjerne. Men går han dypt nok? Noen ganger later det til at han starter med svaret og stiller opp mennesker for å bekrefte det. Mange mener dette er baklengs metodikk, men det interesserer meg veldig hvilken arbeidsmetode, tilnærming og filosofi fotografene har. Hver fotograf snekrer sitt eget lille univers og rammeverk. Det er utrolig fascinerende og lærerikt. Jeg får en kløe og inspirasjon til å tenke større og utfordre måten å jobbe på.
Paolo Woods.
Lørdag
Lørdag er dagen som virkelig teppebomber oss med inntrykk. Vi sitter som saltstøtter i mørket, lytter og ser. Jeg lurer på når vi mennesker ble så ryddige i formen at vi ble enige om at på scenen skal ett menneske stå, i salen skal hundre mennesker sitte, sitte og sitte, i rett vinkel, med ører på stilk. Vi blir nesten som lollipoper, hjerner og ører på pinne. Men det er interessant. Men jeg savner bevegelsen og interaksjonen. Kan dokumentar (og festival) være noe mer enn å stå og sitte og høre på?
Kollega Eivind klar for dagen.
Innimellom slagene er det mingling og hilsing, alltid hyggelig å treffe andre som jobber med det samme. Vi var få representert fra Nord-Norge, og det er fint å kunne tappe seg inn på hva som rører seg. Vi bestemmer oss for å slavisk følge dogmen om å se ALT også lørdag.
OsloMet fotojournalistikk – førsteårsstudentene presenterer sine ilddåp-filmer, produsert på fem dager på Stokkøy i det trønderske havgapet. Trivelig er stikkordet. Fem trivelige filmer fra et trivelig sted. Kunne elevene blitt sendt til et vanskeligere sted? Blitt utfordret til å jobbe dypere? De har bare studert i noen måneder, så dette er kanskje en god, myk start. Musikkbruken er generisk, kunne man brukt lyd på en annen måte? Her er en eim av en reklamevennlig kreatørverden. Men – jeg ler, blir rørt, og får litt å tenke på.
Tredjeårspresentasjonen er knapt en presentasjon av prosjektet A State of Flux, det er tre bilder og oppfordring om å kjøpe boka for å se resten. Ugreit.
Han-Olav Forsang – Hjernen er deg! Fotograf og kurator Hans-Olav Forsang har rekruttert 11 fotografer og 11 prosjekter på vegne av Hjernerådet, som har hentet inn like mange hjerneeksperter. “Hjernen er deg” skal fremme kunnskap om hjernen vår. “Hjernen er den mest avanserte tingen i universet,” forteller Forsang. Enn at vi har så god oversikt over universet, og er velsignet med skråsikre og privilegerte menn som kan være vandrende fasiter. Men særlig Sofie Klougart lykkes i å få til noe som treffer meg – hun illustrerer demens og tar bilde av det usynlige. For en begavet fotograf.
New York ’81 – film. Dokumentar-sjangeren kan være intens, utstudert og spille trekkspill med følelsene dine. Denne filmen derimot. Den gjør alt nytt, rett, overraskende.
Denne filmen er som en visuell podcast i formatet, så detaljert og makro-studerende. Mange trakk dette fram som festivalens høydepunkt. En uhøytidelig, varm, innsiktsfull, nysgjerrig og livlig fortalt historie om fotografi. Jannicke Systad Jacobsen gir oss en reise i tid, verdensdeler, mennesker, minner og en fornemmelse av forgjengelighet, og hvordan et fotografi kan romme en hel verden. Gøy, nyskapende og tankevekkende. Jeg liker veldig godt å bli overrasket, og det gjorde virkelig denne filmen. Festivalens lyseste innslag var kanskje det som utfordret aller mest!
Jannicke Systad Jacobsen.
Joachim Førsund – podcast. Grundig, fint, tankevekkende, rolig, balansert. Prisvinnende. Det florerer av podkaster i Norges land, vi får ikke nok. Vi er nysgjerrige dyr, vi vil vite alt. Podcast er formatet som kanskje lykkes best i det: Detaljene skal med. Som et moderne radioteater fra virkeligheten, er vi tilbake til der vi satt foran radioapparatet og slukte til oss stemmer. Det er noe fint med det. Mye god fortellerteknikk. Enormt Østlandsfokusert.
Åsne Seierstad – Urix-delen av programmet med Seierstad på mikrofonen som forteller om historier som er umulig å etterprøve. Mange mener det er problematisk med en slik personfokus på menneskene i journalistikken. Personlig er jeg veldig interessert i Afghanistan, og mye av mitt bilde på ståa er formet av Bokhandleren i Kabul. Men hvor mye er fiksjon, og hvor mye er fakta?
Marie Sjøvold – Lekkert. Lek med lys og formidling av subtile hverdagsøyeblikk. Minimalistisk og nordisk og lekkert og alt. Som mor er det givende å se bilder med denne tematikken, også fordi morsrollen og småbarnslivet kan være ganske ensomt, selv om det kryr av små kropper som trenger deg.
Anna Clarén – Clarén forklarer at hun bruker kamera til å bearbeide ting hun synes er vanskelig. Hun presenterte prosjektet som dokumenterer familielivet i det det endres for alltid: Barn nummer tre har autisme. Ved slutten av hennes prat ble det samtale med både Clarén og Sjøvold. Men – se for deg at Paolo Woods og Hans-Olav Forsang skulle blitt slått sammen på samme vis. Damegreier, liksom. Jeg ser ikke for meg at noen av de mannlige bidragene kunne blitt skåret over en kam på samme vis. Mange mener Clarén og Sjøvold er beslektet i uttrykket, og selv var de beæret over sammenligningen.
Hjertet i to – Mer Karpe. Fotografen har fulgt bandet i 12 år. Han er egentlig fysioterapeut, så det er litt gøy med en fotograf som kommer inn via kjøkkeninngangen. Forfatter Shanmugaratnam har satt unge sinn i kok og aktivisert lesere som normalt ikke leser. En del av det store, eksperimentelle prosjektet til Karpe: spektrum – Sas Skien – bok, der grenser pushes og det lages et offentlig rom med plass til mer.
“Trondheim Dokumentarfestival bringer publikum og filmskapere, fotografer og journalister sammen for å engasjere, utfordre og utvide ideen om dokumentar i alle dens former ” heter det i programmet. Det får de til. De kunne med fordel utfordret mer – men hvordan? Jeg vet ikke. Hvor går grensa i dokumentar og fotografi? Hvor kan man pushe? Men et veldig godt gjennomført program, med mange interessante møter og tema.